Jeg er en relativt ung mann, som litt for ofte, er fryktelig ensom, og merker at jeg har behov for intimitet og fysisk kontakt. Jeg har ikke bare fysiske behov men også behov for spirituell nærhet (om jeg skal si det slik, av mangel på ett bedre ord), noen å dele gleder og sorger med, noen å dele dette livet sammen med. Jeg har jo nær familie som jeg er veldig glad i, men jeg lengter etter en spesiell person i livet mitt, en kjæreste.

Behovet for intimitet og fysisk kontakt, kan vell kalles drifter og behov, og ofte forbanner jeg og forakter jeg disse driftene og behovene i meg da de bare står i veien for at jeg skal være fri og bekymringsløs, om jeg skal si det slik. Jeg har bare lyst til å være med familie, henge med de få vennene jeg har, lytte til heftig metal, drikke øl og ignorere denne problemstillingen fullstendig, men jeg vet at om jeg gjør det så kommer den bare tilbake igjen og igjen og igjen, fordi disse driftene og behovene er noe jeg ikke kan gjøre noe med, slik jeg ser det, det er naturen som har bestemt at jeg skal ha disse driftene og behovene og den er eldre, større og sterkere en hva jeg er!

Disse driftene og behovene oppleves som lenker jeg må gå med, som lenker meg til jorden, de oppleves også som krav fra naturen sin side, om at jeg må ut å finne meg ei dame, noen å være intim med og oppleve kjærlighet sammen med. Det virker til å være helt ute av min makt og jeg liker ikke å føle meg styrt av disse driftene og behovene. Jeg har undertrykt dem og ignorert dem så best jeg har kunnet i flere år, og lengselen etter nærhet og en kjæreste har bare blitt verre de siste årene, spesielt på denne tiden av året.

Jeg har til og med bestilt meg time til sexolog for å få klarhet i en del ting angående disse driftene og behovene og dette med forhold og kjærlighet, for jeg har innsett at jeg må ta noen grep for å komme meg videre i livet, hvis ikke kan det hende jeg forblir ensom livet ut og det ønsker jeg ikke. Jeg tror i hvert fall at hvis jeg hadde funnet meg noen å være sammen med, en kjæreste, noen jeg kunne ha delt livet med, så hadde jeg ikke vært så ensom som jeg er nå, også er det dette med de fysiske behovene da, som jeg ikke liker at jeg har, men som jeg har og må leve med. Dessuten så har jeg så mye å gi.

For godt over ti år siden så var jeg i ett forhold som var veldig nedbrytende og ødeleggende for min del, og det har gjort at jeg sliter veldig med mitt eget selvbilde blant annet, og forhold til kvinner. Dette har også vært mitt eneste forhold. Det er dette jeg trenger hjelp til å få bearbeidet tror jeg, som jeg må jobbe med. Dette kan kanskje forklare hvorfor jeg ikke er på Tinder eller på en datingside på nettet, eller ute på byen og sjekker damer. Jeg tror heller ikke at det ligger i min natur å flørte og sjekke opp damer, det virker helt fjernt for meg å gjøre det, men jeg vet at ingenting kommer av seg selv, og det er det som skremmer meg. Jeg må faktisk aktivt jobbe for å finne meg en kjæreste, hun kommer ikke å banker på døra mi dessverre. Jeg sitter også med tanker om at jeg er langt nede i hierarkiet og at kvinner flest helst ser en annen vei. Jeg føler meg i grunn ødelagt og så dysfunksjonell i forhold til dette (eller hva det heter) og ofte lurer jeg på om det er noe galt med meg. Jeg sliter også en del psykisk og har vært syk i ganske mange år.

Ofte så snakker jeg meg selv veldig ned og jeg har blitt en del kropps-fokusert de siste årene, det var jeg ikke før! Jeg er ikke fornøyd med hvordan jeg ser ut og dette plager meg, kanskje er det noe jeg kan gjøre noe med, eller bare noe jeg må akseptere. Kanskje må jeg lære meg å like meg selv. Jeg syns jo det er leit at det er så mye kroppspress og kroppsfokus i samfunnet, og jeg trodde ikke at jeg ble påvirket av det, men det har jeg altså blitt, jeg vil jo så gjerne være attraktiv for det motsatte kjønn. Nå er det veldig mye mer en kropp som betyr noe, jeg vet jo det, men dette gjenspeiler vell bare min generelle usikkerhet på meg selv sikkert. Det skal sies at jeg vet svært lite om kvinner og hva de egentlig vil ha og ser etter i en mann, jeg har ikke satt meg inn i det, kanskje jeg kan gjøre litt forskning på det feltet.

Jeg skulle ønske det var nok med familie, musikk, og de få vennene jeg har, og jeg føler meg i grunn kravstor i forhold til livet og kanskje også utakknemlig, men jeg har behov for en spesiell person i livet mitt, en kjæreste, slik er det bare. Jeg opplever også at det skrives mye om de som har kjærester og som er intime med hverandre, men det skrives veldig lite om de som er ensomme og single og har vært det i lang tid. Jeg opplever at dette er vanskelig å prate om. Jeg ville bare skrive litt om dette, kanskje noen kjenner seg igjen, og jeg vet at dette kan oppfattes som ett lite problem tross alt, i en verden full av problemer som er verre enn dette, men for meg er dette vanskelig. Takk for at du leste.

Det er ikke deg det er noe feil med... det er hele samfunnet og alle deres forventninger til hva en relasjon skal være.. tenker jeg.. vi blir så alt for opptatt av urealistiske ting som ikke betyr noen ting i det hele tatt. Hadde alle gitt alle en sjangse hadde vi funnet så mye godt i hverandre, det er jeg sikker på..

Men når man er sin egen værste kritiker så blir det vanskelig og møte andre, fordi man aldri føler seg bra nok.. og når man ikke er bra nok for seg selv er det ennå mer vanskelig... det veit jeg så alt for vell.

Vi skal gjøre hverandre sterke ikke bryte ned hverandre.. men jeg vet ikke helt hvor sånne folk befinner seg.. men jeg tror at om man finner sin verdi og aksepterer at man er som man er, og ikke skal behøve forandre seg for og være bra nok , tror jeg man kommer langt.. jeg er i den prosessen nå... prøve og finne min verdi.. at jeg har en verdi.. at jeg fortjener noe eller noen..
selv etter dårlige relasjoner - så må man komme seg videre for en selv.

Alt er en prosess inni sitt eget hode...
Må bare finne den nøkkelen.

Dette kommer nok til og gå kjempe bra... til slutt :)!

Takk for ett kjempefint og oppløftende svar og kloke ord Cgirl1988 :-) Er helt enig med deg i det du skriver! Det er mye som ikke betyr så mye når alt kommer til stykke. De viktigste tingene, egenskapene og kvalitetene hos oss mennesker føler jeg ofte kan bli litt glemt i alle disse forventningene vi prøver å leve opp til, forventninger vi ofte har til oss selv, forventninger som vi tror andre har til oss og som vi føler samfunnet har til oss kanskje.

Vi må kanskje stoppe opp innimellom og spørre oss selv om hvor og hvem disse forventningene kommer ifra? Jeg tror vi hele tiden må minne oss på hva som betyr aller mest her i livet, da det er lett å gå seg vill i samfunnets labyrint (dette er mitt forsøk på filosofisk poesi hehe.) Jeg syns livet og verden er vanskelig å orientere seg i til tider, kanskje jeg tenker for mye, jeg vet ikke.

Mye handler kanskje om usikkerhet, at dette manifesterer seg i ytre ting ofte, fasade osv, jeg vet ikke. Vi tror vi må være slik og slik for at vi skal bli akseptert og godtatt, men dette tror jeg ofte er feil, jeg vet ikke, jeg bare synser her egentlig men. Kanskje hadde det vært en idé hvis alle sammen bare hadde vært seg selv! :-) Så hadde vi sluppet mye av dette presset som blir skapt, alle disse forventningene vi føler vi er nødt til å leve opp til.

Du har så absolutt mye verdi og det du skriver er så godt å høre, da det var i grunn akkurat det jeg trengte å høre faktisk, så takk skal du ha! :-) Det er så sant, det er en prosess, og nøklene er ikke alltid så lett å finne bestandig, hehe livets nøkler. Lettere å finne dem sammen tenker jeg! Så da er det så bra at man kan dele ting med andre på ett slikt forum som dette! Stille spørsmål og få konstruktive og støttende svar tilbake. :-)

Jeg tror ikke at alt kommer til å løse seg med en kjæreste nødvendigvis, og jeg er ikke så sikker på at gresset er grønnere på den andre siden heller. Når jeg har det bra med meg selv så er jeg mindre ensom, så kanskje jeg må se mer på hva det er som gjør at jeg har det bra med meg selv! Det er lett å gå seg vill i dette livet, det er så mye som vil ha vår oppmerksomhet, noen skal alltid tjene penger og hva er ikke bedre å livnære seg på enn folks usikkerhet?

Bra vi har hverandre tenker jeg! Så vi kan korrigere hverandre, komme med innspill og kloke ord, som du gjorde nå. :-) og hjelpe hverandre å finne livets nøkler. B-)

Du har kjempe gode poeng både som filosof og som poet :p men det er jo faktisk sånn det er. Vi må faktisk ikke være noe mer en det vi faktisk er, og det skal være nok for noen andre...

Forventninger, og jeg tenker spesielt på ytre faktorer.. kommer fra alt vi ser, hele tiden.. alt vi selv legger press på oss selv til å være og se akkurat ut som «det vi ser»... men vi blir neppe no lykkeligere eller mindre ensom av den grunn..

Tror alle søker et menneske som man har et bånd til, som kanskje også kan gi deg «unconditional love»... noe som faktisk er så ekte at det er fullstendig «reint». Noen Om ser og er der for deg..

Men i steden for og putte kjærlighet i bokser og inn rammer tror jeg man må finne den kjærligheten som passer seg selv og ikke boksen og rammene som «alle» andre mener er det riktige eller den riktig måte og gjøre det på.


Sykt vanskelig.. skal det værra.. men e.. finnes vel håp :p

Hehe takk for det ;-) Ja, vi er lettpåvirkelige i hvert fall tror jeg. Jeg vet jo med meg selv at jeg er det. Hadde som jeg skrev i innlegget mitt ikke trodd at dette med kroppspress skulle påvirke meg, men så viser det seg at det har det jo altså gjort. Jeg tenker det er mange som føler på akkurat dette med kroppspress i disse tider, og det er jo blitt helt sprøtt i grunn. Kanskje kommer det, eller kanskje har det allerede kommet en mot-bølge til dette, vi får håpe det! Jeg vet ikke om du så Kristin Gjelsvik sin tordentale under Vixen Awards eller hva det heter? Det var på tide at noen snakket dette kroppshysteriet midt i mot syns jeg, slik hun gjorde.

Ja, hvis man ikke er bra nok som man er så tenker jeg at da ligger feilen hos de som forventer at man skal være noe mer eller noe annet enn den man er. Jeg har vell egentlig aldri følt meg bra nok for dette konkurransesamfunnet, som jeg kaller det, i og med at jeg var for saktegående og litt for annerledes til å passe inn i skole og det ordinære yrkeslivet. Dette tror jeg har påvirket måten jeg ser på meg selv og på samfunnet forøvrig.

TV og reklame tror jeg har påvirket oss i større grad en hva vi liker å tro! «Keep people afraid and they will consume!» sa Marilyn Manson (tror jeg) i ett intervju med Michael Moore, det er noe i det, spille på frykt og usikkerhet! Jeg liker å si at man tjener ikke store penger på sannheten, men på løgn derimot! Ett annet sitat jeg liker veldig godt er: «The love of money is the root of all evil»

Ja det tror jeg også, helt enig. Jeg har tro på at mennesket har evnen til å lære av sine feil, men det er viktig å kunne historie så den ikke gjentar seg selv!

Ja.. så absolutt!

Er nok i større grad et samfunnsproblem som burde bli gjort noe med. Vi er jo ikke alle «stereotype» matrial og det må lissom få være greit.. burde være aksept i samfunnet for alle. Alle har en plass, en verdi og en tilhørighet her uansett hva det måtte være.

Kroppshysteriet.... ja, du det.. det vil jo ingen ende ta... og jeg er veldig påvirket av det. Det sitter planta i hue mitt at både bevisst og ubevisst i så mange settinger at ingen kan noen gang tenke seg meg.. pga det. (Men nå har jeg fått det mye innprinta i en gammel relasjon), men det slipper liksom aldri taket.

