Hei. Jeg er en voksen kvinne som sliter med depresjon, har fortalt noen venner og mor - har til den dag ikke dag ikke opplevd at noen har spurt hvordan det går.

Vi mennesker opplever sikkert desperasjon forskjellig. Min kommer snikende med jevne mellomrom (veldig rart, for jeg kan merke på kroppen før tankene kommer). Jeg har opplevd å ikke få hjelp av legen min, han trodde ikke på meg og sa jeg var bare ute etter «Happy pills» som han så fint sa. Noe som er helt høl i huet, siden han vet jeg HATER medisiner og klarer ikke svelge piller engang. Jeg sliter veldig med selvmordstanker, alltid gjort og vil overhode ikke leve. Ser bare ikke poenget, ikke jeg som har bedt om å få et liv. MEN jeg klarer ikke ta steget, jeg har en jobb, familie, venner, kjæreste og hund som jeg bare ikke klarer å skuffe. Sliter fælt med dårlig skyldfølelse over alt mulig rart! Jeg er rett og slett feig. Jeg lever fordi andre mennesker ville blitt sure hvis jeg tok mitt eget liv.

Å ha perioder hvor alt er mørkt, man er sliten og lei. Dødstrøtt og sover masse, orker ikke gjøre en dritt!
Andre perioder får jeg aldri sove, men lyst til å gjøre alt mulig rart til alle døgnets tider. Er så fryktelig slitsomt. Jeg er lei!

Poenget hvertfall - at jeg skriver her....

Jeg føler meg som den eneste personen på denne planeten! Eneste som har disse følelsene, tankene og opplever verden på denne måten. Selvom jeg har mennesker rundt meg nesten hele tiden!

Hvordan er det mulig?

Hvis noen andre er i lignende situasjoner, hadde det vært fint å høre fra dere. Enten som svar her eller en privat melding.

Jeg er ikke så deprimert som deg, men jeg kjenner igjen følelsen av ensomhet selv om man har venner. Det hender jeg også føler at livet er meningsløst. Men jeg vet at om jeg forsvinner vil venner og familie vil føle stor sorg. Om jeg avslutter livet mitt er det de som får problemer. Jeg er glad i venner og familie, så for deres skyld holder jeg ut tunge stunder. Du skriver at du lever for at andre ikke skal bli sure. Nå kjenner jeg hverken vennene dine eller familien din, men jeg tror de først og fremt blir veldig veldig lei seg. Mange lurer på hva som er meningen med livet. Jeg tror meningen er at vi skal være her for hverandre. Hvis du har sett underholdningsprogrammer uten publikum, så oppdager du hvor viktig enkeltmennesker har en verdi i seg selv. Jeg vet ikke hva du har dårlig samvittighet for, men jeg håper du finner livslyst likevel.

Hei du!

Får vondt på dine vegner når jeg leser innlegget ditt. Samtidig kjenner jeg at det er fint at du klare å uttrykke deg på den måten du gjør. Å skrive ned tankene sine er jo også en form for terapi. Man får tømt seg. I alle fall opplever jeg det slik ofte.

Det du beskriver VET jeg at det er mange som opplever å ha det. Men, det betyr ikke at dine følelser og tanker er helt lik alle andres (og omvendt). Alle har vi ulike måter å tenke/føle, og alle er vi unike på hver våres måte. MEN, når alt kommer til alt så er vi mennesker ganske like oftes.
Jeg kjenner meg så godt igjen i hvordan du forklarer situasjonen.
Akkurat slik har jeg det ofte også.

En periode er jeg deprimert og skikkelig langt nede. Funderer over meninga med livet, og de negative tankene lager enda dypere spor i den negative tankegangen. Noe som IKKE hjelper, selvfølgelige.
Det er utrolig slitsomt når jeg har det slik, og det skjønner jeg veldig godt det oppleves for deg også.
Ingenting føles som det lager mening. Og livet? Hva er det, liksom?
Jeg kan ofte få voldsomt plagsomme tvangstanker om at jeg "må komme meg vekk fra jorden, for ingen vil ha meg her, sånn egentlig". Dersom jeg isolerer meg over flere dager (noe som ofte er vanlig for min del, da nærmeste familie ikke bor i nærheten) blir jeg fort dårligere.
Noen ganger har det endt med innleggelser, andre ganger har det gått bra. De siste 10 årene har det heldigvis gått mye bedre (men, litt humper innimellom har det vært).

Å ha det slik som oss er slitsomt. enten er man energirik og får til masse, eller så er man tappa for krefter og lyst til å leve.
Ikke minst er det kjempevondt når det står på.

