Tenkte jeg skulle dele litt av mitt liv med denna store værden. Så de som gidder å lese det jeg nå skal skrive så kjenner sikkert seg noen igjen på.
Dagene surrer å går. Som tiden går blir man mer å mer ensom. Akkurat som at det er en demon som sniker seg inn å vil gjøre ting værre. Ja så sier man da hallo jeg finnes jeg å. Men nei ingen som svarer. Jo alkoholen svarer. Ja så drar man på butikken å ser alle dissa menneskene rundt seg men ingen ser at jeg har det vondt fordi jeg har dratt på meg maska. Å møter jeg noen å skravle litt med så spørr de om alt er bra? Jeg svarer jada det går så bra så. Egentlig har jeg bare lyst til å dø. Så fortsette handlinga å i den ene hylla der ser man ekstra godt å står å sikkler etter all den ølen som går ann å sikkle over. Tilslutt finner jeg denna Fredrikstad ølen å smiler å er fornøyd. Oj der kom det noen kjente igjen å lurer på om det er fest. Da svarer jeg: neida bare godt å ta seg en i varmen. Hvilken varme da tenker jeg for meg sjølv. Da man er ferdig i butikken å kommer hjem tenker jeg: jaja nå har jeg lurt alle igjen. Egentlig har jeg bare lurt meg sjølv igjen. Så sitter man her å tenker på livet som egentlig er bare reine hælvete. Tankene om å få et bedre liv. Tankene om å dø fordi sansynligvis så er det ingen som merker det. Tankene om at den kniven der er fin å bruke. Oj så kommer det hadde vært fint å blitt så drita at jeg tar bilen å kjører meg ihjel. Men noe stopper meg til å gjøre det. Jøss det finnes faktisk lys i andre enden samma hvor langt nede man er. Så tenker jeg: hvorfor ser ikke mennesker meg er det noe galt med meg.
Så tenker jeg jeg som ikke ønsker å gjøre noen vondt sitter her aleine men da kommer djevelen i hodet at du blir bare brukt så bedre å sitte ensom.
Men skal avslutte her ta meg noen øl å håpe på bedre dager en gang i fremtiden.
Sier på forhond takk til de få som orker å lese dette her. Å dette en bare en brøkdel av ossen jeg har det.
Mitt størte ØNSKE er å ha noen å snakke med å ta en kopp kaffe med

Takk for at du deler :)

Sterkt og lese. Spesielt siden jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Denne masken som er så lett å ta på. For 7 mnd siden slo jeg opp med alkoholen, så nå føler jeg tiden nesten er verre med å håndtere et liv uten. Alkoholen er den eneste som forstår, som alltid er der, får en til å føle seg bra.. Iallefall der og da.. Så blir det bare verre. Var hardt å bryte ut av det og enda hardere nu og stå i det. Vi finner vell en vei til slutt som gjør oss lykkelig. Men kan med hånda på hjerte si at det er litt mindre ensomt nu og det nærmer seg en slags lykke..

Alkoholen er en «falsk» trøst og «venn».Hva med å prøve finne en forening og bidra der med hjelp ?Hjelpe til på dugnad og ta en kopp kaffe etter med deltakere ,gå turer..Med alkoholen som «venn»..blir man ennå deprimert og man graver seg mer i alt slags problemer....Det må dere huske..en deprimert menneske..skal ikke begynne drikke ..depresjonen blir dypere og man får flere store problemer på «kjøpet».