Og hva menn vil ha kontra hva kvinner vil ha... så tenker jeg.. men hva vet egentlig jeg om hva andre mennesker vil ha? Ha? Altså.. om det er snakk om og «ha» så må man jo være sykt tilpasningsdyktig for å kunne dekke alt mulig rart man liksom skal «ha», om du forstår meg rett.. blir liksom en eiendel, noe man skal polere om til det som passer deg best mulig på kriterielista..

La folk være folk! Aksepter, elsk og gi muligheter ikke begrensninger.
Men i bunn og grunn.. om man klarer og like seg selv og finne verdien i seg selv så tror jwg det tiltrekker mer en evt alt annet.

For man speiler seg vel i det man tror man fortjener. Og føler man at man ikke fortjener noe så blir vel ikke noe heller.

Så igjen, alt er i sitt eget hodet. Det er demonen man må ta et oppgjør med. Alle dårlige erfaringer - redsler - selvkritikk- alt som trykker’n sjæl langt ned i grusen..!

«No judgement» by niall horan (ikke egentlig min sjanger eller musikk smak, men teksten.. nydelih).

Ja, jeg heier for ett romsligere samfunn, om jeg skal si det slik, det tror jeg folk flest hadde hatt gått av. Ja alle har en plass, en verdi og en tilhørighet her som du sier! :-)

Det var synd å høre da, at det liksom ikke slipper helt taket, at det sitter planta i huet ditt i så mange settinger, som du sier. Håper dette blir bedre for deg med tiden, angående dette!

Ja, jeg vet i hvert fall ikke hva kvinner vil ha, eller ser etter hehe, det er vell helt feil å generalisere sikkert, og dra alle under en kam, det er vell så forskjellig sikkert. Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg tror kriteriet-lista til mange er for lang jeg da, man leter liksom etter den perfekte, mange gjør sikkert det, men den perfekte finnes jo ikke! :-p Noe «galt» er det med oss alle sammen, hva det enn måtte være. Men jeg tror dette med at man aksepterer seg selv, er glad i seg selv, viser at man står støtt i seg selv er veldig attraktivt både hos kvinner og hos menn! :-)

Jepp, gi muligheter ikke begrensninger, godt sagt. Nei, det er sant det du sier om at hvis man ikke føler man fortjener noe, så blir det vell ikke noe heller, det tror jeg også. Kanskje det går litt troll i ord? Ja det aller meste sitter mellom ørene ja. Så sant som det er sagt.

Ja bra tekst, leste den nå B-) Jeg syns "All About That Bass" med Meghan Trainor er bra. Hva er din type musikkgenre/smak om jeg kan spørre? :-)

Jeg har drevet aktivt med musikk i mange år.. sjanger rap/rnb... styrken miner tekstskriving egentlig... men ga meg relativt ung selv med gode utsikter pga «en kontrollerende mann». Så jeg håper og kunne ta opp igjen musikken igjen snart, tror mye av tomrommet mitt ville bli borte hvis jeg finner noe som er «mitt». Musikken gir meg så veldig mye..

Så kanskje det er veien ut av ensomheten.

Bra tekst der også... hoho.. kul låt også btw !..

Cgirl1988 - Så kult! Ja, det må du jo forsette med! :-) Rap/RnB er jeg ikke så kjent med, har hørt litt hip hop da. Jeg syns du skal finne tilbake til musikken din! Gjør det for deg selv! Om det er det du ønsker å gjøre så syns jeg du skal gjøre det.

Ingenvitsen - Du må bare skrive om du føler for det! Interresant å høre hva andre har å si om disse tingene. Dette er ikke så enkelt å snakke om, jeg har lenge vegret meg for å snakke om disse tingene, men tenkte jeg skulle prøve her på dette forumet.

Skal få lest gjennom denne tråden senere. Så av det jeg skummet igjennom at den er interessant :)

Også tenkte jeg bare å kaste inn en god vibbe for de som bumper beats og hip to the hop :

The Architect med det nye albumet Une plage sur la lune.
Nesten ikke en eneste kjedelig låt :)

God helg folkens!

Hææælii’ Da skal jeg ta og høre litt på det... :)

Ønsker dere alle en kjempe god helg :)

Ta godt vare!

Nå er ikke jeg mann.. til og helt forstå hvordan det er for menn akkurat der.. men som menneske så tror jeg de fleste mennesker har en eller annen form for... ja.. greie når det komme til den biten.. og jeg tror at hva nå en som gjør det er sånn må snakkes om. Tror ikke det er unormalt foe noen, men det er og finne den «noen» som forstår og... om man blir møtt på det så tror jeg det slutter og bli et «oppheng» (mulig et dårlig ord for det). Men jeg tror fokuset blir snudd om man får satt ord på akkurat hva det er og hvorfor det er sånn...med noen som møter deg på det. Sånn tror jeg det er generelt for alle med alt mulig.. Egentlig.. samme hva det er...

Men det ee jo og finne trygghet i en person som kan være der med en, når man evt føler «ditt eller datt». Når man blir avist, avfeid så stenges jo lukene.. og følelsen a og være rar eller ha «unormale» ting som taR plass blir ennå vanskeligere.Ting blir bare mer ensomt og bære og være i.

Derfor må man snakke om det.

folk må gi folk en sjanse!

Da har jeg fått lest gjennom hele tråden.

Vakker innsats av dere begge! :)

Kaster inn mine generelle tanker om det dere snakker om :

I livet har man shitloads av muligheter i alle retninger. Såpass mange at det er fort gjort å rote seg bort (både i seg selv, i mulighetene og i livet forøvrig). Men, jeg tenker at man i utgangspunktet har to opplagte muligheter som man må ta stilling til :
Være en del av saueflokken, eller gå sin egen vei.
Begge deler har sine kostnader og gevinster. Personlig har jeg mest kjennskap til det å gå sin egen vei. Og jeg vil påstå at gevinstene i den retningen er at man bygger karakter, blir tykkhudet, gjør seg opp sine egne meninger og lærer seg selv å kjenne på godt og vondt.
Prisen for det hele er å være en som fort blir sett rart på, en som ikke passer helt inn i mengden, en som mange tar avstand fra, en som kan være lett å hakke på....og sikkert mer også. Men, jeg er skrudd sammen slik at jeg ikke fokuserer så altfor mye på det negative når det gjelder mine valg i livet og ting som skjer i det.

Hva saueflokken gjelder og all galskapen som skjer i den forbindelse....altså, innunder saueflokken så ligger hele samfunnet slik jeg ser det.....
Hvis vi kaller samfunnet et tog, så har toget spora av for lenge siden! I all hovedsak er det komplett vanvittig og menneskefiendtlig hvordan fokuset og verdiene har blitt.
Kroppspresset var i mange år noe som dreide seg om kvinner. Nå er dette også et vesentlig tema for menn. Og det kunne jeg skrevet uendelig mye om, men jeg gjør det kort og konsist :
Det er galskap!!! Å være menneske handler om sykt mye mer enn hvordan kroppen og ansiktet ditt ser ut! I mitt syn er de tingene noe av det som sier aller minst om deg i de fleste tilfeller (enkelte gjør så mye med dette og tildeler det så mye/lite tid at det forteller ganske mye).

Skal ikke ta helt av her....så jeg avslutter med noen tanker og personlige erfaringer :)

Altså, jeg er på sett og vis en ensom ulv. Samtidig er jeg evigheter fra å være akkurat det. Jeg har en lang rekke bekjente...men de er ikke vesentlige for meg. Jeg har et knippe venner, og de er av den typen som er ekte og gjennomførte. Det er mennesker jeg kan dele alt mellom himmel og jord med. Folk som gir meg rom og mulighet til å være meg selv fullt ut. Folk som gir meg støtte og hjelp der det melder seg behov for det. Folk jeg deler livet med.
I mitt syn er familien din de folka du er påtvunget og må forholde deg til. Vennene dine er den familien du har valgt selv.

Lar Per Fugelli avslutte mitt innlegg med en strofe som er verdt å reflektere litt på når det gjelder denne tråden og tematikken i den :

Her vandrer mange døde omkring og tror de er i live!

God helg! :)

To live doesn't mean you're alive” Er en quote jeg har hatt med meg i så maaaange år, og vet godt betydningen av det... :p Nydelig skrevet a alle mann her!

Ekte, ordentlig og.. menneskelig!

Bra skrevet av Cgirl1988 og DrømPåRøm! Interessant å lese fra dere begge! :-)

Cgirl1988 - Det tror jeg du kan ha helt rett i! Det høres i hvert fall logisk ut for meg. Ja, det er viktig å gi folk en sjans, veldig viktig.

Og enig med deg DrømPåRøm, det har sporet av fullstending, og du bruker ett ord jeg ville brukt selv; menneskefiendtlig, i forhold til hvordan fokuset og verdiene har blitt! Det er blitt vanvittig. Helt enig med deg, utseende og kropp er det som sier aller minst om deg i de fleste tilfeller. Godt å lese at du har disse vennene som du kan prate med om alt, ikke no er bedre enn det! :-) Som gir deg rom til å være den du er fult ut, det er sånn det skal/bør være. :-)

Bra sitat fra Per Fuggeli! ^^

«To live doesn’t mean you’re alive» var også ett veldig bra sitat :-)

Ønsker dere alle en riktig så fin dag. B-)

Jeg har selv følt at jeg bare er tilstede men at jeg ikke ordentlig lever liksom. Hvordan vet man at man virkelig lever? Hvordan føles det ut? Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg ordentlig levende, på en god måte! Dette er litt trist. Dette er kanskje på grunn av at jeg har slitt så lenge med mine helseplager, jeg vet ikke.

Ingenvitsen - Det er sant det du sier tror jeg, føler på dette selv. Det er ikke så enkelt når man har helseproblemer/helseplager å jobbe med ting som i utgangspunktet er vanskelig nok i seg selv. Det påvirker nok personligheten også tror jeg, som du sier.

Dette livet er ikke rettferdig og jeg syns det suger hardt. Hadde jeg skapt dette universet, denne verden, ja, så hadde alle sammen hatt det like bra. Det er en grunn til at jeg er ateist for å si det sånn.

Jeg tror nok det er mange som har ett liv som ser veldig fint og flott ut på utsiden, men som kanskje ikke er så fint og flott på innsiden! Jeg vet ikke, men skjønner det du sier. Ofte ser jeg mennesker som jeg tenker; de må ha ett bra liv, folk som driver med det de ønsker å gjøre her i livet, som lever drømmene sine osv.

Jeg har i grunn slitt veldig med bitterhet de siste årene, over at livet ble som det ble, men jeg må bare jobbe med å prøve å forbedre det jeg kan forbedre! Jeg må prøve å ikke la bitterheten få ødelegge det livet jeg har nå! Men det er ikke enkelt til tider, det skal være bra sikkert. Jeg er kanskje litt for flink til å dvele med fortiden, og dette får ofte lov til å forsure nåtiden dessverre. Men det er ikke enkelt, spesielt når man står midt oppe i ting og er syk, når man bærer på en del bagasje.

Jeg har sett og hørt om så mange andre menneskers liv at jeg kan ofte føle litt skam over at jeg har vært så bitter over mitt eget liv, jeg som tross alt har det ganske bra, eller veldig bra, jeg vet ikke, alt blir jo så relativt. Det fins de som har det mye verre enn meg, men dette betyr ikke at jeg selv har det bra bestandig! Jeg har slitt med mitt, og sliter fortsatt med mitt. Livet er knallhard jobbing. Jeg håper bare så inderlig at vi får betalt for jobbingen som vi gjør med livene våre, vi får ikke bestandig det sikkert, men kanskje i det lange løp! Jeg håper i hvert fall det. Jeg kan bare snakke for meg selv når det gjelder disse tingene.

Håper dere alle får en fin kveld videre! B-)

Ja, jeg ble veldig deprimert når jeg faktisk begynte å bli friskere fra sykdommen min, litt paradoksalt egentlig men, realitetene i livet slo meg midt i fleisen liksom! Jeg våknet liksom opp på en måte og følte at jeg så verden slik den faktisk var! Noe jeg følte jeg ikke hadde gjort tidligere i livet! Jeg så plutselig verden med alle sine grusomheter og u-perfektheter. Dette var vondt for meg å se, kanskje så jeg litt for mye på en gang, jeg vet ikke.

