Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom og grublende

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom og grublende

okt 31 2009 - 10:48
Jeg er en 26 år gammel mann med flere forskjellige problemer som jeg har hatt en stund. For det første har jeg litt problemer sosialt. Siden det jeg kan huske, har jeg alltid hatt følelsen av at jeg har "dårlige" sosiale evner. For eksmpel har jeg ofte en følelse i sosiale sammenkomster at ingen egentlig hadde savnet meg dersom jeg ikke var der. Dette gjør jo kanskje at jeg blir enda litt mer tilbaketrukket, og blir en slags selvoppfyllende profeti.Jeg får følelsen når jeg snakker med noen at den andre personen synes jeg er kjedelig, og helst ville snakket med en annen. Et annet eksempel er at jeg vegrer meg veldig for å ta initiativet til ting. Jeg tenker at dersom folk for eksempel ikke kan blir det pinlig for meg for å ha spurt. Videre kan jeg tenke at hvis det jeg har tatt initiativ til ikke blir gøy, kommer folk til å synes jeg er dum/teit etc... Disse problemene har resultert i at etter over fem år med studier sitter jeg igjen med bare noen få, ikke veldig nære venner.

Jeg har ikke greid å ta vare på vennskap fra tidligere i livet, og føler nå at jeg sitter igjen med et ganske lite og sårbart nettverk. Flesteparten av de jeg ser på som mine venner har tettere bånd til andre, og jeg har ikke følelsen av at jeg er noens nærmeste venn, noe som gjør meg ganske trist. Jeg håper jo at jeg er en hyggelig og snill person, men jeg er så lei meg for at jeg ikke fikser dette med sosiale forhold. Er det noen som har noen tips eller råd?

Et annet problem er at jeg aldri klarer å bli fornøyd og lykkelig med det jeg prøver å oppnå. For eksempel hadde store vansker med å bestemme meg for hva jeg skulle utdanne meg som, og stod omtrent til dagen før fristen og tvilte på hva jeg skulle velge. Usikker på om det var riktig, valgte jeg en utdanning med høy prestisje som er vanskelig å komme inn på. Problemet er at jeg aldri har greid å bli sikker på om dette var det riktige valget eller ikke. De første årene var jeg veldig usikker på om jeg skulle fortsette, men det gjorde jeg altså da, litt til og litt til, helt til jeg var ferdig. hele tiden har jeg vært omgitt av folk som synes dette er så gøy, uten at jeg helt har greid å dele det engasjementet. Jeg har egentlig aldri diskutert dette med andre, men hvordan vet folk hvordan den utdanningen de har valgt er den riktige? Kan man vite at noe annet ikke hadde vært mer morsomt? Dette sliter i meg på en daglig basis, og gjør at jeg ikke kan la meg oppsluke og engasjere i en jobb som helt sikkert kan være meningsfull og givende. Jeg blir sittende å bla i utdannngsplaner, drømme om hvor fort jeg kan gjøre ferdig en mastergrad i ditt eller datt og at da blir alt så mye bedre.

Jeg bruker mye tid på å gruble på disse tingene. Ikke at jeg har søvnproblemer, men jeg våkner ofte tidlig med en slags fortvilelse over disse tingene. En tanke jeg ofte tenker er at dersom jeg kunne levd livet en gang til ville jeg gjort mye annerledes, og at jeg sikkert hadde vært lykkelig da. I og med at det er umulig, ønsker jeg at jeg kunne klare å være lykkelig slik jeg har det nå. Tilsynelatende burde det være mulig, med god utdanelse, fast jobb, kjæreste og noen venner, men jeg får det ikke til...
Avatar

