Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensomhet med en dose smerte

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensomhet med en dose smerte

mars 4 2018 - 15:35
Jeg hadde egentlig tenkt å poste dette som et svar på en annen tråd her inne, men når jeg begynte å skrive oppdaget jeg at jeg hadde så mye på hjertet, at det var bedre om jeg laget en egen.

Ensomhet, fysisk eller psykisk har flere stadier så vidt jeg har skjønt og flere versjoner. Jeg har lest litt rundt om kring om folk som lurer på det samme som meg, og har fått svar. Det jeg synes er problemet er at siden ensomhet varierer fra person til person er svarene likedan, så alt jeg har funnet har liksom ikke funket for meg eller jeg har ikke trodd på det.

For min del er ensomhet det faktum at jeg får følge alle andre jeg kjenner på sosiale medier, og se de ha det gøy mens jeg sitter hjemme og ikke skjønner hva som feiler meg. Jeg tenkte ikke noe over det før et par år siden da jeg innså at jeg har hverken venner eller et liv noe som satte en stor støkk i selvtilliten min. Jeg som trodde at jeg levde et OK liv hadde det egentlig jævlig uten at jeg selv skjønte det eller tenkte over det. Hver helg ligger jeg hjemme og lurer på hvorfor jeg ikke kan være "normal" som "alle" andre?

Jeg prøver alltid å finne unnskyldninger, som at jeg ble mobbet på barneskolen og forsåvidt ungdomskolen. Men i bunn og grunn er det jo min egen feil, fordi jeg har latt meg utvikle meg så negativt og bli så forskrudd. Jeg har utviklet meg på en måte som gjør at jeg ikke er kompetent på noen sosiale områder. Eneste gangen jeg fungerer, er på jobb. Jeg er daglig to forskjellige personer, som ikke har noe med hverandre å gjøre.

På jobb er jeg den jeg skulle ønske å være, til en viss grad. Jeg tør mer og snakker mer vanlig. Privat er jeg helt annerledes. Jeg tør knapt å snakke til fremmede, jeg gjemmer meg, tør ikke møte blikket til folk eller noe som helst. Jeg gjemmer meg hele fritiden på rommet med PC-en, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fullt klar over at det ikke er sunt, hverken fysisk eller psykisk, men hva kan jeg gjøre? Dette er den eneste "realitet" jeg kjenner til.

Jeg har en stund trodd at hvis jeg fant en dame ville ting løse seg, for da slapp jeg å være alene. Men jeg lurer på om det bare er et desperat forsøk på en løsning, eller noe å roe tankene med. Ikke hjelper det på at jeg ikke tør å snakke med dem engang. Jeg har hatt et par tanker om hva som kan gjøres, men jeg tør ikke realisere dem. Idrett er ikke helt min greie, da det ikke er noen sport som interesserer meg. Samtidig har jeg ikke fått prøvd det skikkelig da jeg ikke har hatt ordentlige venner å prøve med. Jeg har fundert på å begynne å trene, da jeg hele tiden tror at jeg er hvordan jeg ser ut som er problemet mitt, men jeg har lite energi igjen etter jobb, så den "drømmen" utsettes konstant.

Jeg er kommet til det punktet der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, men lurer samtidig på om jeg bare må på en eller annen måte akseptere at det er slik det skal være for meg. Sistnevnte virker som en lettere vei, og bedre unnskyldning for alt, men samtidig simpelt og kanskje egoistisk.

Jeg vet da faen hva jeg skal gjøre ...
Avatar

Hei

mars 4 2018 - 16:12
Ensomheten er ikke lett. Kan det være noe annet som plager deg med relasjon til familien din ? Moren din eller Faren din ? som du har i underbevisstheten din som du skyver vekk pga. Ubehagelige følelser..

Jeg er blitt bevisst pga jeg sliter med dårlige dager og ensomhet. Pga. jeg har ikke hatt en lett barndom med min Mor og far.
Avatar

Føler med deg!

mars 5 2018 - 22:09
Hvem/hva sin skyld noe er kan du egentlig bare stoppe å tenke på. Ingen av de klokeste hodene våre har knekt den nøtten enda, og det er ikke nødvendig å vite heller! Hvordan ensomhet er, varierer fra person til person ja, men den springer likevell ut ifra samme rot, og denne føler alle, selv hvor utviklet de måtte være. Men så kommer den da via sosialemedier, og vår oppfatning av at "alle andre har det bedre". Jeg forstår deg veldig godt. Personlig avinstallerte jeg alt som har med sosialemedier å gjøre og gikk ikke tilbake før holdningen min endret seg. F.eks hvorfor skal jeg se på alle de barnefamiliene som har det kjekt når jeg blir missunlig av det?

Så er det med facebookvenner da. Spiller ingen rolle hvor mange du har, du klarer nok ikke å ha et seriøst forhold til mer enn 10% av dem uansett. Har du ikke noen venner er vell det en fin plass å starte å sende meldinger til folk for å øve deg, men jeg påstår fortsatt at de ordentlige vennene finner du utenom alt det elektroniske. Ja PC'er er farlige, anbefaler det sterkeste at du prøver å gjøre alt for å unngå dem da de tapper deg for hensikt (slik PC'en blir din realitet).

Damer er en saga i seg selv, men ikke forvent at du føler deg mindre ensom om hun har de samme problemene som deg. Ensomhet har egentlig ikke så mye med andre mennesker å gjøre, men mer om din selvrespekt og bevisthet til livet.

Ikke begynn å tren for å opnå noe. Begynn med å skape deg en vane som skjer hver dag. Det er konsis trening som er verdt noe, ikke mengden! Mengden øker du etter viljen din. F.eks begynn med å løp 2min hver dag (ingen unntak). Så når du en dag føler at du vil springe mer enn 2 min, øker du det litt etter litt.

Åja. Så til slutt må du spørre deg om du har lyst å se hva livet har å tilby deg. Du kan nå som du si bare velge de enkle og simple løsningene, men de er nå ganske kjedelige... er de ikke?
Til forsiden