Men på mange måter så er jeg også glad for at livet ikke har vært en dans på roser, merkelig nok, fordi det har gitt meg dybde og større forståelse for andre tror jeg! Mer innsikt i livet og visdom, blant annet. Pluss jeg har møtt de menneskene jeg har møtt, både i helsevesenet og av pasienter som jeg er glad jeg møtte og som har beriket livet mitt. Det er så mange flotte mennesker der ute som sliter med ett eller annet.

Uff ja Ari Behn, det var veldig trist, jeg forsto det sånn på mange at han var ett høyt elsket menneske av de som kjente han godt, og av mange! Jeg merket jeg hadde ett helt feil inntrykk av ham i grunn. Han så vist folk rundt seg, husket på folk han hadde møtt, var ett varmt og inkluderende menneske slik jeg forsto det på de som kjente han.

Ja det tror jeg også, det er faktisk noe av det jeg sliter med, det å tørre å leve livet mitt, hive meg ut i ting! Det er i hvert fall bedre enn stillstand som du sier! Og ofte så tror jeg det koker ned til den harde sannheten, at man bare må hive seg ut på glattisen, med knall og fall og hva det nå enn innebærer. Men det er ikke så lett skal sies når man har gått skikkelig på snørra/på tryne tidligere! Jeg tenker at det er bedre å ha vært ute på isen enn å ikke ha vært det! Jeg begynner jo å dra på åra, hehe, selv om jeg enda er ung, så dette er noe jeg blir konfrontert med til stadighet, mest av meg selv.

Jeg tenker at dette med fysiske behov faktisk er vanskelig å snakke om, kanskje spesielt for menn! Jeg har inntrykk av at kvinner snakker mer med hverandre om slike ting, at kvinner snakker mer om disse tingene. Dette er noe jeg har inntrykk av at man liksom ikke snakker om.

Dette med seksualitet for eksempel, er ikke enkelt, vi lever i en veldig seksuelt frigjort tid føler jeg, men allikavel så føler jeg at dette er så vanskelig å snakke om, kanskje spesielt blant gutta. Det snakkes lite (som jeg var litt inne på tidligere) om de som kanskje har utfordringer i forhold til dette temaet, som meg selv! Dette er det jeg føler i hvert fall. Jeg vet ikke jeg, dette er så komplisert og jeg merker at jeg er litt utenfor det jeg har peiling på. Det er mye forventinger som vi var inne på tidligere, blant annet dette med å stifte familie for eksempel, når man kommer i en viss alder, dette med å ha en kjæreste og en partner. Jeg tror ensomhet er en stor del av livet til mange og i livet generelt, jeg tror det er viktig å snakke om dette. Nå skal jeg slutte å skrive før det blir for langt! Jeg syns jeg er litt modig nå som tørr å skrive om disse tingene, jeg føler jeg har sittet med denne tematikken for meg selv så lenge, kanskje det forklarer behovet mitt for å skrive om det, jeg vet ikke.

Ingenvitsen - Kjipt å lese at du føler på avvisning! Slik jeg tolker det du skriver. Uff ja, det er alt for mye sosial status. Jeg tenker at det er noe av det som gjør at jeg ser på verden og samfunnet som en smule darwinistisk. Det var blant ennet dette som slo meg så hardt midt i fleisen når jeg våknet opp for noen år siden. Det begynte vell å gå opp for meg, min egen livssituasjon, pluss hvordan verden og samfunnet egentlig er, jeg tror i hvert fall at mitt syn på verden og samfunnet er korrekt, men kan man egentlig vite dette for sikkert? hehe, jeg er ofte veldig forvirret av dette livet og syns det til tider er litt vanskelig å orientere seg i virkeligheten.

Jeg er for ett samfunn med mindre sosiale forskjeller (eller hva det heter), jeg mener vi alle kunne ha hatt godt av det, men jeg er usikker på om det er så mange som egentlig er våkne og bevist dette! Jeg skal ikke undervurdere folk, jeg har en tendens til å gjøre det kanskje. Men er man etablert, har det man trenger her i livet, både materielt og sosialt og ellers, så tror jeg det er lett å havne i en egen boble, kanskje muligens, jeg vet ikke, kanskje har det med hvordan man er som person og slike ting å gjøre.

Det er sant, det kan være tøft å plutselig åpne seg til noen om noe man har sittet inne lenge med, hvis det ikke blir godt mottatt så blir det enda vanskeligere å gjøre det neste gang! Det er derfor det er så viktig hvordan vi møter hverandre! At vi ser hverandre og har forståelse!

Er man syk eller deprimert, sliter og er nede i ei hengemyr så er det ikke så enkelt å jobbe med vanskelige ting i livet, det vet jeg godt selv. Jeg var vell på mitt verste kanskje ute av stand til å hjelpe meg selv og forbedre livet mitt, men det er derfor vi må søke hjelp når vi trenger det, finne noen å stø oss på, tørre å spørre om hjelp, det er derfor vi er her, for hverandre, men folk har ulike erfaringer når det kommer til dette sikkert, og det kan være tøft å be om hjelp, det vet jeg selv.

Kanskje du kan finne tilbake til de tingene du gjorde for å løfte helsa? :-) Jeg bruker ofte å si til meg selv at når jeg er i en bra periode, så må jeg smi mens jernet er varmt! Bruke den gode perioden til å prøve å bygge meg selv opp så mye som mulig, gjøre ting som er bra for meg, positive ting.

Sosial status ja, mye man kan si om det sikkert. Den vanskeligste jobben ligger vell i forholdet til oss selv. Vi er jo blitt hjernevasket nærmest til å tro at man hele tiden må klatre i dette livet, oppnå ting hele tiden, prestere. Jeg ser på det hele som en slags konkurranse, det er bare å ta en titt på hva som fins på TV (jeg ser ikke på TV) men der er det nesten bare konkurranse har jeg inntrykk av, jeg tror vi må jobbe for å snu denne trenden, da jeg ikke tror den er sunn for oss, men dette er en stor og vanskelig debatt tror jeg, for det handler om samfunnet vårt i sin helhet og det er komplisert. Jeg har i hvert fall ikke noe særlig peiling på noe som helst egentlig, men litt livserfaring har det da blitt.

Ismocca, nammenamm hehe, kos deg masse! ^^

Nei, verden er ikke rettferdig, langt derifra. Jeg har grått noen tårer over det jeg også. Jeg er nok ganske venstre selv hehe, men skjønner hva du mener. Interresante spørsmål du stiller her.

Det tror jeg også, jeg tror at hvis flere hadde følt den samme urettferdigheten på kroppen som mange gjør, så tror jeg at mange flere hadde engasjert seg i å prøve å gjøre noe med saker og ting, det vi kan gjøre noe med, uansett sak. Men jeg er veldig redd for at mange må selv erfare og oppleve på kroppen før de velger å engasjere seg, vi er nok egoistiske til en viss grad alle sammen. Men jeg tror også at jeg tar feil i det jeg sier muligens.

Mange har jo engasjert seg i det siste, med tanke på rasisme og klima for eksempel, har jeg inntrykk av i hvert fall. Disse demonstrasjonene som har vært i det siste mot rasisme, vitner om at mange har fått nok av denne urettferdigheten i forhold til dette og derfor har valgt å si ifra! Noe jeg syns er utrolig bra og godt å se! Vi må ha mer av det tenker jeg! Makt til folket! Hehe.

Det har jo vært ett problem kjempelenge, og ulmet lenge, kanskje var det dråpen som veltet begeret eller hva jeg skal si, det som har skjedd borte i statene den siste tiden. Vi lever i en veldig interresant tid, jeg tenker at handling tvinges frem ettersom vi lever i en tid hvor menneskeheten må kjempe for sin overlevelse! Det er slik jeg ser på det. Jeg tenker spesielt på klima når jeg sier dette.

Ja det er ett interresant spørsmål, har tenkt det selv faktisk, jeg velger å tro at jeg fortsatt hadde brydd meg, men jeg kan jo aldri vite dette for sikkert. Kanskje har det med hvilke innflytelse man har hatt under oppveksten å gjøre og slike ting. Interresante spørsmål i hvert fall. Verden og samfunnet er kompliserte greier, og jeg skal ikke hevde at jeg har spesielt til peiling på noe som helst, men jeg er flink til å synse og reflektere hehe.

Det er bra at du fortsatt gjør ting som prøver å løfte helsa da! :-) Kan du fortelle mer om hva du mener med at de holder deg mellom to stoler sånn helsemessig? Trenger ikke gjøre det altså, er bare nysgjerrig. Håper du har en fin kveld. B-)

Takk for at du sier det! Jeg syns du virker til å være en interresant og reflektert person, noe sier meg at du har ett stort hjerte, at du bryr deg om andre og at du bryr deg om saker og ting! Jeg tror det i hvert fall, uten at jeg kjenner deg. Syns bare det er så synd å lese at du sliter. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre, for oss alle i grunn, slik at vi kunne fått det bedre her på jorda, jeg kjenner flere som sliter og ofte føler jeg på maktesløshet i forhold til dette, det er så kjipt.

Jeg har hørt før også at jeg er en snill person, men dessverre har dette blitt utnyttet tidligere. Jeg føler at man på en side må være snill, men på en annen side så må man også passe på seg selv, så man ikke blir utnyttet av andre. Jeg har en opplevelse av at hvis man er åpen selv så åpner også andre seg mer opp. Åpenhet tror jeg er viktig, det er viktig å snakke om ting i hvert fall tror jeg, med de man føler seg fortrolig med.

Jeg har også tenkt dette. Er denne verden verdt å ta vare på? Det høres kanskje depressivt ut, jeg vet. Men det er jo så mye galskap og vonde ting her, har jeg ofte tenkt. Mener ikke å dra ned stemningen her altså hehe. Jeg tenker at vi alle skal dø en dag, kanskje er dette også sant for hele menneskeheten, det bare skjer fortere enn hva vi hadde trodd, kanskje er dette faktisk våre siste dager, hvem vet.

Jeg skal ikke gå inn på det, men i mine mørkeste stunder så har jeg tenkt helt enkelt; at verden er ond, og jeg kan ikke fatte at folk vil sette liv til denne morbide verden, men man tenker vell det man tenker utifra hvordan man har det vil jeg tro. Så ja, jeg har vært ganske så depressiv tror jeg og er det vell også fortsatt til tider, det svinger veldig. Jeg er nok mer egoistisk enn hva jeg liker å tenke om meg selv også tror jeg.

Jeg skjønner. Det er en vanskelig situasjon å være i vil jeg tro. Det er på en måte lettere i min situasjon kanskje, jeg fikk jo en diagnose som kunne forklare hvorfor jeg slet sånn, jeg har fått oppfølging og slike ting. Det å være midt i mellom, det kan ikke være noe enkelt. Det er leit å høre. Håper du får det bedre og at du får den hjelpen du eventuelt trenger! Jeg har fortsatt tro på at ting kan bli bedre.

Hva liker du å gjøre? Har du noe som gir deg glede i hverdagen? Musikk? Film? Musikk gir meg mye i hvert fall, film også. Jeg skulle ønske jeg var mer sosial, i og med at jeg egentlig er en veldig sosial type, men for øyeblikket så lever jeg en smule isolert. Men jeg håper at fremtiden kan by på mer, vi får se. Ha en god lørdag du med! B-)

Synd å høre at du ikke orker det da! Håper du kan finne litt tilbake til disse tingene i fremtiden. Hvilke band du lyttet til da om jeg kan spørre? Jeg lytter en del til metal, føler jeg får ventilert meg litt når jeg lytter til heftige riff og heftig trommespill.

Jeg syns ikke det er noe merkelig i det hele tatt det du skriver. Jeg reagerer på vold i film selv jeg! Husker jeg så Marvel sin The Punisher, som i og for seg var bra men aalt for voldelig for min smak. Noe sier meg at når det blir spekulativt eller hva det heter, så er det ikke riktig å se på, jeg føler man må ta avstand fra ting som er nedbrytende, og jeg tror kanskje at vold på film kan være det, jeg vet ikke, jeg er vell bare gammeldags sikkert.

