Hei
Jeg er en jente på 31 år som kom ut av et destruktivt forhold for ett år siden. Forholdet varte i 8 år, og ting begynte gradvis å forverre seg de siste årene. For min egen sikkerhet måtte jeg flytte hjem til mine foreldre, og har brukt det siste året på å komme meg igjen. Det er fortsatt en vei å gå, men jeg føler meg klar for å flytte for meg selv igjen og begynner å finne tilbake til den jeg er og hva mine ønsker og behov er.

Men noe av det verste for min del er følelsen av ensomhet. Jeg følte mye på ensomhet i forholdet jeg var i, at jeg ikke ble sett, tatt hensyn til, kunne ikke uttykke noen følelser fordi det var bare plass til hans reaksjoner. Å oppleve at den du deler livet med viser seg å være en helt annen, og at det ikke ble den kjærligheten jeg hadde håpet, det nederlaget er tungt. Men jeg vet at å gå fra han er den beste avgjørelsen jeg har gjort.

Og jeg er en av de få i min vennekrets som er singel, ser alle rundt meg gifter seg, har samboere, får barn. Og jeg klarer å glede meg på deres veiene, men det vekker samtidig sorgen og lengselen jeg har etter noen jeg kan elske og som elsker meg. Akkurat nå er dagene ganske mørke, og det føles sårbart å skal fortelle noen at jeg er ensom. Føler allerede jeg maser når jeg spør om å finne på noe, ensomhet er vanskelig å forstå hvis man ikke har opplevd den selv.

Noen som har tanker/ erfaringer å dele?

Det var tøff avgjørelse du gjorde ved å komme deg ut av forholdet.hvis du ikke var lykkelig og følte at du ikke ble sett så er det bra du kom deg ut av det.jeg vet akkurat den der når folk gifter seg og får barn og den ensomheten man kan føle.folk har ikke tid til en som før spesielt de med barn.man har det savnet om å være gift og ha barn det såkalt normale mens man selv kommer hjem og det er tomt og man føler den ensomheten.samtidig som du selv beskrev du også følte på den ensomheten med hsn også så når du hadde det slik med han var dette det beste valget.jeg syns det er tøft at du klarer å glede deg på vegne av venner og at de er lykkelige men sorgen du prater om kjenner jeg igjen.når venner gifter seg og får barn ingenting blir det samme.man kan fortsatt ha det koselig men blir ikke som før.i dag er det ikke bare bare å møte noen i livet sitt slik det var før lettere og vi mennesker har det i oss at vi er redde for å ende opp alene i verden.man ser andre leve det happy livet også har man savn om å gifte seg ha egne barn også får man spørsmål fra folk rundt.jeg sier ikke at alle vil ha barn el gifte seg du har jo mennesker som velger å leve livet uten barn.jeg skjønner ensomheten Butterfly du ser venner som har godt familieliv og du er glad på dems vegne også på den andre sida har du savn og sorgen din.det er vanskelig det.tenker på deg.masse klemmer

For omtrent et år siden gikk ej ut av et forhold som var destruktivt, ej forstår følelsen av å starte på nytt, få kontakt med seg sjølv igjen og at man føler seg ensom og lengter etter nokken å støtte seg på. For min egen helse måtte forholdet ta slutt, det var voldelig og er så glad for at ej er ute av det, og ej er så glad du kom deg ut av det også :) om du vil sende meg en melding så er innboksen min åpen