Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom og strever med å holde hverdagen gående

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom og strever med å holde hverdagen gående

mai 28 2019 - 23:34
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vet ikke hva som kan hjelpe eller endre situasjonen. Jeg er sterk (det er vi vel alle, spesielt vi som strever), men jeg er sliten. Det blir så mange belastninger på en gang at jeg mister motet. Det er IKKE synd i meg og jeg trives ikke i offerrollen, for jeg er ikke noe offer. Jeg bare er frustrert.

Jeg har vokst opp i et voldelig hjem med omsorgssvikt og hele pakka. En svært traumatisk barndom som ga meg kompleks ptsd. Jeg, psykisk, føler at det går OK selv om det har formet meg og selvfølgelig gir meg noen vansker den dag i dag. Jeg ser heldigvis på det som en bra erfaring, alt i alt. Jeg har lært så mye og det har gjort meg til et bedre menneske (eller, har alt for mye empati som der igjen skader meg, tenker alt for mye på andre og alt for lite på meg selv). Jeg ble mye mobbet, både hjemme og på skolen. Så jeg har ingen venner i dag, jeg tør ikke inngå relasjoner med andre. Ikke skjønner jeg helt de sosiale kodene, det gjør direkte vondt når noen bryr seg om meg. For jeg er ikke verdt å bruke energi, penger eller tid på. Som når noen i kretsen ordnet meg utdrikningslag. Jeg hatet det. Jeg klarer ikke tanken på at noen gjør noe FOR MEG. Ikke har jeg venner heller, så det ble kleint hele opplegget.. Om noen gir meg blomster eller gjør et eller annet for meg vil jeg bare spy. Jeg sliter med relasjoner og tenker ofte at folk har dårlige intensjoner. Her merker jeg at min grunnmur / oppvekst påvirker hvordan jeg ser på andre mennesker. Jeg har forøvrig lite familie igjen, de få jeg har kontakt med er egentlig ganske giftig for meg og drar meg ned. Mye konflikter som jeg helst ikke vil være med på, og skitsnakking ++.. Det er 12 år siden mine foreldre skilte seg, men de krangler som besatt fremdeles.. Og vi tre søsknene har et forhold som er skadet for alltid, pga at vi har måttet velge side.. Det har vært ekstremt mye vonde rettsaker.. Jeg har måttet ta mesteparten av støyten her ..

Jeg er bare 26 år. Men når jeg var 18 år sa kroppen min stopp som følge av traumer og det levenet mine foreldre hadde holdt (og fremdeles holder). Jeg har intet mindre enn fire forskjellige autoimmune sykdommer nå som har knust livet mitt fullstendig. Det er som sagt ikke synd i meg, JEG ER BARE SÅ FRUSTRERT. Hadde jeg bare hatt en jobb, en utdanning, det var så viktig for meg før.. Da hadde alt vært lettere å takle, for jeg har virkelig ikke noe meningsfylt i hverdagen min utenom barnet vårt på 6 mnd. H*n er alt. Og når vi er sammen, har jeg det fint, men når h*n sover eller noen andre passer h*n, så sliter jeg voldsomt..
Jeg skulle bli lege, jeg var veldig skoleflink og jobbet hardt ved siden av skole. Men på 3 vgs måtte jeg droppe ut pga sykdom. Det knuste meg fullstendig, alt jeg var og skulle bli, ble knust.. Det har bare ballet på seg og jeg har de siste årene slitt med en voldsom fatigue, en betent kropp som spiser seg selv opp sakte men sikkert.. Og jeg har nettopp fått en ny sykdom som klassifiseres som alvorlig når den er fullt utviklet (ikke kommet helt dit enda, men har flere sykdommer og alle ødelegger for hverandre). Pga fysisk sykdom, så kan dessverre ikke gå en tur eller spise frukt så er jeg frisk (så mange som tror det, blir så lei meg :(. En skam over å være ufør (ser ikke ned på andre som er det, men jeg hater at det var her jeg endte opp og jeg møter myyyye skam og uvitenhet fra de rundt meg). Noen dager sliter jeg med å dusje, hente post, lage middag, rydde. Mye vondt og må slappe av mye, men er blitt flink til å planlegge og tenke forebyggende istedenfor brannslukking. Da blir det mer forutsigbart. Men så kommer det jo noen uventede dårlige perioder. Mannen min (som er helt fantastisk) gjør nesten alt i heimen. Han må også avlaste meg mye når det gjelder barnet vårt. Vi samarbeider bra og barnet er virkelig bortskjemt på kjærlighet, nærhet og trygghet (å som jeg elsker h*n) <3 H*n merker ikke noe til det. Men pappaen blir selvfølgelig også sliten.. Og jeg går med KONSTANT dårlig samvittighet. Jeg kvier meg for å spørre om å få slappe av når kroppen er jævlig, for jeg slapper av oftere enn mannen, som også trenger hvile etter en lang dag på jobb.. Selv duracellkaniner trenger å hente seg inn, som han er. Så kjører jeg meg for hardt og går på en kjempesmell.. Vet jo at dette vil bli bedre når barnet begynner i bhg om få mnd, det blir jo også lettere for hver mnd som går. Men sånn utenom det med barnet vårt, så er livet ganske dritt.