Det spilles en del på sex ja, for å si det sånn! Det er jo pørskan meg rundt oss på alle kanter, ikke rart jeg blir frustrert, og romantikk er ikke noe for meg, da slår jeg av hehe, romantiske komedier ser jeg rett og slett ikke på. Game Of Thrones har jeg ikke sett, selv om flere jeg kjenner har sagt at den serien MÅ jeg bare se! Fordi den er så bra. Jeg har ikke sett den mest fordi jeg har hørt rykter om at serien er litt drøy. Jeg tenker at, det trenger jeg ikke å fylle hodet mitt med, det fins andre serier. Var også en scene i Breaking Bad jeg syns ødela for serien, som ble for over the top rett og slett, helt unødvendig i mine øyne.

Selvmordstanker har jeg hatt en del av selv, heldigvis har det bare vært tanker, men vondt er det. Ja, som du sier, vi er nå her, vi får prøve å gjøre det beste ut av det.

Du kan nok dessverre ha litt rett i det, er litt redd for det jeg også. Jeg tenker at jeg er han snille som kvinnene kommer til når de trenger noen å snakke med, og så drar de med han bad boy´n og hopper til sengs med han. Jeg har tenkt at jeg må trene meg på å bli mer bad! Men da føler jeg kanskje at jeg spiller en slags rolle og ikke helt er meg selv.

Ha en god søndag du med!

Tror at en del damer ikke innser at ved nesten all kontakt med menn så håper mannen på noe annet en vennskap.

Ja du kan nok kanskje ha rett i det. Jeg vil jo ha kvinner bare som venner også uten at jeg ønsker noe mer, men for tiden så ønsker jeg noe mer. Disse driftene og behovene er ikke bestandig enkle å leve med, når man har negative erfaringer med det å være i ett forhold. Ofte så tenker jeg at jeg bare skal gi beng i hele opplegget, bare ikke fokusere på det, men det er vanskelig når jeg føler så sterkt på disse behovene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, naturen er naturen.

Hmm ja, lett å bli forvirra rundt denne tematikken, jeg er i hvert fall forvirra! Det tror jeg også, menn føler jo like mye som kvinner vil jeg tro, selv om jeg tror kvinner er flinkere til å snakke om følelsene sine! Ja jeg tror nok også det at vi først tenker på oss selv, de fleste i hvert fall, kanskje er det slik det må være, jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett må kjøpe meg ei skinnjakke så jeg ser litt kulere ut! Hvem vet, kanskje det er slike overfladiske ting som kan hjelpe meg? Pluss klær signaliserer jo også noe!

Jeg innser jo at det er ting jeg kan gjøre, men hele denne prosessen med å oppsøke damer, virker liksom så fjern for meg. Kanskje fordi jeg aldri har oppsøkt damer! Ute på byen å sjekke damer liksom, det er så lite meg! Jeg er egentlig litt småredd damer i grunn, jeg trekker meg unna dem, vet ikke helt hvorfor, kanskje er det mitt dårlige selvbilde, og min usikkerhet som slår inn, frykten for å bli avvist kanskje, jeg vet ikke.

Kanskje må jeg trene meg på å bagatellisere hele greia? Jeg har inntrykk av at de som har det enklest i forhold til dette er de som ikke tenker/grubler/analyserer så mye! Selv er jeg jo en som tenker mye og det er ofte ufordelaktig tror jeg i denne sammenheng. Tenk mindre, gjør mer, det skal bli mitt nye motto fremover i hverdagen. De som klarer å si til seg selv, jaja, hun avviste meg, move on, next! De er det enklere for føler jeg. Jeg er en følsom type.

AC/DC er jo konge da. Liker Powerage-plata veldig godt! Selv har jeg nettopp oppdaget Motörhead! Jeg har styrt unna dem helt til nå, fordi de var/er en av de store bandene. Jeg er mer undergrunns-type, eller litt hipster av meg om man vil kalle det det! Men jeg syns Motörhead er svinaktig tøft! Enkel musikk da, rett på sak, men det er rocken roll for alle penga! B-) Låta «Stay out of Jail» fra plata «We are Motörhead» er sinnsykt rå. In Flames har jeg ikke hørt enda, men blir vell så jeg sjekker dem ut med tiden. Jeg lytter til enda mørkere saker jeg da hehe, så skinnjakke hadde kanskje ikke vært så dumt.

Hmm ja, vi er nok forskjellige vi menn og kvinner, det tror jeg nok. Nå er det lenge siden jeg har følt noen dragning i så måte mot noen spesielle, men så er det også svært lenge siden jeg har hatt noe med kvinner å gjøre! Mitt problem er at jeg ser så mange vakre kvinner der ute hehe, så jeg føler vell en dragning mot kvinner generelt, som jeg ser på gaten og på bussen for eksempel.

Jeg sliter litt med å forholde meg til mine behov og drifter i grunn, som jeg var litt inne på i innlegget mitt, det er ikke så enkelt. Jeg skulle ønske som sagt at jeg ikke hadde disse behovene og driftene, det hadde vært så enkelt! Jeg har tenkt at kanskje blir det bare verre jo mer oppmerksomhet jeg gir det, men det virker til å være helt utenfor min kontroll i grunn. Jeg tenker at de får bare være der, jeg har i grunn prøvd å forsone meg med at jeg ikke er noen damemagnet hehe, og at det i så måte ikke blir noe særlig på meg, men det hadde vært kjekt å få smake litt på kaka før man legger seg i kista!

Kult at du tør å date! B-) Det tør ikke jeg! :-p Ikke enda i hvert fall. Jeg må kanskje jobbe litt med meg selv først, før jeg eventuelt kan prøve meg ute på glattisen igjen. Nøyaktig hvordan jeg skal jobbe med meg selv, vet jeg ikke enda, det er en del å ta tak i føler jeg.

Jeg tror ikke skinnjakke vil snu helt om på situasjonen kanskje men kanskje det hjelper! :-p I dunno. Jeg tror det fins noen for en hver der ute jeg da, man må bare lete litt, det er liksom det. Jeg vet ikke jeg, kanskje er jeg redd for å gi opp kontrollen jeg har opparbeidet meg! Livet var jo bare kaos under mitt forrige forhold, så kanskje jeg er redd for at hvis jeg havner i ett nytt forhold så blir det bare kaos igjen?

For noen år tilbake så ble jeg bitt av svartmetall-basillen! Så det går en del i det, særlig på vinters tid. Jeg følte meg utafor alt sammen, som en loner, og jeg gjør jo det i og for seg enda, så musikken passet/passer meg i grunn perfekt. Jeg får utløp for en del vanskelige følelser og frustrasjon også tror jeg gjennom musikken, det er mye følelse og feeling i den! Pluss den er veldig estetisk eller hva jeg skal si, stemningsfull! Jeg liker svartmetall som er litt melankolsk jeg da. Noen syns vell at musikken bare er bråk, eller som en jevnt støy, jeg liker det jeg! Jeg liker hvis det blir hypnotiserende, jeg liker at det bråker, at det røsker og river litt, jo heftigere jo bedre hehe. Jeg liker energien i musikken! Jeg liker også at musikken er litt rufsete, uperfekt og stygg, den er på en måte som livet selv! Jeg føler på en måte at musikken imøtekommer det som er mørkt og vanskelig, slik at jeg lettere kan forholde meg til det, jeg vet ikke, jeg prøver å forklare hvorfor jeg liker denne musikken. Det er jo også en smule rebelsk og opprørsk musikk, og jeg er nok en liten rebell hehe. Nå vet jeg at svartmetall blir assosiert med blasfemi, kirkebrenning og satanisme og slike ting. Det trenger ikke være det. Ikke alle band er slik, og jeg foretrekker faktisk de bandene som ikke er slik! En del band synger bare om naturen, historie og mytologi og slike ting.

Ja, det er sant, kosmos, natur, indre konflikt, menneskelige spørsmål.

Ja det gjør vondt å se pene damer, noen ganger fryktelig vondt også! Kanskje fordi jeg føler at damer er uoppnåelige for meg. Jeg vet ikke om det er sant, for jeg har egentlig ikke fått testet det ut! Pene damer får en til å tenke på så mye rart, alt ifra hvordan man ser ut på håret til hva som er meningen med dette livet.

Jeg klarte selvfølgelig å forelske meg i ei sykesøster/en ansatt når jeg var innlagt som jobbet der. En klassiker. Det var vondt, fordi jeg viste med 100% sikkerhet at det aldri ville komme til å bli noe mellom oss, dessuten hadde hun type, og jeg var pasient, hun ansatt, så det hadde uansett ikke gått.

Ja du sier noe der. Morsomt liv ja hehe. Jeg tenker at hvis gud faktisk fins så har han skapt meg slik jeg er, med de behovene og driftene som jeg har. Det hadde som sagt vært digg å vært uten, men sånn er det ikke. Jeg ser ikke noe mening bak vår eksistens, annet enn at vi er her for hverandre og at vi selv må finne meningen med livet.

Bra du bare hopper i det da! Det syns jeg er tøft gjort. B-) Men det blir kanskje enklere når man har gjort det noen ganger? Jeg har ikke kommet så langt jeg hehe, jeg har faktisk aldri vært på date heller!

Jeg tror det fins noen for en hver, men dette er ett vanskelig tema, jeg får lyst til å skrive mer men vet ikke helt hva jeg skal skrive, jeg må tenke litt først. God mandag til deg også! B-)

Ja du kan vell ha rett i det, at overfladiske ting kan være årsak til dype smerter.

Ja man må jo bare le nesten hehe. Hva annet er det å gjøre? :-p Heldigvis er jeg over henne nå da. Var godt å bli utskrevet så jeg slapp å høre den vakre stemmen hennes i korridorene, så jeg slapp å se henne mer, hehe. Spør du meg så skulle det ikke ha jobbet unge vakre sykepleier på slike steder hehe neida, men det kan umulig være den første gangen en pasient har forelsket seg i en ansatt, sikkert fler som har opplevd akkurat dette. Er liksom ikke en forelskelse man trenger midt oppe i at man er syk føler jeg!

Husker jeg også hadde en personlig trener på min alder, mens jeg var innlagt, som også var veldig fin. Ofte var det bare jeg og henne i gymsalen, og hun hadde på seg trange/tettsittende treningsklær, da slet jeg litt, hæhæ, uff. Håper ikke noen kvinner leser dette, for da tror de sikkert at jeg er en gris hehe, men det er jo bare sånn det er.

Ja det er nok sant som du sier angående dating. Hvis man klarer å gi litt f så går det bedre. Jeg må vell prøve meg på en date kanskje da? Men hvordan fikser man en date? :-p Herregud jeg vet ikke det en gang, hæhæ, snakk om å være Bambi på isen! X-) Tinder er ikke akkurat noe for meg, selv om jeg faktisk lasta ned Tinder-appen i ett crazy øyeblikk for en stund tilbake, sletta den fort igjen da, overfladiske greier. Dessverre så tror jeg kanskje at en del folk er litt overfladiske, men jeg må jo innrømme at utseende betyr en del, slik er det bare. Hun jeg forelsket meg i når jeg var innlagt, hadde både en flott personlighet og ett vakkert utseende, så der var jeg, med ett hjerte knust i ganske mange biter hehe. Lima det sammen igjen nå da, men det tok sin tid!

Jeg har prøvd å forsone meg med at verden er slik den er, men jaggu er det ikke lett ofte, jeg søker ofte tilflukt i musikk. Syns bare det er så kjipt at det skal være så vanskelig å snakke om disse tingene, kanskje blir lengselen bare verre jo mer man snakker om det, og gir det mer fokus, jeg vet ikke.

Jeg føler veldig på at det er ett hierarki i menneskenaturen, som ellers i dyreriket, og jeg har ofte tanker om at jeg selv er ett godt stykke ned i dette hierarkiet, ett hierarki de aller fleste går rundt å føler på tror jeg, men som det aldri/sjelden blir snakket om! Det å avdekke sannheten om den verden vi lever i er skummelt. Jeg føler at jeg er ett godt stykke ned i hierarkiet på grunn av at jeg ble syk og fordi jeg aldri fullførte skolen og fordi jeg feilet i yrkeslivet. Jeg har liksom ikke så mye å vise til, annet enn min personlighet og mine gode kvaliteter og egenskaper som menneske! Noe jeg håper betyr mer enn de overfladiske tingene, kvaliteter og egenskaper jeg håper kvinner der ute ser etter i en mann. Jeg satser vell egentlig alt på det.