I disse koronatider er det en ting som har fått meg til å undre en del.
Aldri har folk hatt mere fri enn nå (med tanke på at de ikke har jobb å gå til, og de trenger ikke kjøre unger/seg selv på arrangement/aktiviteter hit og dit). I bunn og grunn BURDE de fleste folk og mennesker ha rimelig bedre tid enn til vanlig.
Allikevel slår det meg at tross dette så tar fortsatt ikke folk kontakt sånn uten videre for å høre "Hei, hvordan går det?".
Det sårer noe så innmari.
Som om man ikke føler seg ensom og usynlig nok fra før. (Jeg jobber ikke til vanlig, og sitter mye hjemme).

Hva er det som får folk til å bli så selvsentrerte?
Mulig jeg tråkker noen på tærne, men jeg står for det jeg sier.
Og det er ikke får å såre noen. Men, jeg ønsker at folk skal tenke litt over hvorfor samfunnet er slik.
(Jeg skjønner 100% at småbarnsfamilier i disse dager har hendene fulle på dagtid med å være både barnehage og skole i samme sleng). Men, hele tiden?

Hvorfor er det ingen som tar seg den lille tiden det tar innimellom, for å høre med noen man kjenner "Hei, hvordan går det?". Om tiden ikke strekker til (som ofte er en unnskylding som går igjen), så har jo man alltid tid når man sitter på dass.
Rekk opp hånda de som IKKE sitter på dass iløpet av en dag? *He he*

Jeg selv er ganske bevisst på nettopp det der.
Å vise de rundt meg at jeg ER HER for dem, og at jeg ønsker at de skal bli sett.
Innimellom sender jeg meldinger for å vise at jeg tenker på dem og bryr meg.
MEN, sjeldent hører jeg noe tilbake.
Eller det vil si.... Jeg "hører" fra de dersom jeg skriver f.eks. en status på Facebook om at "nå er det vanskelig å leve".
Plutselig tikker det inn med hjerter på kommentarfeltet, og folk stiller det magiske spørsmålet jeg ofte savner.
Men, det føles så sårt å være den som prøver iherdig å se og bry meg om andre, men som i retur ofte opplever at jeg må "mase" på folk og nærmest "be" dem om å bry seg om meg.

Nå høres jeg kanskje litt smålig ut av meg, men tenk over:

Vi mennesker har OFTEST tid til å dra i begravelse til folk man kjenner (i alle fall har jeg bor er det vanlig at mange samles i kirken). Man tar seg fri fra jobben/skolen, og ønsker å hedre avdøde / avdødes familie både respekt og omtanke.
Men.... hvorfor venter man til folk dør?

Den som er død vil jo ikke merke at man er der i det hele tatt.
Sånn sett er det bortkastet om man drar for å hedre avdøde.

Hvorfor kan man ikke heller bruke den ene timen en begravelse varer, og heller ta oss tid til mennesker MENS de lever?
Tenk hvor mye bedre verden hadde blitt om folk kunne begynne å tenke litt sånn.
DET er RESPEKT!
Ofte sitter jo man å tenker "jeg burde vært flinkere til å ta kontakt med han/henne mens han/hun levde". Som en slags anger på et vis.
Men, HEI! Det ER mulig å forandre på væremåten.
Våkne litt opp!
Se folk rundt seg!
Og det er faktisk.....tro det eller ei.....100% Gratis!



At du, Frustrert89, ønsker å forsvinne/dø innimellom tenker jeg kan handle om at du føler deg litt usynlig?
Men, hvorfor skal du risikere å forsvinne fra denne verdenen her når du ikke har gjort noe som helst for å fortjene det?
Å leve for andre blir jo ikke rett. Men, du må leve for deg selv.
Livet i seg selv er ingen dans på roser!


Den fastlegen din hørtes jo veldig uproffesjonell ut.
Makan til frekkhet.
Å beskylde en pasient for noe man ikke har verken sagt eller ment er veldig provoserende og kan i verste fall ødelegge lege-pasient forholdet.
Men, har du vurdert å bytte fastlege? (Du har lov å bytte).
Går det an å prate med fastlegen din og si at du faktisk ble såret over det han sa til deg?

Min fastlege er heldigvis veldig grei.
Men, oftes må jeg minne han på ting.
Det med medisininntak er det VERSTE jeg vet. Klarer ikke medisiner, og sliter med å ta de hver eneste dag. MEN, jeg må! Uten medisiner blir jeg fort verre psykisk.
Men, i forhold til at legen din beskyldte deg for "å kun være ute etter medisiner", KAN det være at han rett og slett glemte at du slet med medisiner i utgangspunktet?
Husk at leger ofte har hundrevis (noen har tusenvis) av pasienter på listene sine.