Og ikke nok med det, så mistet vi et barn kort tid før vi fikk barn nr 2 (som jeg skrev om ovenfor). Det knuste oss fullstendig og jeg føler meg bare helt nummen. Vi mistet barnet i magen, fullgått til termin. Det er det jævligste vi har opplevd .. Jeg slet med å holde meg i live etter det.. Så ingen mening med livet. Nå ser jeg selvfølgelig mening i livet etter at vi fikk hjerteplasteret, men det gjør fortsatt veldig veldig vondt og av og til er sorgen nesten ikke til å bære. Det blir selvfølgelig litt og litt lettere med tiden, men det blir aldri som før og sorgbølgene vil alltids komme.. Vi har hatt god støtte fra foreningen, men vi har lite støtte ellers. Familien til mannen (som er de vi har kontakt med av familie), er opptatt med sitt for det meste. De fleste vi har rundt oss glemmer av merkedager og lite avlastning mtp hjerteplasteret når vi har tøffe perioder. Så vi får ikke henta oss inn. Må bare igjen presisere at babyen vår IKKE merker noe som helst på oss når vi er sammen, for da er livet ganske bra for vår del. Vi storkoser oss sammen. Det er snakk om når h*n sover som sagt.. Når vi ikke kan gjemme oss bak mor /farsrollen, når en må takle enselv...

Jeg har en fantastisk mann og vi har jo folk rundt oss som bryr seg. Kanskje må vi bare bli tydeligere.. Vi har god inntekt (eller , mannen.. Jeg får minstesats aap) og alt det der er jo i orden. Skal snart bygge hus og utenfra ser vi nok ut som en drømmefamilie.. Men jeg føler meg bare hul innvendig, nummen, vil bare ha det fint istedenfor å føle at jeg kjemper med å holde hodet over vann, som jeg har gjort i mange mange år nå. Jeg har vært deprimert og er ikke deprimert nå, om noen skulle tenke det. Det jeg kjenner på er noe som har bygd seg opp over flere år, en slags håpløshet.. Frustrasjon. Hjelpesløshet. Lite givende liv, mye motgang som sliter på skuldrene. Det er ikke synd i meg som sagt, men jeg sliter med å se lys i tunellen. Jeg er liksom knytt i alle armer og ben, når det kommer til løsninger for å få det bedre (er jo fint for en å gå turer, men jeg er utbrent og blir veldig syk av å presse meg. Jobb hadde gjort meg veldig godt for å få en følelse av å høre til, men klarer ikke en dag i uken engang noen få timer, som jeg har prøvd.. Har ikke venner å betro meg til, har ikke familie i ryggen). Alt dette påvirker meg veldig som menneske, signalene jeg sender ut og alt egentlig..

Jeg er henvist til psykolog, gikk til traumebehandling i 7 år og jeg kjenner jeg har det greit med traumene fra barndommen, selv om de ikke kan fjernes og jeg av og til merker til de. Men jeg gruer meg til å begynne å bearbeide fra vi mistet barnet vårt.. Og alt rundt, hvordan livet er blitt. Ja, det sliter på psyken å ha det slik, selv om ikke det er problemet mitt i utgangspunktet (psyken)..

Jeg og mannen har litt vansker som følge av alt, selv om vi alt i alt har et solid forhold med mye kjærlighet. Vi kommuniserer dårlig, i alle fall når det kommer til dypere ting. Vi har vært sammen siden vi var 16, så har gått hele veien sammen.. Han er min klippe <3 Vi skal til parterapi om et par uker, noen som har erfaring med parterapi?

Jeg er ikke så negativ til vanlig, men måtte virkelig få ut alt dette som jeg går å kverner på.. Kanskje noen har noen råd, eller støttende ord, kanskje har noen vært eller stått i det samme selv. I morgen når jeg våkner skal jeg tenke positivt og huske på alt det fine jeg har i livet <3 For det er også mye! Mange ville gitt alt for å ha det jeg har, må prøve å tenke slik.

Avatar

Re: Ensom og strever med å holde hverdagen gående

mai 29 2019 - 10:07
Du behøver virkelig ikke unnskylde det du har skrevet, slik du avslutningsvis gjør. Du virker ikke på noen måte negativ, tvert om. Innlegget ditt bærer preg av at du gjør alt du kan for å oppleve det som er positivt. Og det er bra! Du har fått deg noen knyttneveslag av livet, og du er bare ei lita jente på 26år. Flink er du, og det kommer til å bli mange lykkelige stunder i livet ditt.

Du sier du hater at du har endt opp der du er, uten utdanning og med sykdom. Til det vil jeg først og fremst si at du har ikke endt opp i det hele tatt. Du har så vidt begynt! Du har et helt liv foran deg! Ingen vet hvordan det blir. Kanskje det kommer medisiner som hjelper mot sykdommene dine, kanskje du blir bedre. Det kan godt hende.

Kanskje du får overskudd til å begynne på studiet du ønsket deg mest. Kanskje du finner ut at det er noe annet du interesserer deg mer for.

Du kommer til å få mer og mer glede av barnet ditt. Det er så spennende å følge utviklingen! Tenk at du er heldig som har mulighet til å være mye sammen med barnet ditt. Men du må ha det bedre med deg selv for å klare å oppleve alt det gode. Du trenger mer hjelp og flere å støtte deg til, det er helt sikkert.

Nå kommer det snekkere her, og jeg må avslutte.
Hilsen Liv

Avatar

takk

mai 29 2019 - 19:47
Tusen takk for svar. Det svaret ditt gjorde noe med meg. Jeg trengte det akkurat nå. Jeg må ikke gi opp håpet <3 For et fint forum.. Takk..
Avatar

Hei

mai 30 2019 - 03:42
Ville bare si du er sterk og modig som har vært gjennom så mye og fortsetter å kjempe.det er forståelig du er frustrert og føler håploshet når du har vært gjennom mye.Bra at du har en flott mann som hjelper til men kan skjønne du får dårlig samvittighet for det er ikke bare bare for noen sv dere.kan ikke forestille meg hvor tungt det må være å miste barn.det er bra dere skal til parterapi og traumebehandling.ønsker deg lykke til med alt.Hold on du gjør så godt du kan og det er det viktigste.Lykke til.jeg heier på deg.
Til forsiden