Ja, vi er vell alle griser hehe. Synd å høre at du følte så stor skam over disse følelsene, håper det er bedre nå med tanke på dette! Føler vell på en del skam jeg også, uten at jeg har en kristen tro, jeg prøver å ikke gjøre det men. Rart hvordan vi lever i en så seksuelt frigjort tid, i ett så seksuelt frigjort samfunn også er det fortsatt så vanskelig å snakke om disse tingene! Man må liksom bruke masse penger på sexolog for å ha noen å snakke med om dette. Hos meg var det noe man aldri snakket om, så da følte man at dette var noe man måtte holde hemmelig, holde for seg selv, gjemme vekk, jeg tror skam kommer litt av dette muligens.

Ja sant, enig med deg der! Det håper jeg også; at vi kan få mer forståelse for alle type mennesker. Dette kroppspresset og de ytre overfladiske verdiene har gått alt for langt spør du meg!

Jeg tenker på alle de som er unge i dag, som føler på dette kroppspresset og presset generelt rundt seksualitet, unge som er mye yngre enn meg, som føler på disse tingene, jeg håper virkelig det snakkes mer om disse tingene så de slipper å vente så lenge som jeg har gjort med å ta tak i denne problematikken. Jeg innså det ikke før i ganske voksen alder at jeg hadde såpass store problemer med dette, ett såpass anstrengt forhold til mine følelser og drifter. Det er ikke før i det siste at jeg har bestilt meg time til sexolog, det er dyrt, men det er vell verdt det tror jeg, noen må man snakke med om dette, da det er en stor del av den vi er, det er en del av menneskenaturen vi dessverre ikke kommer utenom slik jeg ser det. Dette er sårt og vanskelig, men jeg håper det hjelper å snakke om dette. Jeg tror det hjelper for min egen del i hvert fall!

God tirsdags kveld til deg også! :-)

Beklager for feiler:(. eg har ikke lest dialogen.Jeg er utlandsk dame på 24 år så jeg føler at jeg er kansje ikke nok erfarne også.. men jeg liker det som du har skrevet. Jeg er ofte redd og si min mening fordi når jeg var barna pappa slått meg med metalstang hver gang når jeg gråt eller sa noe.Her er jeg mer fri så jeg vil gjerne dele mine tanker.. Jeg tenker når det var krigen tid så dame måtte lære seg å være mann og dame i hus fordi alle mann gikk til krigen. Jeg tror darfor for damer er enklere å finne seg selv i den verden som er nå, de er ofte veldig selvstendig,spesielt i Skandynavia.. og jeg tror det påvirke på mann fordi da mann er usikkert på sin rolle som mann. Og jeg syns det bygger mye usikkerhet, og mange spørsmål hvordan jeg bør være.. Jeg tror det er viktig å være seg selv.Viktig å akseptere seg selv som mann er.Jeg liker å være med mamm som føler seg bra med seg, det gir meg ,,tryghet,, på noe måte. Hvis han er usikkert på seg selv så jeg begynner være det også og jeg tror det forholde blir ustabilt .Når du komme til å føle deg bedre med deg selv så jeg tror andre ting skal fikse seg eller det blir bare lettere å tåle den sytuasjon som du er i. sex..Det som jeg gjør når jeg er kåt det er å akseptere at jeg er det fordi det er naturlig og selvsagt onanere.. Jeg syns det blir verre hvis jeg skal prøve å ignorere det eller sto i mot det. For alle de instinktive tanker om sex motivere oss til å ha sex ,,og ha barn,, darfor de er der hvis jeg skal tenke nei de er ikke der selv om de er eller hvis jeg skal si nei jeg vil ikke dem der så min hjernen blir veldig stressa fordi jeg prøve sto i mot det jeg føler og er som menneske. Men hvis jeg bare akseptere så jeg føler meg mer rolig og har ikke lyst mer og mer på det, bare lik hele veien og da jeg er også glad at alt fungere som det bør :). Jeg syns også det er veldig bra at du vil gå til sexuolog og snakke om det med noen som kjenner den tema veldig bra og kan kansje hjelpe.

Hei mong2400 - Det var leit å høre. Ja dette er interresante spørsmål, jeg har i grunn egentlig ikke tenkt så mye over det, så jeg vet ikke om jeg får til å svare så godt på dette dessverre!

Det tror jeg du har helt rett i! Det at man er trygg på seg selv og tørr å være seg selv, er nok tiltrekkende for mange, det signaliserer stabilitet og trygget, som mange trenger, og det viser en form for styrke som jeg tror mange finner tiltrekkende, jeg tror også at dette er viktig for å skape en god relasjon muligens. Derfor skulle jeg ønske at vi levde i ett samfunn som dyrket mer særegenhetene blant folk og mangfoldet i stedet for å glorifisere ett viss ideal! Du sier mye sant, er man selv usikker så blir den andre parten også det, og forholdet kan bli ustabilt, det gir mening i mitt hode!

Ja det å stå imot, ignorere eller undertrykke, gjør det vell bare verre vil jeg tro, slik tror jeg det er i mange sammenhenger faktisk. Derfor er jeg veldig tilhenger av å imøtekomme våre behov! De er der uansett og det er de som gjør oss menneskelige. Vi må få lov å være den vi er, vi må få lov å være mennesker, og disse driftene vi har, lystene, behovene, fantasiene, drømmene, tankene, må få lov å være der, tenker jeg.

Ingenvitsen - Grunnen til at jeg oppsøkte sexolog var fordi jeg følte at jeg ikke kunne snakke med noen andre om dette. Synd men sant. Ja det spørs om de virkelig forstår problemstillingen, som du sier, det vet jeg ikke enda, jeg har bare hatt en time så langt, så vi får se! Det skal jeg gjøre! :-)

Var ute på tur i dag, lettkledde damer over alt, jeg slet veldig med å ikke ta en titt, hehe, uff dette livet.

,,Derfor skulle jeg ønske at vi levde i ett samfunn som dyrket mer særegenhetene blant folk og mangfoldet i stedet for å glorifisere ett viss ideal!

Jeg er ikke sikkert på om jeg har forstod det rikdig, jeg håper det.. Jeg tror i Norge det er ganske bra med å vise den forskjellen mellom folk. I polen på alle mulige tv kanaler er bare pene dame om det er nyheter, vær prognose ikke forskjell. Her i nyheter er forskjelig folk.Når jeg ser på norske aviser med klær så jeg ser der pene dame selvsagt men noe er tykk noe er slank. Så jeg tror Norge er lit sakte men flink til å jobbe med den ,,ideal,, Jeg tror kultur norsk det er lit problem her, fordi alle bør være lik og den kultur er lit som det skrives i Jente loven ,,Ingen er spesielle. Ikke prøv å skille deg ut eller late som om du er bedre enn andre på noen måte. " På en måte jeg syns den er veldig bra men på enn ann begrese aksept. for mangfoldet og den tar med seg den utseede også, for alle må være lik..I Polen,Stor Brytania,Tyskland folk ikke vokst opp med det så det kan være f.expl mer dyskriminering og adre problemer..I de landet og mange andre, når man tror på seg selv så vil vise den ,,mangfoled,,, det man kan fort observere i London f.expl. Når jeg tenker på den,, ideal ,, så jeg tenker som på en stereotyp. Fordi de som føler seg bra med seg selv de skal ikke putte plastik inni pupper selv om store pupper er kanje den ,,ideal dame,, mann hvis tro på seg selv skal ikke tvinge seg til å trene 8 timer på gym fo vise muskler til damer.Jeg tror når dame velger en mann hun skal ikke lette etter,,ideal,, også for det er ikke instinkt. Instinkt er at selv om hun vil ikke, eller tror på at det er ikke noe likt så velge non som ligne på pappa for da hun vet hvordan kan ser ut den forholdet ( etter observere folerdrene). Hvis pappa var dårlig så velger hun noen helt i mot og da hun ofte klage for hun trenge den ,, adrenalin,, selv om hun ikke tenke på det,eller velger noen like dårlig som pappa. Instink til dame sier også hvordan han bør ser ut,mange kviser på ansikte er tegn på at kansje han er syk( instinkt), ikke musklene viser at kansje han kan ikke forvsvare henne..Jeg tror mye av det gå for instinkt ikke ,,ideal,,. Hvorfor mange dame,, går etter,, veldig pen mann? jeg tror fordi de er ofte mer selvsikkert på grunn av det. Men jeg kjenner noe mann som er kjempe handsom og ikke sikkert på seg selv ( på gr av barndommen) og de har problem med å få dame. Så Jeg tror selv om vi stopper med den ,,ideal,, utseede for mann og kvinne så likevel dame skal velger med sin instinkt ,, for å ha friske barn og tryghet,,

Jeg tror også at det kanskje er land i verden som er verre på dette med glorifisering av ett viss ideal, enn Norge. Ja, dette med janteloven har kanskje både fordeler og ulemper, jeg vet ikke, jeg syns dette er vanskelig tematikk i grunn. Har ikke vært i London selv pluss jeg er veldig lite bereist så jeg vet ikke hvordan det er i andre land når det kommer til denne tematikken. Når det kommer til valg av partner så vet jeg ikke hvorfor kvinner (eller menn for den del) velger de partnerne de gjør, mulig du har rett i dette med instinkt, dette er i hvert fall veldig interresant! :-) Skulle ønske jeg svarte deg bedre, men jeg syns dette er ett litt vanskelig tema og jeg vet ikke helt hva jeg selv tenker rundt dette, jeg er nok en litt forvirret type hehe.

Jeg håper i hvert fall at kvinner ser litt dypere enn bare det overfladiske, som muskler og kropp! Jeg tror det. Jeg tror utstråling og personlighet teller mye og er veldig viktig, mange ser nok på helheten, vil jeg tro. Og som vi har vært inne på tidligere, dette med å være sikker/trygg på seg selv, er nok veldig attraktivt for begge kjønn!

Ja det er sant.. jeg tro det er mange land som er verre enn Norge på det. Og det er sant at å være sikker for begge kjønn er atraktiv men jeg tror fra forskjelig grunner. Det er mange par som er sammen og han er ikke muskular eller noe sånt, så selvsagt personloghetner er også vitig og det må være kjemi.. ahh jeg kunne snakke masse om dette vet ikke om det er på grunn av jeg er dame og liker snakke eller skrive , eller at det er så ininteresant tema for meg;),, skumelt,, ;). Ha en fin ettermiddag!

Du må bare skrive mer om dette hvis du har lyst og hvis du syns det er givende å skrive! :-) Det er interresant å diskutere og jeg syns selv at dette temaet er interessant! Litt skummelt er det kanskje men, hehe. Jeg vet ikke om jeg har så mye å si akkurat nå, men hvis jeg kommer på noe, så skal jeg skrive mer! :-)

Jeg tror også at menneskenaturen er darwinistisk når det gjelder dette tema, vi er kanskje bare enda ett dyr på denne planeten. Jeg føler veldig på dette selv, at virkeligheten er kald og nådeløs, at darwinismen ligger i bunn på alt omtrent, om jeg skal si det slik, men jeg velger å tro at det fins noen for de fleste, kanskje må jeg tro på det for å ha håp i forhold til dette, jeg vet ikke.

Sitter her så ensom, klokken er 05:48, og jeg får bare ikke til å gå å legge meg, da jeg blir liggende helt alene i sengen med mine tanker. Flere som har det slik? Flere som syns det er vanskelig å legge seg?

Livet er ensomt.

Altså gutta...

At du er perfekt akkurat som du er vil komme når du møter den personen som ser deg helt perfekt i deres øyne uansett hva du selv mener om deg selv.

Og det vil skje dere også!
Bare..

jeg har gått med hue i asfalten maaaaange år, ser ikke på folk når jeg er ute... jeg er sånn at de jeg kjenner, kjenner jeg .. og egentlig ikke interessert i og kjenne så mange flere.

I det siste har jeg blitt litt mere positiv... i det, merker jeg at folk også ser meg.. jeg har blitt møtt med langt mer vennlighet den siste uka en det jeg har blitt de siste 2 årene.

Jeg tror mye av deg handler om hva jeg utstråler. Når jeg går ute med «sinnarynka» i panna så kan jeg ikke forvente at folk vil møte meg på en god måte, fordi jeg ser jo sinnsykt sur ut... Og det er min usikkerhet og frykt som setter seg i ansiktet mitt.

Så utstråler man frykt og usikkerhet så er det man får tilbake.

Tror helt ærlig at man bare må begynne med selvkjærlighet. Finne glede i seg selv-så ikke behovet for noe annet blir så sinnsykt stort, resten vil nok komme på plass etter det.

