Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensomhet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensomhet

april 11 2018 - 14:21
Gir kanskje ikke mening, men det er stor forskjell på å være alene og å være ensom.

Tidligere så tenkte jeg mye på dette med å være alene. At det var et problem. Man skulle liksom være sosial, ha noen, være noen osv. Fikk det aldri helt til. Ble sliten av selskap, om det så var å besøke eller å få besøk.
Med tiden så ble tankene dypere om hva man egentlig vil. Er det bare selskap man ønsker? Eller kanskje det er noe mer?
Det ble vanskelig å finne svar. Vanskelig å føle på det å være et sted med andre og vanskelig å føle på å være ensom.
Ensomheten for min del kom mest mens det var noen i nærheten. Det ble falskt på en måte. Man fikk kun se en maske, ikke mennesket som er bak.

Har problemer med å relatere til andre på et overfladisk nivå. Kan vel si at det går, men det mangler liksom så mye. Det er så mye mer man kan dele, oppleve og føle. Også snakke om. For det meste blir det til å lytte. Høre på mang en historie mens man sitter og stirrer på dette mennesker mens spørsmålet «hvem er du?» roper som et ekko langt inne i det indre.
Det later til å være kjempeskummelt å føle på det som er ekte og på det som ligger en selv nærmest. Forstår ikke hvorfor det er så mye frykt for å være den man er. Det gjør ting så mye enklere når man ikke trenger å imponere noen. Bare være.

En er nok ikke kompatibel med alle, og det er greit. Det er ikke nødvendig heller. Man trenger ingen merkelapp eller å passe inn om man ikke føler seg hjemme. En kan likegjerne være utenfor.

Man kan sitte i lag med en stor gruppe mennesker, og føle på avstanden. Denne usagte avstanden som er mellom oss. Frykten for nærhet, frykt for å være sårbar.
Tror i stor grad vi er redde for å ikke bli akseptert som den vi er. At noe er feil og at andre ikke vil like det. Derfor skaper vi en maske og en identitet som passer bedre inn med hva vi tror andre vil ha. Vi er ikke genuine lenger og vi skaper mer avstand. Selv i relasjoner så fortsetter avstanden. År etter år kan man jobbe med masken, utvikle og forme den, men være redd for at den andre skal se igjennom.

Jeg føler vel at ensomheten for min egen del ikke har blitt brutt ved å ikke være alene, men ved å la andre få se meg som den jeg er. På godt og vondt. Det har også gitt meg muligheten til å få se andre når de slipper ned sine masker. Når de tør å våge å slippe en inn til det som er mer ekte. Noe vakrere finnes vel egentlig ikke. Der bak masken så er vi ikke så forskjellige og det er lettere å relatere i aksept for forskjeller.

Vi mennesker skaper mye problemer for oss selv.
Til forsiden