Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom gutt 26 Stavanger

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom gutt 26 Stavanger

mai 24 2020 - 20:22
Hei, får forsøke meg på å legge inn en forumpost her. Er en 26 år gammel gutt som er bosatt i Stavangerområdet. Er diagnosert med Asperger, og fungerer bra i hverdagen. Fungerer også hovedsakelig bra sosialt når jeg er sammen med andre. Behandlere o.l. har sagt at jeg er mer «borderline» asperger siden jeg fungerer så bra på en del områder som jeg gjør.

Har arbeid og egen leilighet, og har også venner. Det jeg derimot sliter voldsomt med er følelsen av å være alene/forlatt. Dette er en følelse jeg har slitt med lenge, helt fra barneskolealderen av. Muligens tidligere også, men det husker jeg ikke helt. Jeg skrev at jeg har venner, så på en måte så er det at jeg skriver her om ensomhet lit selvmotsigende. Ble mye utestengt på barneskolen og var sjelden med venner, på ungdomsskolen ble jeg helt isolert. Da jeg begynte på videregående så fikk jeg asperger diagnosen da jeg var 16 år. Ensomheten fortsatte.

Det jeg sliter med er følelsen av å ikke være "trengt" eller "etterspurt". Jeg kommer hjem til leiligheten min etter å ha vært ute, og så føler jeg meg kjempeensom ... Klarer ikke å stå imot det, det er blitt en helt overveldende følelse... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer meg fint når jeg har avtaler, men det er tiden imellom. Jeg forsøker å si til meg selv at "det er slik det er vanlig å ha det når en er singel". En kan ikke ha noen rundt seg 24/7. En må klare seg selv.

Men det hjelper ikke. Jeg ble ifjord diagnosert med depresjon også, jeg mener dog at jeg har hatt det av og på de seneste 5-10 årene. Nokså jevnt og trutt. Når jeg er alene så er jeg så tiltaksløs. Idag så lå jeg bare i sengen fra jeg våknet i 7-8 tiden og til klokken var 1. Da sto jeg opp. Gjorde ikke mye allikevel. Føles så ensomt da jeg ikke har noen jeg kan prate med, det blir så stille helt alene i leiligheten min. jeg er utrolig glad for de sosiale treffene jeg har med venner, men sliter med det at det alltid er jeg som må spørre om å finne på noe. Det blir så voldsomt å hele tiden måtte jobbe så mye med å forsøke å få til avtaler for å holde seg opptatt. Sliter voldsomt med tankekjør som ikke stopper/jeg ikke klarer å stoppe. Det bare trykker meg ned og jeg klarer ikke å stå imot. Klarer ikke å få meg selv til å gjøre noe i stedet. Sliter med å finne glede i ting, utenom det å være sosial/sammen med noen.

Skulle hatt en aktivitet/hobby med andre mennesker, men det kvier jeg meg for, da det involverer å treffe nye/potensielt mange nye mennesker på en og samme gang. Føler mye/ofte på følelsen av at jeg er ubrukelig/ikke får til ting. Derfor er jeg veldig usikker på tanken med å prøve nye ting/aktiviteter da jeg er redd for å dumme meg ut...

Har tenkt litt på det med å være frivillig med ett eller annet, men der også er det en stor barriere med tanke på det med ukjente folk, ta kontakt gjøre ting osv.

Er egentlig veldig fornøyd med de vennene jeg har, men sliter med det at de ikke tar kontakt med meg. Er alltid jeg som må spørre dem. Føler sterkt på følelsen av at jeg ikke betyr noe/er viktig/noen vil ha meg her/være med meg. Føler meg heller som oftest som en byrde, forsøker å ikke ta stor plass. Gjøre meg liten.

Jeg føler jeg bare kan dø uten at det vil merkes noe særlig. Men det har jeg egentlig ikke lyst til for jeg vet at det er mulig å kjenne på glede også. Men her og nå er det helt beksvart. Sliter voldsomt med energi/krefter til å gjøre ting. Ta vare på leiligheten/alt annet som jeg burde gjøre... Er 50% sykemeldt fra arbeid pga. situasjonen...

Har trass i situasjonen med diagnosen min faktisk vært igjennom 3 forholdsvis langvarige forhold. I disse periodene så gikk det bedre, spesielt med dette med ensomheten, da jeg da var så heldig å ha noen rundt meg mesteparten av tiden.

Men det er ikke slik det fungerer, det vet jeg/skjønner jeg. Jeg vil gjerne ha et forhold, men jeg vil også lære meg å klare meg selv. Få bukt med denne vonde ensomheten. Slik at jeg heller kan vise den positive varianten av meg selv mer frem og at jeg ikke bare er nedfor og deppa.

Er det noen andre som kan kjenne seg igjen i dette? Ønsker å komme i kontakt med folk, evt. om noen har noen tips/triks de kan lære bort/å lære av andre om andre ting kan også være interessant.
Avatar

Hei

juli 3 2020 - 12:13
Hei du, trist og høre men kanskje en liten trøst til deg så er du ikke alene om og ha det sånn.

Jeg er en mann på 32 år som bor i Gjesdal kommune og er i samme situasjon som deg og forstår deg veldig godt. Jeg har noen venner selv men de tar ikke kontakt med meg. Er alltid jeg som må ta kontakt. Føler meg ensom fra jeg står opp til jeg går ut, og når jeg kommer hjem igjen så føler jeg på en trist og ensom følelse. Ingenting føles ok og leiligheten føles til og med deprimerende.

Hvis du ønsker å prate litt på meldinger så kontakt meg gjerne, eller om du vil finne på noe ! =)
Til forsiden