Jeg har fått et helt spesielt menneske i livet mitt som bare ser meg og møter meg på en måte jeg aldri har opplevd før.. Alle forsvarsmekanismene har jeg ikke bruk for,
Fordi jeg faktisk bare kan være meg selv, og det er tydeligvis bra nok :)!

Jo mer man tenker på ensomheten jo mer plass tar den også.
Jeg er ikke ensom lenger. Jeg vet at hele livet mitt kommer til og falle på plass på den måten som er best.

Ha trua på fremtiden- gode ting vil komme når du forventer det minst. Og det hørtes ut som en skikkelig oppbrukt strofe-men det er faktisk sant.

Have faith:)

Fikk sove omsider. La meg klokken 08:00 om morgenen hehe. Kanskje det er varmen som gjør det, jeg vet ikke. Er dette lettere nå om dagen syns du?

Hei Cjente88, så hyggelig at du svarte! :-) Jeg setter pris på dine tanker. Jeg håper jeg får oppleve det en gang av en kvinne, at jeg er perfekt som jeg er i hennes øyne. Flott å høre at du har blitt mer positiv i det siste, og at du har blitt møtt med vennlighet! :-)

Ja du har så absolutt rett i det du skriver angående dette med utstråling tror jeg. Loven om tiltrekning, er det ikke det det heter? At i all enkelhet; hvis man sender ut positive vibber så far man også positive vibber tilbake! Ikke alltid kanskje men stort sett! Jeg har noen ganger prøvd å være bevist dette med å smile til fremmede, for eksempel hvis jeg er på bussen eller går forbi noen på gaten som møter blikket mitt, eller til folk på butikken osv.

Hmm ja, så var det dette med å bli glad i seg selv da. Det er nok en prosess og noe man må jobbe med, jeg er ikke helt der enda, men jeg jobber med saker og ting i livet for øyeblikket og har også kommet ett lite stykke på vei! Kanskje vil ting, som du sier, falle mer på plass etter at man har blitt mer glad i seg selv.

Mitt problem er at jeg ikke er fornøyd med hjernen min og min natur som har gjort meg syk og som har skaffet meg så mye motgang og smerte i livet. Dette gjør det litt vanskelig å bli glad i seg selv og sin natur, men jeg jobber med saken. Jeg har fått i oppgave å skrive en liste over mine positive egenskaper og kvaliteter, som motvekt til alle de negative tingene som jeg ofte sier om meg selv. Jeg er også veldig streng og dømmende ovenfor meg selv, og dette må jeg jobbe med å få snudd.

Ja det er vell kanskje en sammenheng mellom hvordan man har det med seg selv og hva man ønsker i livet, jeg vet ikke. Jeg merker for eksempel at når jeg har det bra med meg selv så er jeg mindre ensom!

Det er godt å høre at du har truffet denne personen! :-) Jeg håper jeg også kan få en helt spesiell person i livet mitt en gang, men før det skjer så må jeg kanskje få det bedre med meg selv først. Det er i hvert fall det alle sier har jeg inntrykk av.

Ja jo mer man tenker på noe, jo større blir det jo, men så er det ikke så enkelt med disse behovene som man har, som presser seg på i natten.

Godt å høre at du ikke er ensom lenger da! :-) Hehe ja, det er kanskje en klisjé men igjen så er det også mange klisjeer der ute i verden.

Jeg er bombesikker på at hva man utstråler har så mye med hva folk ser i deg.

Jeg tror alt begynner med vennlighet, fordi møter man vennlighet finnes også mulighet... mulighet gir igjen bekjentskap som kan utvikles videre. Nå aner ikke jeg alder’n din eller noe om deg, men .... de fleste mennesker finner nok i noen andre om man bare blir gitt en sjanse.. og den sjansen må begynne et sted.

Kontra det ene med det andre, så tenker jeg finne man den som er perfekt, så handler alt om kommunikasjon... jeg tror på ærlighet.. hva greia er.. fordi kommunikasjon er hjertet til alt... bare man kan si hva greia er og få aksept for det så er det nok veldig veldig mye som blir letta av skuldrene... og folk er forskjellige.. uansett... ingen er perfekt!

Og her merker jeg det er mye destruktiv tanke greier, og jeg skjønner det.. skikkelig da.. men samtidig.. så kommer ingenting av seg selv... uheldigvis.. så man får jobbe med seg selv.. og når seg selv har det sånn.. passe .. så er mulighetene større.. og ordet ensom.. ensom blir mindre.. og jeg tror egentlig at det er jo mindre ensom man er jo mer mottagelig. Fordi behovet for noen blir ikke det samme og kan ta de riktige beslutningene for seg selv. Men dette er bare en tanke...

Jeg er ikke verdensmester... og jeg går i tvil fort.. men samtidig.. vet jeg... at ting kommer til å bli sånn som de skal bli.. uansett..

Det tror jeg også Cjente88 :-) Du skriver mye fornuftig. Jeg har nok alt for god trening i å tenke destruktive tanker, på grunn av min bagasje, ting jeg har opplevd i forhold til samfunnet, måten jeg ser på samfunnet og verden og på grunn av sykdom, og ofte så føler man at man ikke er negativ men bare realist! Jeg tror også veldig på at kommunikasjon er nøkkelen til det meste. Jeg har nok en jobb å gjøre i forhold til meg selv, livet er mye jobbing.

Forstår alt super godt!

Heldigvis har jeg et hode som ikke tillater meg i selv og gå i helt «fall» modus, fordi jeg må kjempe for å «overleve».. så som overlevelsesinstinkt så er det aldri en mulighet å gi opp.. men ja.. samfunnet er «fuc***». Det er heeeeelt klart. Og det er samfunnet som putter alle i ulike bokser som gjør at folk blir katogorisert . Og vi blir dømt etter det på alle mulige plan. Dette starter i barnehagen.. hvor barn blir tillært hva som er den riktige veien kontra feil.. og passer man ikke inn i den boksen blir e... ja..

Så ja! Håper den yngre generasjonen kan ta et oppgjør med samfunnet. Vi tør nesten ikke demostrere her i Norge. Men..

Samfunnet skaper tabu og normer. Og så klart passer ikke alle inn der.. så da må vi som står utenfor finne en måte og overleve.. men vi gjør det. Fordi det er faktisk vi.. som setter ord på dette som tar den kampen i det stille.

Men igjen.. ingen er unormale. Vi er bare mennesker, sol heldigvis har et hue som vi kan bruke - og tenke sjæl!

Så tenk sjæl! Og vit at du er bra nok!

Jeg deler så absolutt dine tanker i forhold til samfunnet. Jeg har vært samfunnskritisk ganske så lenge. Dette har vell med ting jeg selv har opplevd i skole og det ordinære yrkeslivet å gjøre.

Ja det er en kamp for å overleve, den kampen er høyst reel i dag med tanke på global oppvarming og klimakrisa som vi befinner oss i. Jeg tror vi må ta ett oppgjør med det jeg anser for å være ett destruktivt system, skal vi ha en sjans for å overleve på denne jorda. En bok jeg kom på i farta er boka til Naomi Klein «This Changes Everything: Capitalism vs the Climate.» Har ikke lest den selv enda, men har tenkt jeg skal gjøre det. Jeg tenker at det er en slags sosialdarwinisme i samfunnet, og jeg tenker også at dette konkurransesamfunnet i bunn og grunn er umoralsk, men jeg har ikke så mye peiling på ting generelt så jeg skal ikke uttale meg så mye.

Evig vekst på en begrenset planet, går rett og slett ikke. Jeg vil anbefale å se filmen; «Collapse» med Michael C. Ruppert, reggisør: Chris Smith. Den handler blant annet om dette. En veldig oppskakende, kanskje litt dyster men veldig interresant film om den menneskelige tilstanden. Jeg håper inderlig at flere åpner øynene for hva som er i ferd med å skje.

Sant det du sier. Sånn ideelt sett så er jeg bra nok, men for samfunnet så er jeg dessverre ikke det, det har jeg aldri vært, dette er soleklart for meg. Mitt liv er ett bevis på dette. Hadde jeg blitt akseptert for den jeg er, hadde mine personlige egenskaper og kvaliteter betydd noe for dette samfunnet så hadde jeg kanskje hatt en utdanning eller en jobb. Jeg ble skviset ut av både skolen og det ordinære yrkeslivet fordi jeg var for saktegående, fordi jeg ikke var effektiv nok, og fordi jeg var for sensitiv, det var nok. Alt virker på meg som å være en darwinistisk konkurranse, og i en hver konkurranse så har man tapere så vell som vinnere. Jeg er uenig i at de sosiale forskjellene mellom folk skal være så store! Det er populært å si; vi er alle like mye verdt. Ja, sånn ideelt sett så er vi det, men ikke i praksis, ikke i dette samfunnet. Nå skal jeg slutte, hehe, ble litt engasjert her. :-p

«Cooperation rather than competition, love rather than fear, is the only way to successfully live.»
«The love of money is the root of all evil» - Michael C. Ruppert

Det er vanskelig å føle seg bra nok når man er syk og sliter med livet og føler på motgang. Jeg føler meg ikke bra nok når jeg har ramlet ut av skolen og har ramlet ut av yrkeslivet fordi jeg var annerledes og fordi jeg var/er syk, og når jeg ikke har vært med en kvinne på over ti år, pluss det eneste forholdet jeg har vært i var en fadese. Jeg føler meg ikke bra nok når jeg har feilet i det meste her i livet, i musikk, i vennskap, i skole, i jobb og i kjærlighetslivet. Mener ikke å være selvmedlidende her altså. Dessverre så betyr dette en del for meg. Å ha innsikt i virkeligheten er vanskelig og ofte vondt fordi virkeligheten er ganske brutal slik jeg ser det.

I stedet for å se det som ulemper eller mangler så får vi kanskje begynne og se på hvordan vi gjør eller har dette til styrker.


Altså.. og bruke det for alt det er verdt.
Jeg kan si noen styrker:
*intelligent
*imøtekommen
*Reflektert
*beundringsverdig
*interessert
*kritisk

Altså.. dette kan jeg skrive om deg uten at jeg kjenner deg på noen som helst måte.
Dette er positivt egenskaper som du kan videreformidle til andre-og dette er sånn som jeg oppfatter deg i hva du skriver.

Jeg mener de er gode kvaliteter , som er styrkende.

Så mulig; gjør denne greia... jeg er verdt-jeg fortjener dette like mye som andre.

Jeg er også misslykka så mange måter. Noen som alltid dansa etter andres pipe til en viss grad-fordi alle har alltid hatt så store forventninger til meg.. mesteparten av hva jeg har gjort har jeg gjort for alle andre og ikke for meg. Til slutt mister man seg sjæl og .. Og bare lever fordi man har blitt gitt det livet på en måte.. ikke at man egentlig lever det.

Men hva er egentlig og leve?
Hvem har egentlig sagt at den gyldne oppskriften av hva et suksessfylt liv er?
Hva om den ikke funker?

Da må man finne på noe annet.
Jeg lager musikk for meg, jeg tegner for meg, jeg skriver for meg... og finner på en måte glede i og gjøre de tingene for meg selv. Ikke for noen andre... og jeg er heller ikke ute etter anerkjennelse fra andre-jeg er fornøyd med det jeg har og har ikke lyst til og være en del av hva nå alle forventer at hvordan ting skal være.
blir man lykkelig og mindre ensom av det? Tror ikke det.

Selv om man ikke får til ting-betyr ikke det ag man er dømt eller vil bli dømt.. fordi det krever sin mann.. og jobbe seg igjennom! I prosessen jobbe seg igjennom-er vond.

Kontra sykdom så er du ikke den.. du er du!!
Sykdommen er en del men ER ikke! Du er «musicman» med dine styrker som er like mye verdt som alle andre.

Takk for fint svar Cjente88! :-) Takk for at du skiver disse styrkene om meg, jeg skal ta dem til meg! ^^ Det samme må jeg jo si om dere to, deg og Ingenvitsen! Dere er to unike mennesker, med så mye å gi. B-)

Jeg vet jeg fokuserer alt for mye på resultater. Jeg burde vært flinkere til å se på de kvalitetene og egenskapene jeg har som menneske og bygge opp under dem!

Jeg har selv vært en pleaser-type og resultatet kan bli at det blir litt selvutslettende. Jeg er nok litt slik enda, det er en del av min personlighet tror jeg, men mulig dette går an å jobbe litt med.