er veldig ensom

nov 1 2009 - 19:27
det med sosiale problemet som du har har jeg også. du har angst for sosiale sitvarsjoner, der du er redd for at andre folk skal dømme deg. man er redd for å bli avist og når man blir avist så blir man flau og dermed synker selvtilliten mer. jeg har hatt angst hele livet, har aldri hatt mange venner, nesten ikke noen venner i det hele tatt på grunn av byen jeg bodde i og på grunn av angsten min. og det med å skaffe seg venner er veldig vanskelig i stor alder. jo yngre man er jo lettere er å lage vennskap med andre barn på skolen. jeg er 17 år og har ingen sosial live uten skolen. de få folka som jeg er med på skolen treffer ikke jeg ikke etter skolen de finner altid på unnskyldninger for å ikke vøre med meg. vis jeg skulle vist at situasjonen min skulle bli sån skulle jeg flytte for lenge siden fra den byen jeg bodde i. du nevnte at du hadde noen venner som hadde tettere bånd til andre. prøv å bli kjent med venner av vennene dine. det er en bra måte å lage nye vennskap, ellers er det ingen annen utvei. de fleste folk vil ikke bli kjent med nye mennesker for de har sine gamle venner som de er med og har kjent omtrent hele livet.
Avatar

Re: Ensom og grublende

des 22 2009 - 01:09
Alt det du skriver,kunne jeg ha skrevet selv. En forferdelig situasjon å komme i.....Jeg føler meg aldri bra nok, er kjedelig og lite hyggelig å være sammen med. Kanskje det ikke er sånn,men føler iallefall det. Klarer ikke å prate i forsamlinger, svarer bare på andres temaer. begynner aldri på et tema selv. Har veldig få venner, har barn og en ny kjæreste. Men klarer ikke å slippe meg løs ......Håper jeg får det til denne gangen.... Lykke til du også, håper du klarer deg.... Føle lykke,varme og godhet for oss selv og omverden.
Avatar

Re: Ensom og grublende

des 24 2009 - 00:56
Hei!

Jeg kjenner meg så igjen i alt det du skildrer! I mange år har jeg gnaga på de samme følelsene som du sitter med. Jeg ser ut fra det du skriver at du bebreider deg selv på samme måte som jeg gjør, men jeg tror vi har feil perspektiv på utfordringene våre.

Jeg vil tørre å påstå at det du oppfatter som dårlig utviklet sosial kompetanse, heller kan være lav selvfølelse. Ikke lav selvtillitt, men lav selvfølelse. Lav selvfølelse kjennes som en konstant følelse av usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse. Selvtillit derimot, handler om prestasjoner. Jeg som deg, trekker meg unna folk av de samme grunnene. I tillegg går jeg med en konstant bekymring for å bli sveket av venner eller potensielle kjærester, dermed trekker jeg meg tilbake før jeg rekker å by på meg selv. Jeg tror at du vil takle sosiale relasjoner lettere ved å styrke din selvfølelse. Les deg opp på nett, finn ut hva selvfølelse dreier seg om. Om du kjenner deg igjen, så ta tak i det. Noen av tipsene på nett kan funke for noen, men det viktigste er at du selv finner ut hvilken metode som funker best. Personlig så har jeg brent alle selvhjelpsbøkene på bålet etter at de har stått i bokhylla i noen år. De funka ikke for meg, de minte meg bare om at svaret ligger i boka, og det skapte nok et nederlag da jeg løste problemet. Men jeg har ihvertfall kartlagt problemet mitt, og skjønt at det ikke handler om dårlig utviklet sosiale evner, men at jeg er usikker på meg selv.

Dette går også igjen i det du skriver om at du aldri blir fornøyd. Alle valgmulighetene man står overfor, gjør oss sprø!

