hei

jeg bruker vanligvis ikke å uttrykke følelsene mine i så veldig stor grad, og jeg vet egentlig ikke hva som får meg til og gjøre det nå, eller jeg har nok en ide og et håp om at noen skal komme og si at det går snart over


jeg har nylig flyttet for meg selv, noe som kanskje ikke var så lurt da jeg allerede var ensom før jeg flyttet. det er ikke det at jeg ikke kan sett pris på litt alenetid, men det ble litt i overkant. når jeg sitter her i min ensomhet er det som om et teppe legger seg over meg, og dette teppet slipper bare igjennom vonde, slitsomme, brysomme tanker. jeg har i en liten stund nå hatt litt problemer med noe gjeld, det er for tiden alt jeg tenker på, jeg vet jo at det vil løse seg på et vis, men det er bare at jeg hater og tenke på det, det har pågått så lenge at jeg har begynt å få selvmords tanker, begynt og begynt jeg har hatt det litt sporadisk i noen år, men nå tenker jeg mer og mer på at det kanskje hadde vært en løsning som vil gi meg litt fred. jeg kan sitte ved pausebordet på jobb og fortsatt være ensom "ville de i det heletatt lagt merke til og jeg ikke var her?".

jeg har i mange år forsøkt og være h*n morsomme, det gikk fint i mange år også, men nå har også det blitt noe som plager meg, fordi jeg vet selv at jeg kan komme med noen vittige kommentarer og være veldig blid på utsiden og utstråle ikke annet enn godheten selv, men inni meg faller alt, det er som om det er helt tomt. og jeg hater det


i det siste har jeg også kviet meg for og gå ut blant folk, om jeg skal på butikken, så er det helt avgjørende at jeg rekker den ene spesielle butikken og det må være innen et bestemt tidsrom, ellers så må jeg bare droppe det.

jeg har tenkt lenge at det er sikkert bare meg og mine i-lands problemer, men jeg vet ikke jeg

Sliter selv med ensomhet. Kjenner meg igjen. Send meg en melding hvis du ønsker å prate.

Det høres ut som du kan ha godt av å snakke med lege om hvordan du har det, så du kan få henvisning til en form for terapi. Medisinering kan også være et alternativ, men det finner du ut av sammen med legen.

Selv om det ofte er langt mellom selvmordstanker og aktiv handling for å avslutte livet, så er det absolutt verdt å ta på alvor. Nå skal ikke jeg sette noe konkret diagnose på deg, men utifra hvordan du beskriver situasjonen din, så høres det ut som du er deprimert. Det er en tilstand som kan ramme den beste og det er ingen skam i det, men det er viktig at du tar symptomene på alvor og oppsøker profesjonell hjelp, så du kan få det bedre.

Det som kan være et problem når man undertrykker hvordan man egentlig har det (tuller og vitser med de rundt deg når du egentlig er alvorlig deprimert) er at du skaper en mental avstand til de som skal være dine venner/bekjente.

Et slikt mønster kan og bryte ned selvfølelsen over tid fordi du begynner å tenke at de rundt deg kun setter pris på deg fordi du er morsom og lett å snakke/henge med/god lytter.

Holder du på sånn i mange år, så er det en feilslått, selvutslettende strategi hvor du plutselig er 30 år og ikke aner hvem du er lenger. Skikkelig identitetskrise.

Så ta i mot profesjonell hjelp hvis det er en mulighet for deg.