Den gylne oppskriften på ett suksessfullt liv tror jeg bare vi selv kan finne ut av! Feilen er at samfunnet liksom har skapt denne gyldne oppskriften for oss tror jeg, som vi ofte tror på. Kanskje har dette med at vi som barn er nødt til å stole på det de voksne sier til oss, at det er en biologisk forklaring på det, men kanskje må vi bli flinkere til å spørre oss selv og lytte til oss selv, hva er det som er sant for oss! Hva er det som betyr noe for meg!?

Jeg har tenkt at skole, jobb, karriere og status ikke er det som i betyr mest når alt kommer til stykke! Men dessverre så tror jeg dette er viktig for mange mennesker, og jeg tror nok også at kvinner ser på dette når de skal finne seg en partner.

Jeg er litt ute etter anerkjennelse i det jeg gjør. Jeg skriver låter, og hadde en drøm om å bli artist, den drømmen føler jeg er mer eller mindre knust nå, på grunn av at jeg ikke har stort nok talent til å bli artist, slik jeg ser det. Da er det bare øving som skal til, og jeg kan saktens øve, men jeg er redd for at jeg kommer til kort uansett fordi talentet mitt ikke er tilstrekkelig. Jeg føler på darwinismen også her. En populær tanke er at man får til alt man har lyst til her i verden bare viljen er stor nok, det er vell en sannhet med modifikasjoner, eller hva jeg skal si.

Jeg tror ikke man blir lykkelig av berømmelse og anerkjennelse, men jeg tror anerkjennelse fortsatt er litt viktig for oss mennesker, det handler vell om behovet for å bli verdsatt, behovet for å bli sett og hørt sikkert, vi måler kanskje mye av vår verdi utifra den responsen vi får ifra andre, men enda mer viktig er det vi sier til oss selv. Når jeg sitter med følelsen av at dette konkurransesamfunnet ikke vil ha meg, så påvirker også dette hvordan jeg tenker om meg selv, forståelig nok.

Kanskje aller viktigst er det for oss å høre at vi har gode kvaliteter og egenskaper som mennesker, jeg mener det er jo det som betyr aller mest i bunn og grunn! Det er litt synd at jeg sitter med opplevelsen av at mine gode kvaliteter og egenskaper som menneske ikke er verdsatt av det samfunnet jeg lever i. Vi glemmer ofte å påminne oss selv om våre gode kvaliteter og egenskaper, og vi er vår egen verste fiende, eller hva det heter.

Jeg har bare ikke de egenskapene som dette konkurransesamfunnet forherliger og vektlegger og som er egenskaper som er ettertraktet, slik jeg ser det. Jeg var "uheldig" fra naturen sin side. Jeg håper vi kan skape ett samfunn i fremtiden som er romsligere og som tar bedre vare på mangfoldet, men nå har ikke jeg så mye peiling på samfunnet og ting generelt, så dette blir bare min subjektive mening. Dessverre som sagt så tror jeg nok at alt for mange ser på dette med jobb, utdanning, helse, og status, spesielt når det kommer til å finne seg en partner, det er nok naturlige årsaker til dette, men det finnes nok også de som ikke vektlegger dette så mye, og det er en slik kvinne jeg må prøve å finne! :-)

Jeg tror man må gjøre det man gjør for sin egen del, kun da kan man oppleve tilfredshet og lykke tror jeg, man må gjøre det man gjør fordi man liker å gjøre det! Hvis man gjør det av andre grunner så varer det ikke så lenge tror jeg.

Hehe, jeg føler faktisk at sykdommen er litt meg, fordi den griper inn i personligheten min føler jeg, jeg er som jeg er også fordi jeg er syk, det er slik jeg tenker, men skjønner det du sier.

Ingenvitsen - Takk for at du sier det :-) Du har også mange gode egenskaper, det Cjente88 skrev om meg passer også for henne og for deg! Pluss du har en innsikt i ting, men ofte er dette vanskelig. Ja jeg mener noe av det samme som deg.

Ja, det ikke noe godt å bare gjøre ting for å gjøre andre til lags, og jeg har selv har vært veldig opptatt av å gjøre det andre ville eller jeg trodde at de ville, men da kommer jo helt feil ut, at de da liker en versjon av en som ikke er god for en selv.

Alle har feil og mangler, jeg tror ikke vi skal være så opptatt av det. Kanskje heller være opptatt av hva en faktisk får til - som å stå opp på morgenen, småting. Og hva en selv liker. Jeg syns det da har vært veldig vanskelig å skulle gjøre det jeg selv ville, å gå utfra meg selv, for jeg har og vært redd for dette å ikke få anerkjennelse av noen, redd for at ingen skulle like meg hvis jeg begynte å gjøre det.

Du velger det egentlig selv, hvilket liv du vil leve, om du ønsker å jage etter gode prestasjoner eller bare nyte tida man får her. Jeg håper på det siste.

Selvtillit handler ikke prestasjoner, men hvor trygg en er på seg selv og hvor godt en har det med seg selv - at hvis en føler at en er god nok som en er, så har en selvtillit.

Jeg kan anbefale deg ei bok jeg selv har lånt på biblioteket:
"Å bygge selvtillit gjennom selvmedfølelse" av Mary Welford.

Det handler mye om å slutte å rakke ned på seg selv for det man ikke greier og får til, og behandle seg selv på en annen måte, en måte som øker selvtilliten.

Leit å høre. Jeg skjønner.

Hva gjorde du innen musikk? Spilte du ett instrument?

Samme her, om jeg kunne klart å mestre en jobb og kunne vært i ett forhold, så hadde jeg vært mer stolt enn hva jeg er nå i hvert fall!

Det fokuseres alt for mye på prestasjon i dagens samfunn syns jeg, jeg syns betegnelsen «prestasjons-samfunn» er passende også for det samfunnet vi har idag. Vi blir jo nærmest hjernevasket med ideen om at man må gjøre suksess, oppnå ting og prestere for å være suksessfull som menneske! Det er konkurranser over alt og talkshows (Skavlan, Lindmo) som bare har gjester som alle er kjendiser eller har oppnådd noe. Det er også ofte ytre ting, og mange som oppnår disse ytre tingene er kanskje ikke så vellykkede som personer på andre områder, ting som betyr mer! Som det å være ett godt medmenneske, for eksempel.

Ja det går nok an å vise selvtillit uten å være veldig flink! Ja eie manglene sine, du er inne på noe der tror jeg, jeg tenker at det må være litt attraktivt, i hvert fall vise en form for styrke! Hvis ei dame hadde vært ærlig om hva det var hun slet med så hadde jeg syntes at det sto respekt av det! At det var modig gjort og at det viser en form for selvsikkerhet og styrke! Men nå har jeg litt dårlig erfaring med damer som har problemer, den ene erfaringen jeg har hatt hehe.

Takk for svar pinkeltje :-) Godt sagt.

I større eller mindre grad så velger vi kanskje det livet vi vil leve, jeg syns dette er ett litt vanskelig tema i grunn, dette med fri vilje syns jeg er litt vanskelig. Når jeg var ordentlig syk så hadde sykdommen for sterk kontroll over meg, og den fikk bestemme hvordan jeg hadde det, hva jeg gjorde, hvordan jeg reagerte på ting, hvordan jeg levde livet mitt. Jeg var ikke sterk nok eller frisk nok til å stå imot «dens vilje.» Jeg ser ikke at jeg hadde noen særlig fri vilje oppi det hele egentlig, når jeg var på mitt sykeste.

Ja, sant det du sier om selvtillit :-)

Jeg har notert meg boka! :-) Takk for tips! ^^

Jeg leste ei bra bok en gang som heter: «Å bli sin egen venn» av Einar Øverenget, mener å huske at den var veldig bra. Jeg burde kanskje lese den på nytt.

Uttdrag:
Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.

Sant det du sier pinkeltje.

Jeg tror også at det man presterer i livet gir attraktivitet. Mener at Bare Egil (Egil Hegerberg) en gang sa at han begynte å spille gitar kun for å dra damer hehe. Så det å prestere er nok attraktivt. Jeg har innsett at jeg aldri blir som idolene mine innen musikk, men kanskje er det greit, kanskje kan jeg ved å utstråle selvtillit en gang i fremtiden spille en sang eller to for ett publikum på en liten scene for ett lite publikum og ei dame i salen finner meg spennende og vil bli bedre kjent, hehe nå begynner jeg å fantasere. :-p

Du spiller ikke nå lenger da? Hvilken type musikk var det?

Samme her tror jeg.

Bra du fortsatt spiller innimellom! Det kan være fin avkobling! :-) Åja, hadde vært artig å hørt noe av det! :-) Hehe, nei faktisk så spiller jeg bare akustisk gitar og spiller såkalt singer/-songwirter-greier. Men hadde vært sykt fett å rula på el-gitar da, spilt fletta av folk liksom! Det hadde vært kult, dratt masse damer og hehe. Men lenge siden jeg har spilt gitar nå, jeg vet ikke helt hvorfor, inspirasjonen er liksom ikke der nå for tiden, det er litt synd.

Skal til sexolog i morgen, føler jeg har noe å diskutere, noen tema å ta opp, litt på grunn av det vi har diskutert her på dette forumet. Det hjelper å snakke, for meg i hvert fall. Få andres vinklinger og synspunkter på ting, så takk skal dere ha alle sammen! For deres tanker, synspunkter og vinklinger. Blir spennende å se hva jeg får ut av timen.

God natt Ingenvitsen! :-) Sov godt!

Ja, jeg skjønner at det føltes ut som du ikke hadde noen fri vilje da du var som sykest, og jeg vet heller ikke hvordan det var for deg da, og kan bare si noe om hvordan jeg selv har opplevd slike ting.

Jeg har og hatt det slik at jeg har følt at jeg måtte gjøre det og det ellers å hadde jeg det så vondt, og jeg syns det var skikkelig plagsomt, for det føltes ut som jeg bare gjorde livet mitt vanskeligere på den måten. Men nå skjønner jeg at det handler om at jeg måtte lytte til meg selv, og at det var ting jeg selv trengte. Så på den måten kan det føles ut som man ikke har noen fri vilje. Det er slik som man må spise (noe jeg til tider og har syns var veldig plagsomt). Man kan ikke velge hva man trenger eller ikke trenger, men jeg tenker at man hele tida har et valg til hvordan man forholder seg til det. Jeg vet at når man er veldig langt nede, så virker det ikke som det finnes noe valg, men en tar jo stadig valg, gjør man ikke? Om de bare er veldig små? Og jeg tenker at man egentlig alltid kan velge mellom å høre på det en selv vil og trenger, eller det man tenker at man burde eller skulle gjøre - noe jeg selv har vært veldig opphengt i. I barndommen lærte jeg at det handlet om å skulle gjøre diverse ting, og ikke om hva jeg trengte eller ville, så det har jeg måtte lære meg selv. Det var skikkelig vanskelig i begynnelsen å ikke skulle følge det jeg tenkte at jeg burde og måtte gjøre, men nå som jeg har kommet meg igjennom det, er det veldig godt. Og nå syns jeg det er trist hvis folk føler de må tenke eller gjøre ting som ikke er bra for dem selv.

Den boka du nevnte, høres ut som handler en del om det samme som den boka jeg anbefalte til deg, at det tar utgangspunkt i det samme prinsippet om å behandle seg selv bra:)

Jeg som dame kan og si at selvtillit hjelper i forhold til damene.. Ikke at man ikke kan like menn som har dårlig selvtillit, men at det føles mye tryggere å starte noe med en mann som har god selvtillit (men ikke for selvopptatt), og som er trygg, at man da selv og føler seg trygg. Selv så unngår jeg å flørte med menn jeg føler har lav selvtillit, for jeg er redd de skal legge for mye i det, og at de da bare vil få dårligere selvtillit hvis det ikke blir noe mer. Men samtidig så liker jeg menn som har opplevd ting, som har en bagasje, og som er usikre og ikke vet helt hva de skal gjøre, slik som meg selv. Jeg bare syns det er veldig synd hvis man som mann tenker dårlig om seg selv fordi man ikke er slik man tenker at man skulle ha vært, men jeg ønsker meg iallfall ingen filmstjerne eller en millionær, eller en som er opptatt av å ha størst mulig muskler eller hele tida gjøre det best mulig. Jeg ønsker meg en jeg kan være trygg på og som vil åpne seg for meg, og som jeg har en spesiell kontakt med. Og da betyr det egentlig ikke noe for meg hvordan han ellers er. Det er så synd når man tenker dårlig om seg selv, så lar man heller ikke andre få se hvordan man egentlig er.

