Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom uten grunn

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom uten grunn

juni 7 2009 - 22:51
Hei!
Jeg er ei jente, ingen andre enn meg selv, men også fylt med noe jeg vil kalle ensomhet. Jeg har mange flotte venner og bekjentskaper, og en herlig familie. Jeg er student ved høgskolen, føler at jeg har nok så bra karakterer, og en jobb som jeg liker godt. Jeg føler meg svært sosial og selvsikker i møte med nye mennesker, og føler ikke at jeg har problemer med å møte nye mennesker.

Problemet er det, at uansett hvordan jeg ser på situasjonen min, så føler jeg meg ofte ensom. Jeg blir dyp og dyster, og tenker på ting som ikke er bra. Jeg kan ofte bli lei meg, lett såret, og mistolker situasjoner der jeg ellers ikke burde ha blitt lei meg.

Det jeg føler er at uansett hvor bra jeg "egentlig" har det, syns jeg at det er vanskelig å se positivt på ting. Jeg vet jeg ikke burde klage, men jeg har en dyp dysterhet inne i meg, som jeg ikke får til å forsvinne.

Jeg har prøvd å gjøre teksten så kortfattlig som mulig, og håper at noen har tatt seg tid til å lese den. Isåfall, vil jeg takke for det. Er svært åpen for tilbakemeldinger, svar og tanker rundt dette temaet. Dersom det er noen som føler at de er i samme situasjon, vil jeg gjerne høre deres tanker. Vil feks gjerne være åpen for å forveksle mail, dersom noen ønsker å prate.

Mvh tankefull
Avatar

Re: Ensom uten grunn

juni 8 2009 - 21:01
Hei! Tenkte å svare deg igjen etter ditt siste svar på mitt innlegg, men har ikke kommet så langt, og svarer heller her nå. Vil dele noen tanker med deg her, og håper de gir noen mening. Du må gjerne skrive til e-post adressen min, som du finner under innlegget ”Ensomhet og nærhet.”

Først vil jeg si at det kanskje kan være viktig å finne grunnen til at du føler deg ensom, og har dysterhet dypt inne i deg. Ved å forstå årsaken blir det gjerne lettere å gjøre noe med situasjonen. Ensom uten grunn kaller du innlegget ditt, og det er kanskje bare en talemåte, men uansett lover jeg deg, det finnes en eller flere grunner. Det gjør det alltid.

Generelt sett tror jeg den type ensomhetsfølelse du beskriver kan ha mange og blandede årsaker. Alt fra at man ikke har folk rundt seg som ligner nok på en selv (tanker, holdninger, væremåte), eller ikke tør/klarer å komme frem i sosiale sammenhenger. Til følelsesmessige sår fra barndommen (noe som også finnes hos de med god barndom), forskjellige ”plager” med selvbildet og kanskje en reell opplevelse av å ikke bli sett slik man er. Noen jeg har kjent har følt seg ensomme fordi de ikke har gjort det de innerst inne ville gjøre, selv om det kan høres litt merkelig ut.

Kjenner meg godt igjen i det å føle meg alene, også når jeg ikke er alene. Selv om det er folk rundt meg, og jeg liker dem, og vet de liker meg, føler jeg meg ofte som en fremmed i mitt stille sinn. Avskåret fra de andre, og den type liv de lever. Nesten som en besøkende fra en annen planet… hehe

Jeg tror du kan få det enda bedre enn du har det nå, og håper du vil klare det. Du virker ressurssterk, noe som er en stor fordel hvis du vil finne ut av tingenes tilstand.

Hvis terapi er eller blir aktuelt kan jeg anbefale deg å oppsøke psykolog som jobber med psykodynamiske metoder, eventuelt psykoanalyse, hvis du vil gå veldig dypt.

Lykke til!
-skyggemann
Avatar

Re: Ensom uten grunn

aug 16 2009 - 01:16
Hei! Tror jeg skjønner hva du mener. Kjente meg veldig igjen i overskriften "ensom uten grunn".