Er det lov å spørre: Har du noen spesifikk diagnose?
Uten at jeg er noen fagperson eller helsepersonell, og ikke er kapabel til å stille noen diagnose, så høres det ut for meg at du kan ha samme problematikk som meg. Jeg har Bipolar 2.
DET er kjempeslitsomt.
Men, det kan hjelpe med kognitiv terapi i både gruppe og individualterapi.
Og medisiner.
Men, dette må du selvfølgelig ta opp med helsepersonell.
(Husk at du kan be om en second-opinion dersom legen din nekter å høre på deg!)



Oi......
Det her ble et langt svar..... He he!




Håper du går bedre tider i møte snart.
Og håper samfunnet snart kan komme tilbake til normalen.


Jeg er her dersom du vil skrive :)
Og JEG bryr meg (selv om jeg ikke kjenner deg).


Stay safe!

Nattugla:
Ja det ble et langt innlegg, men det er ikke noe problem. Helt greit å skrive ned ALT når man har noe på hjertet! Må innrømme jeg er litt uenig med noe av det du skrev, men vi er alle forskjellige og det er greit. Ang å leve, jeg føler meg ikke usynlig/usett, tvert imot egentlig. for utenom å ha en profesjonell å prate med da. Men jeg har aldri hatt lyst til å leve, så lenge jeg kan huske så har jeg alltid syntes det var fryktelig urettferdig at jeg måtte skapes for at mine foreldrene skulle få barn som de ønsket, jeg er yngst i flokken. IKKE jeg som hadde et ønske om liv. Uansett! Over til noen av de andre spm dine: ja jeg vet jeg kan skifte fastlege, har stått på liste de siste åra men her hvor jeg bor er det mange innebyggere og få leger så ting tar tid på den fronten. Og jeg har heller ingen diagnose, går ikke på noen medisiner, aldri gjort og har heller ikke lyst, hehe.

Vet jeg høres litt vrang ut, men det er ingen som forstår. Og alle er andre innvendinger så man blir litt lei. Helt greit for meg at man har forskjellige syn på ting, det er noe jeg setter pris på faktisk. Men når samtlige man snakker med har sterke meninger som er stikk motsatt av sine egne, så blæ, de forstår bare ikke. Så drit i! Haha!

Har snakket med folk online på forskjellige nettsider, og de sier det samme som deg. De mistenker bipolar lidelse, men som du også sier så må det gjennom fagfolk.

Får håpe ting går seg til på et eller annet tidspunkt!

Første steg og først av alt. Bytt lege!

venter fortsatt på å få bytte... satt meg opp på liste med en gang jeg hadde denne samtalen med legen, for å si det sånn!

Hvordan går det med deg nå? Jeg synes du var modig til å snakke og fortelle om dette. Ønsker deg og dine god 17 Mai og alt den beste. Mvh :)

Det du skriver om symptomer og tomhetsfølelse kan vare en «kronisk»diagnose..ikke bare en dyp depresjon..Og det er viktig å få det undersøkt og satt ord på fra de som kan utrede det..Da vet du hvordan du skal forholde deg til disse tunge perioder,hvorfor de kommer,og vare klar over hva og hvordan du skal «møte « det..Ikke minst de rundt deg kan få et bedre forståelse av deg og dine symptomer..og det skaper bedre omsorg,bevissthet og samarbeid med deg ..for å ivareta relasjoner på en god måte.:)Ikke følg deg håpløs og umulig..det er jo tøft nok ..for deg ..og det er muligens mer en en forbi gående depresjon..som kan behandles med lykke piller..Mulig bipolar/eller emosjonell ustabil..som krever en annen behandlings form?Det er mange som føler som deg..og du kan tom lese her på forumet og finne mange som har som deg!:) Bytt lege og få deg utredet !:):)????Lykke til!:)

Hei, jeg holder det kort - finn en nevropsykolog privat, ta utredning for alt i en pakke med IQ tester, personlighetstest o.l.

Det kan hende du bare er så smart at du er på en annen bølgelengde enn alle andre. Du vil fortsatt føle deg ensom, men da vet du at du ikke er gal eller at du tar feil.

Folk flest forstår lite, sånn er det, hvis du ser alt mulig de ikke kan se - vil det selvfølgelig føles ensomt.