Hei!

Er en gutt på 20 år som sliter mye med ensomhet, grunnet en god kombo av både å være introvert og sosial angst.. (:

Føler det er vanskelig å få seg nye venner, og det er veldig få mennesker jeg føler at jeg kan være meg selv fullt og helt rundt. Mister fort selvtilliten i sosiale situasjoner og kan fort føle at jeg ikke har de "sosiale ferdighetene" som trengs, selv om ikke noe av dette er noe problem når jeg er med mennesker jeg er 100% komfortable rundt (hvis det ga mening..).

Jeg går foreløpig i psykomotorisk behandling, og føler at dette fungerer, men skulle gjerne ha delt noen tanker med folk som står i samme situasjon :)

Usikker på om det er akkurat det samme, selv har jeg en blanding av Asperger og sosial angst.
Så jeg veit litt hvordan det er å navigere det minefelte vi kaller å være "sosial".

Å være meg selv krever som du sier at jeg er 100% komfortable rundt folk, det er som regel tett familie og venner jeg har kjent enn del år. Kan ta en stund før jeg blir komfortable rundt folk flest, ihvertfall i en face-to-face situasjon, for jeg er merkelig nok bedre når det kommer til tekst. I starten er det gjerne greit ;)

For min del hjalp det visstnok noe med Cipralex. Da nevnte muttern at det var som om noen skrudde av bremsene mine, siden jeg brått snakke som en foss med bekjente jeg ikke var så kjent med, da jeg gikk på det.
Har hørt at det ikke er alle som takler bi-effektene av det men.

Men for all del, kan min erfaring hjelpe så bare "pick my brain" som man sier på engelsk.

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg er selv ganske dårlig til å ta kontakt med folk, men kunne gjerne tenke meg å ha noen å dele tanker og erfaringer med. Jeg sender deg en venneforespørsel så er det bare å ta kontakt :)