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt denne følelsen av melankoli, eller tristhet. Den varierer i styrke, men jeg vet at den ligger på lur og gjerne kommer uten at jeg kan sette fingeren på hva som har framkalt den. En slags følelse av ensomhet, og at jeg ikke passer inn i forskjellige sammenhenger.

Tror nok jeg oppfattes som ganske vellykket, og at jeg klarer meg bra. Jeg har alltid hatt venner, og har mange gode venner nå som jeg er svært glad i, som jeg vet er glade i meg. Har samboer, og en veldig ok familie. Går på skole og har jobb som jeg mestrer rimelig bra. Hvorfor i alle dager sliter jeg likevel med denne følelsen av tristhet og ensomhet?

Jeg har forsøkt å sette ord på det ved noen anledninger til mennesker jeg kjenner godt, men blir stort sett møtt ganske uforstående. Og det skjønner jeg egentlig godt. Ting tilsier jo at jeg har det ganske bra.

Har kommet fram til at mye av denne ensomhetsfølelsen kan komme av at jeg setter svært høye krav til meg selv. At jeg egentlig ikke er fornøyd dersom jeg ikke mestrer ting perfekt. Noe som gjerne fører til at jeg har ganske lav selvfølelse. For hvem mestrer en hver arena i livet sitt perfekt? Om noe i det hele tatt? Dette fører igjen til en usikkerhet som forfølger meg, og gjerne kommer fram i sosiale sammenhenger. Jeg blir så fylt av en følelse av at jeg ikke har noe å komme med, og at jeg ikke er interessant på noen måte, og dette fører igjen til at det er sjelden jeg klarer å være meg selv. Jeg blir nervøs, og tør rett og slett ikke å by på meg selv. Blir bare helt tom, og ender ofte opp med å sitte igjen med en følelse av at jeg har vært fullstendig overfladisk, og at jeg ikke skjønner sosiale spilleregler.

Huff så vanskelig det er å forklare...når jeg leser det jeg har skrevet tenker jeg bare at jeg må ta meg sammen. Dette er virkelig ingenting å syte over! Men det er så innmari vanskelig å snu de negative tankebanene på egen hånd. Jeg er så redd for at denne tristheten er noe jeg må leve med, og at det ikke er noe jeg kan gjøre med den. Jeg synes jeg har blitt såpass voksen (26 år) at jeg trodde dette skulle være borte for lenge siden. Men så biter det meg igjen og igjen.

Dette ble kanskje ganske langt, men jeg håper man kan skjønne noe av det. Er det slik du har det?
Avatar

Re: Ensom uten grunn

aug 20 2009 - 20:50
Takker for gode svar!

Mølntus:
Jeg skjønner godt hva du mener! Tror denne følelsen lett kan komme frem, ved blant annet å sette for høye krav til seg selv, slik du sier. Jeg tror også at dersom man tenker for mye kan det samme skje. Derfor tror jeg at det er bra å kunne gjøre andre ting; treffe mennesker/ holde på med ting du liker. Samtidig forskyver man bare problemet, men det handler vel om å finne en balanse.

Det er veldig lett å være kritisk med seg selv. Jeg tror problemet kan være at man tenker litt for mye på seg selv, og da mener jeg ikke på en egoistisk måte. Jeg tror noen mennesker tenker altfor mye på deres feil og mangler.

Jeg har likevel liten tro på at ensomhet kun skyldes det sosiale. Det er nok et problem som stikker langt dypere, men som det dessverre er svært vanskelig å finne ut av=)

Lykke til!

