Jeg synes det er vanskelig å erkjenne at jeg er ensom. Men det er hva jeg er. Min situasjon går ikke over med coronakrisa, den var der før den kom og kommer til å være der etterpå også. Jeg er eneste gjenlevende av min familie, snart 53 år, singel, enebarn, har ingen nære venner. Eneste grunnen til at jeg står opp om morgenen er katten min. Alle i min nære familie er døde.

Det hyggeligste hadde selvsagt vært om jeg fant en kjæreste, men etter å ha vært singel i alle mine år her på jorda anser jeg det som utopi å håpe på.

Jeg har prøvd å skaffe hjelp og kartlegge hva som finnes av tilbud, men kommunen har intet tilbud, fastlegen vet ikke om noe, og jeg finner ikke annet enn Røde Kors som nå har gått over til ringevenn i stedet for besøksvenn. Jeg har fått innvilget ringevenn, men det er bare en gang i uka i beste fall.

Det er veldig vondt å vite at ingen bryr seg om meg, ingen savner meg. Det er som regel jeg som ringer til dem som pleide å være mine venner, sjelden de ringer meg. Jeg føler meg glemt. Jeg er alene hele døgnet, hele uka. Enkelte dager sitter jeg bare og gråter.

Men det er i grunnen ikke ensomheten som er aller verst. Som enebarn er jeg vant med å være alene. Det verste er utryggheten som følger i kjølvannet. Hvem kommer til å oppdage det dersom jeg faller om her hjemme? Ingen. Hvem kommer til å etterlyse meg om de ikke får kontakt med meg? Ingen. Jeg tilhører dem som kan komme til å ligge syk eller død her hjemme i lange tider uten at noen reagerer. Og det skremmer meg virkelig!

Jeg savner et tilbud eller en tjeneste hvor det er noen jeg kan rapportere til hver dag om hvordan jeg har det, et sted hvor noen reagerer dersom de ikke har hørt fra meg den dagen, hvor de reiser ut til meg eller sender noen til meg som kan komme seg inn dersom de ikke oppnår kontakt med meg. En slags trygghetsalarm "light". Eller pårørende-tjeneste om man vil, for oss som ikke har noen pårørende. Jeg er for frisk til å få trygghetsalarm, og det ville heller ikke vært noen løsning for meg.

Jeg kan umulig være den eneste som har det slik, som altså er ufrivillig alene og ensom og midt i livet? Hva kan gjøres med det når det offentlige ikke har noe tilbud og ikke følger opp?

Hvordan kvalifiserer man til trygghetsalarm?
I innlegget virker det som du hadde hatt glede av det OG kvalifisert uten at jeg vet hvordan man det gjør. En utfordring med det er vel at man kun blir en brikke i deres puslespill, enda en i bunken. Samme med ringe- eller besøksvenn, men hvis du har glede av det er jo det supert. Synd at det kun er en gang i uken; det gir ikke stort rom for verdiskapning, gjør det vel?

Jeg tror pandemien gjør at mange kvier seg for å gå på besøk til hverandre selv når det er lov, og vennskap i hvert fall jeg stifter her er sjeldent varig. Så jeg vet ikke om jeg er i posisjon til å tilby noe. Dessuten er jeg nok litt for ung. Men hvis det hjelper er jeg her inne ganske ofte. Terskelen er alltid litt høy for å ta kontakt, også for meg, så du kan eventuelt bare svare på denne tråden også.

Jeg syns det er veldig trist du har det slik.Ingen skal måtte ha det slik.Når det er sagt har du sjekket om det er fontenehus der hvor du kan omgås andre el psykiatriske dagsentre? Hva ned støttekontakt?Det kunne jo vært bra det.Du må prate litt mer med fastlegen din om dette og få mer informasjon hva som kan være aktuelt for deg.Jeg tror fontene hus el psykiatrisk dagsenter kan være noe for deg

Takk for nyttige og omtenksomme svar!
Det er mulig at det er mest nå under pandemien det finnes så lite tilbud. Jeg synes det er rart at verken fastlegen eller kommunen følger opp mine henvendelser, for jeg har tatt det opp flere ganger. Jeg tror ikke de forstår hvordan det er å være helt alene i livet helt ufrivillig. De forstår ikke hvordan det er å mangle nettverk.
Jeg kommer tilbake til tråden senere, jeg blir litt uten tilgang til nett en dag eller to pga oppussing.

veldig trist å høre at du også sliter sånn med ensomheten. Føler selv mye på den selv. Kan anbefale å søke på miljøterapeut,/miljøarbeider og støttekontakt. Det har jeg. Hjelpe noe. Ihvertfall der og da. Du kan også prøve dagsenter/aktivitetssenter eller fontenehuset.

Utrolig fint å lese at du er så åpen for å få deg nye kontakter og venner, at du oppsøker tilbudene som er der. Samtidig veldig trist å lese om hvordan du har det for øyeblikket, at noen dager går til å felle tårer istedenfor å reflektere over gode minner som du kunne hatt. Syntes alle fortjener en god venn her i livet, og hvis du vil er jeg veldig åpen for å bli din venn

Er også alene. Det er spesielt vanskelig nå.
Hadde det ikke vært pandemi hadde det kanskje vært lettere.

Jeg kan gjerne bli din nettvenninne, selv om jeg er nesten tjue ar eldre enn deg. Men alder er bare et tall.

koselig og kunne bli kjent med deg

Vil gjerne bli kjent med deg. Har sendt venneforespørsel :)
Hilsen dame på 53 år

Beste datingside - http://hespac.com/dateno.htm
Jeg fant mannen i mitt liv der! Vi har vært sammen i fire år, og jeg er gravid :) Har flere venner også som har møttes der og giftet seg og fått barn sammen (tre forskjellige par).

Det var merkelig, for det var en annen bruker her for en stund siden som skrev akkurat det samme.