Hei. I høst fikk jeg diagnosen min etter mange år med somatiske plager, "bare angst" (ordrett sitat fra legen som utelukket fysisk sykdom). I sommer var jeg sikker på at jeg var alvorlig syk, og etter mye googling hadde jeg mer eller mindre bestemt meg for at jeg MÅTTE ha kreft. Symptomene ble i etterkant bare verre, og jeg ble enda mer sikker på at jeg var syk. Panikkanfallene kom som perler på en snor i høst, spesielt siden jeg har vært travelt opptatt og påtatt meg for mye. "Merkelig" nok roet symptomene seg ned når jeg fikk utelukket alvorlig sykdom. Jeg har innimellom kjempedårlige dager. Ligger om natten og bare tenker. Skulle ønske det fantes en "av-knapp" for dårlige tanker. Plutselig en natt datt det inn en tanke i hodet mitt, om at INGEN hadde brydd seg om jeg ble borte. Men, jeg er mamma og har to fine barn som jeg elsker overalt i verden. Ville aldri blitt borte pga de, de holder meg oppe i en innimellom tung hverdag ellers.

Utad er jeg ganske normal. Ingen vet om skjelletet i skapet. På jobb klistrer jeg på meg et smil. Maska på. Jeg studerer også og er snart ferdig med utdannelsen min. Jeg er i et relativt nytt forhold og synes det er vanskelig å dele mine tunge dager med kjæresten min. Jeg har nevnt for han at jeg har angst, men ikke om de andre tankene som innimellom kommer. Heldigvis holder han bare rundt meg hvis jeg gråter og spør ikke mer enn han må. Akkurat hva jeg trenger.

Jeg var ganske sosial før, men har trukket meg så mye tilbake i det siste. Føler meg fremmed for alle. Gamle venner føles fremmed ut for meg, og jeg har INGEN som virkelig forstår meg. Har fått det for meg at ingen liker meg eller er glad i meg, unntatt kjæresten og barna. Føler meg så sinnsykt alene i verden, selv om jeg vet det ikke er sant...

Jeg tror at uansett hvor mange én har rundt seg, så kan ensomhet komme, og jeg er personlig optimist, men selv jeg skal være ærlig: Livet kan være kjempevanskelig innimellom, men jeg tror at hvis én finner støtte og en som forstår hvordan én føler det: En som én kan stole fullt og helt på, så hjelper det enormt. Men det er ikke alltid at det er lett å finne den personen.

Jeg ser at dette er et litt eldre innlegg, men jeg tenkte at det fortjente å bli dratt opp igjen, sånn at kanskje noen kan gi bedre ord enn det jeg har klart å gi.

For jeg er en person som gjerne vil at alle skal kunne ha det bra, selv om jeg vet at det er vanskelig, så jeg håper virkelig at du finner den støtten du trenger, og at noen kan forstå deg, uten at du føler deg dømt eller noe sånt. For det tar litt mot å innrømme det at livet faktisk kan være veldig vanskelig, og det er viktig at én finner det én trenger for å føle seg bra og komme seg gjennom det.

Håper du får det bedre med deg selv, og at folk behandler seg bra.

-Med vennlig hilsen: Vetle