Mvh jente
Avatar

Re: Ensom uten grunn

aug 23 2009 - 18:53
Jeg er en jente som mange nok vil kalle både selvstendig og ressurssterk. Jeg har utdannelse og jobb og alt det der. For noen år siden opplevde jeg å bli kraftig deprimert. Det kom helt uventet og rokket ved hele min verden og synet på meg selv og fremtiden. Jeg har kommet meg gjennom dette nå men har måttet jobbe hardt og hatt det veldig vanskelig til tider. I mellomtiden fikk samtlige av mine venner mann og barn, og jeg våkner nå opp til en hverdag hvor jeg rett og slett er ensom. Jeg har forsøkt å snakke med mine venner om hvilken forandringer vi har gått igjennom og hvordan dette påvirker vennskapene våre. Nå gruer jeg meg rett og slett til ferier og fridager fordi jeg vet at jeg ikke har penger til å finne på noe eller venner å finne på noe med. Det er så mye jeg vil gjøre, jeg har mange planer og ideer, men jeg takler ikke å måtte gjøre alt alene. Når jeg er ute blandt folk er det som om jeg er usynlig. Jeg gleder meg til jobb for der er jeg del av en gruppe, en sjargong og jeg har "rett" til å være der. Når jeg vil snakke med mine venner om min redsel for å forbli enslig resten av livet fnyser de bare og sier at det vi nok ordne seg. Men det er ikke sikkert at det gjør det. Det kan faktisk hende at jeg må tilbringe livet alene. Slik er det jo for noen.
Avatar

Re: Ensom uten grunn

aug 24 2010 - 13:18
Ja du er ikke alene om å føle deg ensom uten grunn, men som skyggemannen sier så er det alltid en årsak til følelsen av ensomhet.

Utad så ser nok også jeg veldig selvstendig og vellykket ut. Men inni meg rives jeg i stykker av ensomhetsfølelse. Jeg har familie, jeg har mann og barn, jeg har venner og bekjente og jeg har jobb. Egentlig mange grunner til å være lykkelig. Hvorfor er jeg det ikke?

Jeg har gransket meg selv i årevis. Jeg har vært deprimert og gått til psykolog. Men årsaken til ensomheten har jeg brukt lang tid på å forstå.

Jeg har funnet årsaken. Det startet da jeg var 10 år og vennekretsen forandret seg. Jeg ble stående i midten av to par med venninner. Jeg fant meg ikke tilrette hos verken det ene eller det andre venninneparet. Helt siden da har jeg følt meg mellom barken og veden. Aldri helt med i gjengen. Stått på sidelinjen og følt meg ganske så usynlig. Det handler nok om å tørre å være seg selv, "stå på krava", ta initiativ. Så hver gang jeg er sammen med andre og ser den kontakten som kan være mellom to venner, felleskapet, interesser, kjemien så kjenner jeg hvordan ensomhetsfølelsen overmanner meg og bryter meg ned. Jeg er ikke sjalu. Men jeg ønsker så sterkt å finne meg bare den ene personen som føler gjensidig kontakt og kjemi med akkurat meg.

Nå har det gått så mange år siden den gang at jeg er blitt noe fastlåst. Finner ikke meg selv, roter og stresser med å finne meg gode og gjensidige vennskap og strever med selvfølelsen. Men jeg har ikke mistet håpet. Har troen på en løsning. Nå har legen min tatt initiativet til å sende meg til psykolog. Så får vi bare jobbe videre med saken.

Det finnes nok en løsning for deg og. Ta kontakt med noen du kan prate fritt med.

Med vennlig hilsen
Ensom engel
Avatar

Re: Ensom uten grunn

aug 24 2010 - 13:36
Sofiesofie, du er definitivt ikke ensom uten grunn. Jeg er i ganske nøyaktig samme situasjon. Særlig når man er ressurssterk og oppegående tror jeg det er vanskelig for venner å forstå hvor vanskelig dette faktisk er. Jeg er også livredd for å ende opp alene uten barn. Og uten venner for den saks skyld.

klem skrulla
Avatar

Re: Ensom uten grunn

sep 29 2010 - 16:23
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Takk for at du skrev om deg og dine tanker.
Avatar

Re: Ensom uten grunn

okt 1 2010 - 21:54
Takk for det du skrev. Jeg skulle ha svart mer ordentlig, men alle mine ord ser ut til å ha blitt skrivd her før meg! hehe
Avatar

Re: Ensom uten grunn

okt 3 2010 - 22:15
Takk for gode tilbakemeldinger, og til alle dere som har valgt å dele tankene deres:) Mye bra innspill her.. Ønsker dere alle lykke til videre!
Til forsiden