Jeg er gift og vurderer å skille meg. Vi har vært sammen i 30 år. Hvorfor, jo for jeg har følt meg ensom i parforholdet i mange år. Føler at jeg i 99 % av gangene må ta initiativ for å få en klem, holde rundt hverandre, intimitet osv.. Jeg forsøker å tenke objektivt på om det virkelig er slik, har forsøkt å legge merke til om det er meg det er noe galt med. Har forsøkt å prate med henne om dette uten noe vesentlig endring. Jeg har også deltatt på kurs for par i regi av Modum Bad, hvor jeg meldte oss på fordi jeg ønsket at vi skulle ha det bedre sammen. Hun ble ikke veldig glad over at jeg hadde meldt oss på kurset, men hun ble med.

Min ektefelle jobber ikke og har etter min oppfatning en eller annen form for angst. Hun har ikke hatt det beste forholdet til sine foreldre sélv om hun er enebarn. Hun er veldig snill og hyggelig, men det finnes så å si ikke intimitet, uten at jeg må ymte fram på om det ikke hadde vært hyggelig. Slik har det vært i mange år, kjærlighet finnes, men begjær og intimitet er ikke til stede i noen vesentlig grad. I fare for å virke negativ, så tror jeg hat jeg kan si at på det siste 10-15 årene så har det ikke opplevd mer en 5-6 ganger at hun har tatt initiativ til en eller annen for for intimitet det seg være å sitte i sofaen og holde rundt hverandre eller andre mer intime aktiviteter.

Har snakket mye med min kone om dette og det kommer bare forklaringer på hvorfor det er slik, men at det blir bedre. Dette har jeg hørt på i flere år.

For meg er både kjærlighet og begjær viktig i et forhold, bare en av dem holder ikke etter min oppfatning. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, savner noen å holde rundt, noen som kommer å holder rundt meg, som tar initiativ og viser hengivenhet og begjær, det skal gå begge veier, ikke bare en vei slik jeg har følt at det har gjort i mange år..

Trenger noen gode råd på hva jeg skal gjøre, er glad i kona, men hun viser ingen tegn tilbake, tar ikke initiativ etc... Har forsøkt flere ganger å ta opp problemstillingen uten at en kommer noe videre. Nå sitter jeg med klump i halsen og vet ikke helt hva mer jeg kan gjøre...

Kan ikke si annet enn at jeg føler med deg. Å leve med savn av nærhet er mildt sagt slitsomt.

Kan dessverre ikke gi mange gode råd. Det nytter ikke tvinge noen som ikke vil eller ikke er i stand til det.
Snakket mye sammen skriver du, toveis konstruktiv samtale eller ensidig forsøk på å få henne på banen?
Du ønsker både kjærlighet og begjær. Skjønner godt hva du mener. Vennskap, gammel vane og at det er praktisk, blir tynt for noen av oss. Elsker hun fortsatt deg?

Hva vil din kone, er hun tilfreds? Du antyder psykiske problemer. Vil det være en begynnelse å løse opp i det fordi hun har nok med seg selv slik tilstanden hennes er?

Til syvende og sist kan bare du selv avgjøre hva du klarer å leve med eller uten. Elsker du henne, er det ikke sikkert et brudd er bedre.

Var din kone slik tidligere eller endret det seg? Husker jeg datet ei i 3 mnd med akkurat samme problematikk, null nærhet/intimitet, og hu sleit med sitt og.. kan derfor relatere til frustrasjonen din, og et slikt liv med en partner er nok tøft å leve.

Takk for tilbakemelding på tråden her i forumet «Roligfyr89»

Svar på spørsmålet ditt er at det har vært mer eller mindre slik lenge. De første 4-5 årene var ok, men etter det ble det gradvis dårligere.

Det er egentlig ikke så mye bedre nå en det det var. Det har vært en krevende periode, med kreft hos min far, som dessverre måtte gi tapt for knapt et år siden, så jeg har hatt fokus på å hjelpe og være tilstede for far, som bodde på en annen kant av landet. Endte med at jeg pendlet frem og tilbake over ca 2 år.

Har forsøkt å ta utfordringen med parforholdet opp flere ganger, men det virker ikke som hun forstår alvoret. Hun har nå til slutt sagt at hun kan snakke litt med en psykolog men hun tenker at hun ikke har noen problemer å snakke om. Noe jeg ikke er enig i. Hun har sterk OCD og sjekker dører og vinduer ved å riste flere ganger, hører hun teller etc.. så jeg vet at det ikke står så bra til.

Det jeg savner er at hun viser at hun elsker meg ved at hun ønsker å jobbe med forholde, at hun tar initiativ feks å foreslå st vi bruker parterapeut etc.. at hun ønsker å gjøre noe, Nå er det bare jeg som kjemper for forholdet, og det i motbakke.

Har forsåvidt nå bestemt meg for å forsøke frem til neste høst,.

Så får jeg gjøre et siste forsøk å se hvor det fører meg.

Hei sliter med det samme selv mann 30????