Hei! Har hatt en del tanker og følelser gående rundt og trenger å kanskje få høre noen andre sitt perspektiv, håper i alle fall det skal gjøre ting litt bedre.


Har akkurat startet på ett nytt studie, og fikk med en gang første dagen opplevelsen av et enormt stort kulturkræsj. Jeg er 28 nå og har vært gjennom utrolig mye de siste årene, typ flere år med psykoterapi pga flere psykiske lidelser, forhold med en "psykopat" som ødela min psykiske helse, mye utrolig triste og vonde ting , ensomhet, ja, you name it. De fleste rundt meg til daglig er mellom 20 og 22 og føler de ikke forstår noe av det jeg sier omtrent. Jeg føler jeg må "dumme" meg ned for å kunne være meg selv, noe jeg har særdeles lite lyst til og samtidig så gjør det meg vondt.. Bekymrer meg fordi det er så mye snakk om fadderuken, sosiale prosesser osv og hvor utrolig viktig det er, nærmest liv og død. Jeg vet jeg over-tenker litt her, men samtidig er det vanskelig å la være.. Har bare en klump i magen av bekymring og håper kanskje noen andre som har litt erfaring kan gi meg noen gode råd eller lignende.

Fadderuke og "sosiale prosesser" er frivillig å være med på. Skulle det bli diskusjon rundt det sier du at du er der for å studere, ikke for å sosialisere og hvis noen har et problem med det får de rapportere deg til skoleadministrasjonen - noe de aldri kommer til å tørre å gjøre uansett. Eskalerer situasjonen med sjikanering etc. er det viktig å dokumentere påstander med lyd- eller videoopptak. Det gjelder å bruke dine medstudenters umodenhet mot dem selv.

jeg skjønner at det kan være litt kjedelig å være den eldste i kullet blant mange studenter.

jeg vil nå anbefale deg å prøve å se positivt på situasjonen , men samtidig vite hvor grensen går på hva du kan være med på.

det er jo fint å vise at du setter pris på fellesskapet , og kan være med på de festene du føler deg trygg på. så blir du sikkert kjent med noen og kanskje til og med et vennskap.

men skjønner at det kan være litt kjedelig , du trenger ikke å være en del av deres utvikling , det har du vært gjennom allerede. men de synes sikkert det er spennende å høre ditt perspektiv og erfaringer , man blir jo mer trygg på seg selv med alderen.

når det gjelder det vonde du har vært gjennom så ville jeg prøvd å holde litt for deg selv , til du føler deg trygg nok til å dele det. er jo sånn hvis man bare er negativ og skal bruke tiden på seg sine problemer så blir det ennå vanskeligere å bli kjent med nye folk

Tror jeg bare skal ha litt is i magen og vente å se om jeg møter noen på min egen alder, er jo tross alt over 3000 studenter på skolen. Føler det å dumme meg ned for å passe inn ikke er et alternativ i hovedsak fordi det kommer til å virke skadelig på selve studie-prosessen for min del og i værste fall karakterene. Tror mye av kulturen på BI eller kanskje generelt, hvem vet, er oppskrytt. Man lærer fint på egenhånd og er ikke så avhengig av studiekamerater for å lykkes. Føler de ikke tar høyde for at en som er litt eldre med allerede etablerte vennskap, har mye ansvar utenom også skal kunne liksom bare gjøre det som faller en naturlig. Kanskje jeg skriver til avisen når jeg er ferdig så de kan formidle kritikken og noe kan gjøres med det. Men enn så lenge skal jeg bare ha et åpent sinn og ta alt som det kommer, nok å gjøre på studie uansett og jeg er ordentlig engasjert nok uten å være alt for pro-sosial. Men takk for tilbakemeldinger!

Hei! Denne posten resonnerte veldig med meg. Det du skriver var sånn jeg følte meg da jeg begynte å studere bachelor i informatikk for 2 år siden. Det beste rådet jeg kan gi deg er å prøve å gi litt faen. Alder er ikke noe problem, om ikke du selv gjør det til det. Jeg har selv venner som er ti år yngre enn meg selv og venner som er ti år eldre enn meg selv. Om jeg var deg ville jeg forsøkt å bli med på det sosiale som virker gøy for deg, og bli venner med de du synes er kule. Heier på deg :)