Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom store delet av livet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom store delet av livet

aug 26 2009 - 18:10
De siste 5 årene har jeg gått rundt å tenkt på, hvorfor akuratt meg, hvorfor er jeg den som skal ha det slikt, svaret på dette er noe jeg aldri finner.
Det hele startet da jeg var ung, vi flyttet fra ett sted til et annet, nesten med en gang vi flyttet hit startet mobbingen, og den ble ikke bedre når jeg startet på barneskolen.
det var mobbing og slossing hele tiden, og fikk også vite at jeg hadde ADHD.
Etterhvert stod ungdomskolen for tur, jeg tenkte, endelig blanke ark, endelig kan jeg kanskje greie å få noen venner, men neida, og slik er det fortsatt den dag i dag(jeg går nå på videregående skole)
Har "skolevenner" om man kan kalle de det, men ingen venner som jeg er med på fritida, har tidligere også slitt med selvmords tanker nettopp pga dette som også har gjort meg mye deprimert.

Jeg føler jeg er i møtekommende og hyggelig, godhjertet er jeg også, men ting ser ikke ut til å funke uansett, og spør meg selv igjen, hva har jeg gjort til å fortjene ett liv som dette.
Avatar

Re: Ensom store delet av livet

aug 28 2009 - 20:10
Jeg kjente meg utrolig igjen i det du skriver. Det er nesten som å høre min egen livshistorie. Selv om jeg selvfølgelig syntes det er forferdelig at noen skal føle det slik som du beskriver, og som jeg også føler meg, ble jeg litt lettet over at det ikke bare er meg som har det slik.
Jeg flyttet også da jeg var ganske ung (barneskolen), og derfra har det utelukkende nesten gått nedover. Fikk ingen gode venner på skolen, begynte på ungdomskolen hvor jeg fikk venner som ikke var ekte venner. Dvs. at de bare bidro til at jeg følte meg værre, ble sjenert, fikk dårlig selvbilde osv.
Jeg gledet meg veldig til videregående, som ble nok en nedtur. Alle i klassen min er ganske utadvendte og frampå, og jeg klarte ikke å bli med i fellesskapet. I stedet havnet jeg nok en gang i en vennegjeng på noen få jenter, nesten reprise av ungdomsskolen. Jeg presser meg inn i en person som ikke er meg, og som jeg ikke vil være. Jeg er redd for hva andre mener om meg, og føler at andre folk ser rart på meg. Ikke har jeg det spesielt hyggelig i venneflokken heller, men jeg klarer ikke å bryte ut. Når jeg snakker med mennesker tenker jeg hele tiden på hva jeg skal si, beregner konsekvensene, og ender som regel opp med å ikke si noe. Jeg er ekstremt følsom overfor andre menneskers reaksjoner, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Hvis jeg føler meg "avvist" blir jeg ekstremt lei meg og trist.

Det eneste stedet jeg er fullt og helt meg selv, er med familien min, og med søsteren min, jeg skulle bare ønske at jeg kunne være denne personen hele tiden.

Jeg prøver å få ut ensomheten min på ulike måter. Kanskje det kan hjelpe deg? Blant annet ved musikk, og skrive dikt. Ellers har jeg tenkt til å engasjere meg i ulike foreninger eller komiteer på skolen, for å møte nye mennesker, og bli kjent med de som er mer lik meg. Jeg vet ikke hvem jeg er, eller hva jeg vil. Jeg er fryktelig usikker, og ensomheten og usikkerheten dominerer store deler av livet, slik at det er så mye jeg ikke orker, og jeg blir så sint på meg selv for dette. Hvorfor dette skjedde akkurat meg surrer i hodet mitt, om og om igjen. Jeg tenker også ofte på hvordan jeg hadde hatt det nå hvis vi ikke hadde flyttet. Noen ganger er jeg sint på foreldrene mine for at vi flyttet, men dette kan jeg ikke gjøre noe med.

Jeg merker at dette er noe som jeg kunne skrevet om i evigheter, men det er samtidig godt å få det ut. Du er iallefall ikke alene, og du har ikke gjort noe galt for å fortjene et liv som det, som du skriver. Ingen fortjener det, hverken du eller jeg.
Til forsiden