Ensomhet ja... det var det også.
Jeg kan begynne med å si at jeg flyttet til Norge når var 8år gammel, kunne ikke språket og begynte rett i 3. klasse på den verste barneskolen jeg kunne noensinne havnet på.
Hvis du skulle spurt meg, hvordan var barndommen?.. vet du hva jeg hadde sagt? Det var helt forferdelig, gjennom hele skolegangen ble jeg mobbet nesten i hjel hverdag.
Venner spør du? Nei... hadde aldri venner, jeg prøvde selvfølgelig, men alle ignorerte meg og latet som jeg ikke eksisterte. Og dette ble normalen for meg.

Vet du hvor pinlig det er å bli spurt hva jeg skal gjøre i helgen eller i ferien og bare si... skal være hjemme og gjøre det jeg liker å gjøre i fritiden.. mens alle andre sier at de skal være med venner??

Her er jeg, som en 26år gammel person, og kan ærlig si at det tok helt til i forfjor til jeg fikk noen jeg kunne kalt en venn..
Hele livet mitt opp til det tidspunktet besto av meg innelåst i min egen lille boble ... en spøkelse på sidelinjen.. og latet selv at jeg ikke eksisterte siden absolutt ingen ville bli kjent med meg.

Men det jeg kan med glede si nå, er at vennene jeg nå har vært så heldig å få... vil jeg aldri gi slipp på, hvorfor spør du kanskje?
Fordi de reddet meg.

Veldig leit å høre om situasjonen din! Skulle ønske du hadde det annerledes, men håper de nye vennenne holder og du får en bedre fremtid!!!