Kjenner meg godt igjen i det med at det liksom er helt greit å være alene hvis det er selvvalgt, men ikke dersom du er alene av andre grunner som mangel på venner, familie osv. Da er du liksom en outsider. Lurer på om det er andre som kan kjenne seg igjen i det?

Jeg tror alle har det sånn, og at dette er en helt normal reaksjon. Det er slik vi mennesker er skapt. Også trenger vi noen som kan dytte oss i ryggen - alle trenger noen som kan dytte en i ryggen av og til. Som ensom har man som oftest ingen i ryggen. Men det går an å finne noen.
Det nøtter selv om man er liten
Nøtteliten

jeg har alltid vært alene og kommer alltid til å være alene men det er ikke noe kjekt ...

Synes det å være alene er ok til tider, men kan også være utrolig deprimerende..
Var veldig mye alene før, isolerte meg liksom for jeg var redd for å åpne meg for andre mennesker. Men, har jo nå oppdaget at venner, eller familie generelt kan hjelpe utruuuli mye ved bare å snakke å le sammen om vanlige ting..
Ensomhet gjør oss bare mer deprimerte, det tærer på den psykiske helsen trur jeg.
For da er du alene med dine tanker, da er det bedre å komme ut av denne ensomheten å snakke med noen. Enten det er helsesøster, en bestevenn eller mammen.. Eller hvis du kvier deg med dette, kan det kanskje være bra å skrive det ned for deg selv.. Være din egen psykolog på en måte..

hei.... sliter med det samme fordi jeg føler ingen stoler på meg.....
jeg prøver ofte å komme i kontakt med noen men lykkes aldri.....
jeg sitter alene meste parten av tiden og selv på jobb er et slit for meg......
jeg har ikke problemer med å komme i kontakt med andre men det er ingen å ta kontakt med fordi jeg har ingen venner som har tid til meg føles det som...... hvis det er noen der ute som kunne tenke seg en venn så er det bare å sende mld eller noe=P
snakker med alt og alle som føler for det.......

Det er vanskelig når man føler seg ensom innad i familien. Jeg har 4 barn og samboer,men føler at jeg lever livet litt på utsiden av alle andre.Selv om jeg utad virker veldig sosial og utadvend er det mye mine nærmeste aldri får innblikk i,for jeg holder mye for meg selv. Jeg er mye tilstede for venner men ber aldri om en skulder å gråte på selv. Alle rundt meg tror jeg er så sterk,men jeg føler meg ofte veldig liten.

det er ikke en god følelse og være ensom. jeg er utadvendt og blid og stor trives på jobben min. så komme de lange ensome kveldene. du gjør hva du kan for å få de til å gå. men uansett hvordan man snur og vender på det er det så utrolig vondt at man ikke har noen man kan treffe, eller noen som venter deg, eller bare blir glad for å treffe deg.
nei det er vondt