Blir litt trist av å lese det at ikke alle får seg partner her i livet. Det er jo ikke noe særlig å være ensom. På den annen side kan man ha det fint som singel. Før jeg flytta hit til Trondheim, så trivdes jeg som singel i Ålesund. Hadde mye med at jeg fikk etablert et godt sosialt nettverk der. Det tok en stund, men ble bedre og bedre. Ensomhet handler også en del om det å ha noen å dele følelser og indre spenninger med. Det har jeg til en viss grad, men ikke bra nok her i Trondheim. Har fått en ny venn, og har flere folk som har potensiale. Har fått ferieplaner x2 til Tyskland for i år. Har kommet meg videre på noen måter, trives bedre på jobb og har fått noen hobbyer som jeg har hatt lyst på lenge. Fått noen nye opplevelser, og en del nye bekjentskaper og en ny varig venn. Datet 2 jenter, har kontakt med 2 nye gjennom Tinder i skrivende stund. Så jeg prøver å komme meg videre, men har fortsatt den indre spenningen og frustrasjonen om å ikke ha min særlige relasjon som aksepterer, støtter og bryr seg om meg. Og vice versa, som jeg kan bry meg om og like.
Jeg oppsøker situasjoner hvor andre nok kan vike unna. Jeg fungerer ganske bra, problemet er nok i de nære relasjonene. Det å få en nær relasjon. Jeg deltar på sosiale ting, men snakker lite. Orker heller ikke snakke så mye, for jeg er introvert.
Jeg trives bedre på jobb og sosialt. Jeg trives bedre på jobb fordi jeg har en arbeidsplass hvor jeg føler tilhørighet og faglig felleskap. Hyggelige kollegaer. Har dårlige dager som blir ekstra tunge når jeg er i jobb innen psykisk helse. I går var en slik dårlig dag. Jeg trives bedre og bedre sosialt, men ikke like bra som før jeg flytta hit til Trondheim. Jeg trives bedre og bedre sosialt, fordi jeg deltar i fritidsaktivitet med likesinnede (brettspill og laiv), og fordi jeg blir bedre kjent og ser at jeg får nye vennskap. Får mestring av å ha fått nye vennskap også, for da føler jeg meg ikke så sykt mislykket. Jeg prøver å by på meg selv, uten å gjøre det for mye for når jeg gjør det for mye kommer jeg nesten på gråten. Det fordi jeg mistrivdes helt sykt i 2,5 år i jobben jeg hadde før september 2018, og da tok jeg ut alt jeg hadde inntil jeg ikke sov om natten og fikk panikkangst.
Jeg er redd for ensomheten ja?! Er ikke alle det?! Er ikke du det?! Er jeg syk som er redd for det? Forskning viser jo at ensomhet er en større helserisiko enn røyking, og når jeg er ensom, særlig i helger, så føltes livet som et ork og at jeg ikke har så mye å stå opp til. Det er vel rimelig? Ensomhet dreier da seg ikke bare om å ha en kjæreste, men om å ha god kvalitet i de nærmeste relasjonene noen å dele det mest intime med.

Men go your own way...det er på reddit.

Uavhengig hvor du er i livet, er du verdt enn andre. Prioritere deg selv og validerer deg selv at din indre følelse er din egen kamp.

Kjenner meg igjen i det du skriver. Legg meg til som venn hvis du ønsker å prate :)