Jeg liker meg godt alene, men er også veldig glad i å være sosial. Jeg har venner og har det veldig hyggelig sammen med dem. Men vi er voksne. Vennene mine har jobb, familie og fritidsaktiviteter. Heldigvis har jeg mannen min, så jeg slipper å sitte helt alene hele tiden. Jeg vet at vennene mine liker meg, men hvis det går lang tid mellom hver gang jeg treffer dem føler jeg meg ensom og usikker. Den siste uken har det vært mye snakk om folk med hjemmekontor og at det er viktig å unngå ensomhet av det. Alt dette fokuser har forsterket min ensomhetsfølelse. Det blir selvsagt også verre av alt snakket om at samfunnet blir værende nede over lang tid.

Det er faktisk fullt mulig å føle seg ensom, selv om man er sosial.
F.eks. dersom man er i godt selskap med venner og har det hyggelig sammen, men så kommer man hjem og føler like mye på ensomheten som man gjorde før.
Hvorfor det er slik det er jeg ikke helt sikker på. Men, jeg vet at veldig mange føler det sånn.
Men, det er vanskelig å sette ord på det for veldig mange.

I disse koronatider hvor hele samfunnet er isolert og holder seg for det meste hjemme, er ensomheten til å ta og føle på.
For mitt vedkommende er jeg litt "herdet", om jeg skal si det på den måten. Jeg har ikke jobb, og jeg har ikke unger, så jeg sitter veldig ofte ensom store deler av året. Så for min del merker jeg ikke så mye til forandringen som nå har skjedd i hverdagen. Sånn sett tror jeg andre kan ha det verre.
Men, ensomhet kan noen ganger være vondt å kjenne på for noen.


Synes det er bra at du kommer inn hit på forumet og er sosial sammen med oss.
Jeg opplever for min egen del at det er godt innimellom å dele det man tenker på til noen som forstår litt mer enn "personen i gata".


Om du ønsker noen å være "sosial" med her inne så er det bare å ta kontakt med meg.


Take Care så lenge!
Og Stay Coronafri :)

Føler sånn med deg da jeg har hatt det sånn før og til tider har jeg det fortsatt. Men ensomheten er vel at en ikke trives i eget selskap noe som fører til avhengighet av andre. Samtidig som en isolerer seg og ikke strekker seg ut til andre. Da graver en seg fort ned i egne tanker.
Jeg har det i hvertfall sånn innimellom. Det er veldig leit!

Jeg trives i eget selskap. Jeg er gift, så jeg sitter ikke helt alene. Uten mannen min hadde jeg ikke holdt ut. Før kunne man I det minste gå på cafe/pub og treffe folk. Men jeg har basert mye av selvfølelsen på at om folk vil treffe meg, så liker de meg. Fornuften min sier at vennene mine fortsatt liker meg, men jeg har vært redd for å ikke bli savnet. Jeg hadde det verst I begynnelsen av "koronatiden", men nå har jeg fått en del kontakt med vennene mine. Jeg har prøvd å fortelle de at jeg savner dem når det går lang tid mellom hver gang vi treffes, men det har føltes masete. Nå er det så mye snakk om isolasjon og ensomhet at jeg har klart å si det uten at jeg føler at jeg har mast. Jeg er glad for at teknologien gjør det mulig å ha kontakt uten å treffes fysisk. Og så er jeg veldig spent på hvordan ting blir etter Korona.

Føler meg utrolig ensom. Har dessverre lite med venner da jeg føler at jeg ikke er noe verdt. Det er ingen som trenger meg, spiller ingen rolle om jeg er her eller ikke liksom! Er gift - heldigvis - men ingen barn. Har derfor ikke fått venner via barnehager, skoler, fritidsaktiviteter o.l. Har også veldig vanskelig for å skaffe venner da jeg som sagt ikke tør å ta intitiativ. Har en veldig god venninne, men føler at jeg ikke kan bruke henne hele tiden. Hun har barn, familie, en del andre venner. Nå som jeg sitter på hjemmekontor og heller ikke har den daglige kontakten med kollegaer er jeg kommet langt til bunns. Kan ikke snakke med mannen min eller den ene broren min om det, det er ingen forståelse. Det er jo bare å ta kontakt, ringe noen, komme seg ut. Så nå jobber jeg hjemme hele dagen, går tur med hunden alene og gjør ting i huset. Ser at andre også har det vanskelig nå og det "hjelper" liksom litt. Fint å ha et forum som en kan få det litt ut på.

Hei Hilsyr68! Sånn har jeg det også i perioder. Ironisk nok, så blir de tankene verst når jeg er sliten av for mye aktivitet. For min del så hjelper det å tenke på de jeg har i livet mitt. Du skriver at du føler deg lite verdt og at det spiller ingenrolle om du er her. Du skriver at du har hjemmekontor, så du har jobb. Hvilken verdi har arbeidet ditt? I samfunnet blir vi ofte definert som viktige utfra hva vi gjør og hvor mye vi tjener, men korona-krisen har tydeliggjort at nesten alle yrker er viktige. Du er også gift, hva tror du ektefellen din tenker om deg? Jeg var også redd for å ta initiativ før, men nå har vennene mine sagt at det er hyggelig at jeg gjør det. Jeg tror de flest liker å bli invitert, så lenge du aksepterer andres grenser også.