Men er du glad? Jeg føler meg ofte trist og lei. Jeg tror det bunner i ensomhet. At jeg mangler engasjement, at jeg har begynt å ta meg selv høytidelig, at jeg lengter og savner etter noe udefinert. Jeg føler meg ensom selv om mine venner jeg har kjent i mange år sitter rundt meg. En "luksusensomhet" for mennesker som aldri har hatt en venn, men likevel en vond ensomhet ettersom den ikke er enkel å definere. Etter mange runder med meg selv, sier jeg meg så enig i at ensomhet ikke er en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler. Folk som forstår meg. Folk som gir meg noe, og der jeg kan gi noe tilbake. Disse sjelene finnes ikke i hvem som helst. Jeg har trodd at enkelte i livet mitt har vært såkalte sjelevenner, men etter årets oppgjør med meg selv, ser jeg at disse relasjonene var en illusjon skapt i min ånd av optimisme og positivitet.

Tror du ikke man må jakte på disse sjelevennene? Foreslå en kaffe, en øl, se fotballkamp på pub, en tur på konsert, med ulike folk. Ved en god selvfølelse, vil du forstå at et "nei, er opptatt" kan bety at vedkommende faktisk er opptatt, og at det ikke skyldes deg. Får du et nei for tredje, fjerde gang, så kjenner du kanskje på at personen er selektiv og velger andre å være sammen med. So? Who cares? Da spør du noen andre da! Du er vel ikke hypp på å være sammen med noen som ikke vil være sammen med deg, så da ringer du noen andre. Og når de blir med, så kan du kanskje være bedømmende i etterkant, og vurder om vedkommende er en person du trives med. Da kan du starte med å pleie et vennskap. Du har også lov til å være selektiv - denne verdenen er ikke skapt for at alle skal danse sammen i ring og synge kombaja my lord.

Jeg tror det kan være en tidlig midtlivskrise der alderen tilsier at man skal være på plass med visse ting, men at man kanskje ikke er der man kunne ønske at man var. Kanskje?

Lykke til! You can do it!
Avatar

Re: Ensom og grublende

jan 4 2010 - 16:24
Jeg også kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er 24 år og har så å si ingen venner.
Jeg hadde 2 gode venner som jeg følte var gode venner med meg. Men for 1 år siden flyttet den ene, og nå før jul flyttet den andre. Så nå føler jeg meg ganske så alene.
Jeg er ikke en person som kan gå på byen å finne seg venner/dame. Jeg er veldig rolig snill person som liker at andre har det greit, men jeg får sjelden noe igjen for det.
Jeg har aldri hatt kjæreste, noe som bjynner å bli litt.. Hva skal jeg si... Kjipt.
Damene pleier å si; "du er en kjekk å snill gutt, men det kan ikke bli noe mellom oss."
Det virker som om jeg ikke er spennende eller mystisk nok for de.
Å det å vær ensom er noe jeg ikke takler så veldig godt. Tenker på det hver dag, og det blir ikke bedre med angsten.
Noen dager er det som om jeg føler jeg har full kontroll og kan klare meg fint uten noen som helst, men andre dager er det som om alt faller sammen.
Spesielt var det tøfft på julaften, familien var samlet og alle koste seg. Men selv om jeg hadde familien rundt meg følte jeg meg enda mer ensom enn vanlig.
Avatar

Re: Ensom og grublende

jan 4 2010 - 19:13
Desverre kjenner jeg meg igjenn i mye av det som står. Det er litt vont på en god måte, å se at jeg ikke er den eneste i verden.. Selv om jeg skulle ønske vi alle kunne klemme, om minst en av dere ville fått en god dag av det :)

Hvordan finner dere kjærester ? Å dele alle sider av meg med noen, høres helt uoverkommelig ut. Å når jeg ikke kan slippe noen inn på meg, hvordan vet jeg om ett levende menneske i det heletatt kan like meg?

Kan man slutte å være ensom på egenhond ? Eller må man finne noen som er der, og ergo demper ensomheten ?

Jeg merker at ensomheten min isolerer meg. Skaper en ond sirkel som gjør det vanskeligere å gå ut. Vanskeligere å oppleve sosial sptimuli. Og etter alle disse årene, kan jeg ikke påstå jeg tror at mannen i mitt liv virkelig ringer på døren min en dag...
Til forsiden