Jeg syns alle skal være stolte av hvordan de er (og ellers oppføre seg bra:). Jeg tror man kunne blitt kjent med mange mer interessante mennesker hvis de som har vært usikre på om de var god nok eller følt at de ikke var slik man skal være eller sånt - "populære" folk tenker jeg at egentlig ikke er så interessante. Det er ikke interessant med dem som bare er eller vil være som "alle andre". Det som er interessant, syns jeg, er å møte og bli kjent med mange ulike mennesker. Og om de bare er litt i livet mitt, så har jeg opplevd mer spennende enn om jeg bare var med akkurat de samme menneskene hele tida.

Forresten, så liker vi damer å føle at vi blir likt for den vi er (akkurat som dere menn, tenker jeg...;).

Hei igjen pinkeltje :-) Og tusen takk for fint svar! :-) Jo du har vell rett i det tror jeg. Små valg man tar, som kan bety mye! Det er veldig interessant det du skriver syns jeg.

Godt å høre at du lytter mer til deg selv, slik jeg tolker det du skriver! :-)

Jeg tror du har helt rett i at man føler trygghet når den andre parten er trygg i seg selv. Er det ikke det vi alle sammen egentlig søker her i livet? :-) Trygghet og omsorg! :-)

Ja jeg skjønner, interresant det du sier. Det er godt å høre faktisk pinkeltje at du selv liker menn som har litt bagasje, som har opplevd ting i livet, dette gir håp for meg og er så fint å høre at du sier! ^^ Jeg tenker at det at man har opplevd en del her i livet, at man tross alt har bagasje ofte vitner om at man ikke er helt grunn og overfladisk som person! Det er en sammenheng der hevder jeg, de som har opplevd en del, er ofte dype interresante mennesker, det er min erfaring! Jeg tror at vår bagasje, våre erfaringer, gode og dårlige, former oss som mennesker, og jeg vet jeg vil heller ha ei dame som har vært noen runder rundt blokka/vært ute ei vinternatt før enn ei som bare har surfa på overflata gjennom livet for å si det sånn! :-) Jeg søker altså noen som er litt lik meg selv! Jeg tror kanskje at like barn leker best også.

Det med kontakt er viktig, noen man føler seg trygg på, og dette har ikke noe med status å gjøre, dette har med hvordan man er som person. Kontakten og kjemien er kanskje ofte noe man ikke helt kan forklare, den bare er der eller ikke. Åpenhet tror jeg også er viktig for oss som er litt voksne og som har levd snart ett halvt liv hehe, jeg vet ikke hvor gammel du er men jeg har snart levd ett halvt liv tror jeg :-p Erfaring i livet er av verdi, man har lært noe, man har kanskje derfor også mer å gi! Både av visdom og av omsorg/medfølelse!

Du har nok rett i at når man tenker veldig dårlig om seg selv så kan det kanskje stå i veien for at andre helt får vite hvor bra man tross alt er! :-) Jeg vet ikke.

Sant enig med deg, det er vår unikhet som gjør oss interresante! :-)

Du har mange gode tanker og refleksjoner pinkeltje, jeg skulle ønske jeg svarte deg litt bedre på det flotte svaret du skrev :-)

Det siste du skrev tror jeg også du har helt rett i.

Jo, Ingenvitsen, du har nok rett i det. Det å ha god helse blant annet, viser nok en form for trygghet. Jeg tenker på det samme selv. Synd å høre det syns jeg. Er du åpen og ærlig med de fleste damer? Det du har erfart er jo dine erfaringer, og som jeg har sagt tidligere så føler jeg at du har en evne til innsikt i ting, det er ofte vanskelig å ha innsikt i en virkelighet som ofte er kald og brutal om jeg skal si det slik, av mangel på bedre ord. Syns bare det er synd at det er slik. Jeg tror vi kan være enige om mye og mangt.

Ser det du sier, Ingenvitsen. Hmm ja. Jeg er veldig usikker på hvor ærlig jeg bør være, men jeg tenker at sannheten om min diagnose og min livssituasjon vil komme for en dag uansett. Men kanskje har dama rukket å like meg såpass at det ikke har så mye å si? Jeg vet ikke.

Jeg kunne kanskje ha tenkt meg ett litt overfladisk forhold faktisk, å ha en elsker som det heter på gammelt norsk, bare noen å rulle litt rundt i senga sammen med hehe. Egentlig så ønsker jeg noe mer da men. I dag heter det vell Friend with benefits eller Føkkfriend eller noe sånt (uff så vulgært språg det er nu til dags) føler meg gammaldags.

Uff ja dette med sex, jeg er i hvert fall tørr som ett flatbrød, om jeg skal si det slik. Over 10 år er litt lenge syns jeg uten noen form for intimitet, men nå er det sikkert de som har vært lengre uten også.

Ja ikke sant, det er det jeg tenker jeg også. Kanskje jeg må bygge en tidsmaskin og reise tilbake i tid, til 1930-tallet eller noe, jeg vet ikke, da menn fortsatt hadde gode gammeldagse elskerinner! :-p Pluss da kunne jeg gått med hatt! :-p Må jo finnes noen kvinner som bare vil ha det litt gøy også!? :-p

Hehe. Hmm ja. Nei sant, hvis man ikke leter finner man i hvert fall ikke! Hookup hva vil det egentlig si? Er det ett spontant møte? Herregud jeg er så grønn på dette feltet her jeg ass hehe. Jeg er for gammeldags for fwb jeg tror jeg hæhæ. Men hadde vært kos. Hmm ja kanskje...

Ok :-) Var det jeg kanskje tenkte at det var. Hvordan var det da? Hmm ja sant. Må vell prøve en sånn hookup en gang jeg også da sikkert! :-p Ta på meg korsettet og sjarmen og hive meg ut på glattisen! X-)

Hehe. Hmm ja, jeg føler at hookup er helt out of character eller hva det heter for min del, men dette vet jeg jo egentlig ikke for jeg har jo aldri prøvd! Noe sier meg at jeg bare må ta meg sammen og hoppe i det.

Jeg er så lei av å være ensom, lei av å ha disse behovene jeg ikke får tilfredstilt, så jeg må vell bare hive meg ut på Happn eller Tinder, eller begge deler og se hva som skjer. Kanskje jeg også får meg en hookup en gang før jeg legger meg i kista. Hva sier dere folkens, skal vi prøve å få dette innlegget opp i 100? Hadde vært fett B-) 93 nå tror jeg. Vil takke dere alle som har svart på dette innlegget med så flotte og konstruktive svar, det setter jeg virkelig pris på! B-)

Hehe ja sant. Jeg er bare glad hvis jeg får meg noe jeg, om det så bare blir en gang til før jeg sykler sørover/legger tøflene på hylla...

Hehe ja, fine metaforer der ;-)

Takk for svar Veividere? og takk for din forståelse!

Jeg var også en pleaser-type og er det nok litt enda, og det kan gå ut over en selv, det kan bli selvutslettende.

Jeg også har hørt i senere tid at enkelte hadde vist interesse for meg, jeg bare tok ikke signalene, forsto dem ikke eller klarte ikke å tolke dem, kanskje jeg ikke turde å tro på dem, jeg vet ikke. Det har ikke skjedd så mange ganger da skal sies, som jeg vet i hvert fall.

Synd du har dårlig erfaring med menn, jeg unner alle sammen å finne seg en god partner, jeg sier som Ingenvitsen; så synd at dårlige menn har ødelagt kjærlighetslivet for deg. Men kanskje med tiden at du er heldig og finner en snill mann som er mer tydelig på hva han vil! :-) Ting kan jo endre seg tenker jeg, men nå sier du jo at du har valgt å være singel og at du føler deg ferdig med menn.

Og det går an det også, å være singel, det fins fordeler med singellivet også! Jeg har vært singel i over 10 år nå, og man blir jo i og for seg vandt til det også, men det er denne ensomheten da som er vanskelig for min del, pluss jeg har behov om nærhet som jeg føler bare er en plage hvis jeg ikke får tilfredstilt dette behovet. Det er liksom naturen i meg som har bestemt dette, og jeg føler jeg bare er nødt til å "følge ordre" om jeg skal ha det bra. Men så hører jeg om folk som har kjæreste/samboer/partner også som føler seg ensomme, tosomhet eller hva det heter, kanskje er ikke gresset grønnere på den andre siden.

Tror du har helt rett, menge kvinner finner seg nok menn som har relativt høy status, penger, heldig med utseende og heldig med helsa si, men som kanskje ikke er blant de snilleste eller mest omtenksomme, mens de snille og omtenksomme mennene med lavere status og dårligere helse må være mye alene. Fins nok en del damer også som har vanskeligheter med å finne seg noen, vil jeg tro.

Skal ta det rådet til meg! Om det å være tydelig, takk for det! :-)

Husk å ikke være for hard mot deg selv, vi har en tendens til å være det mot oss selv, jeg er sikker på at du er en god mor, og det at man viser kjærlighet ovenfor sine kjære er vell det viktigste! :-)

Beklager at jeg ikke svarer deg bedre.

Beklager at jeg ikke har svart på innleggene deres siden sist folkens, jeg har hatt litt helseplager i det siste.

Jeg har mer og mer begynt å mislike mine egne behov og drifter, jeg har mer og mer fått ett anstrengt forhold til meg selv, naturen i meg og naturen generelt. På grunn av mine utfordringer i livet, hvordan jeg er, min psykiske helse, måten jeg er skrudd sammen på og ting jeg har opplevd i livet, så ser jeg det som litt urealistisk at jeg skal få tilfredstilt mine behov med det første, derfor ser jeg på mine behov og mine drifter som en belastning i livet mitt.

Dette er svært vanskelig for meg, ensomhet er en stor del av mitt liv og har vært det lenge nå, behovet for nærhet og intimitet plager meg virkelig og virker som det bare vokser seg større ettersom tiden går og svært ofte så lurer jeg på hvordan jeg kan bli kvitt denne forferdelige følelsen/lengselen, da jeg føler det er så vanskelig for meg å gjøre noe med dette, på grunn av overnevnte grunner. Jeg føler meg også styrt av naturen i meg, som vil at jeg skal få tilfredstilt disse behovene, dette liker jeg ikke.

Jeg tenker ofte at det beste er bare å ignorere det, rette fokuset over på noe annet, ikke gi det noe oppmerksomhet og plass i tankene men det er vanskelig når man er ensom og behovet er der og presser seg på, naturen vil ikke la meg være i fred virker det som. Kanskje lager jeg meg bare unnskyldinger for ikke å bli såret eller noe sånt, kanskje er jeg for feig til å ta tak i denne problemstillingen og gjøre noe med det, jeg vet ikke, kanskje har jeg bare meg selv å takke, jeg syns dette er ett vanskelig tema å snakke om.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, følte bare for å skrive.

Jeg merker at jeg sliter veldig med behovet for intim kontakt og fysisk nærhet. Jeg syns dette er veldig vanskelig og om jeg kunne operert vekk disse driftene og behovene så hadde jeg nok gjort det, for å slippe dette vanvittige ubehaget. Det presser seg på, og noen vil kanskje si at det jeg trenger er ett ligg, kanskje er det så enkelt, kanskje ikke. Hele denne prosessen med å finne seg ei dame er helt fjern for meg og jeg lurer faktisk, helt ærlig og oppriktig på om det er noe galt med meg. Jeg lurer på om min diagnose kan ha noe med dette å gjøre, at den står i veien for at jeg skal fungere som normalt i forhold til dette. Men hva er personlighet og hva er diagnose? Jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg for å spørre om psykisk helse og seksualitet, kanskje jeg må bestille meg time hos fastlegen for å bli henvist til noen som har peiling på min diagnose? Men har de da også peiling på seksualitet? Jeg har bestilt time hos sexolog igjen, men hun har ikke noe kompetanse på min diagnose. Jeg syns det er litt rart at det ikke finns flere plasser man kan spørre om disse tingene, men man må vell kanskje gå igjennom de profesjonelle kanalene, som for eksempel fastlegen.

Neida, det blir jeg ikke! :-) Og takk for svaret! :-)

Ja det tror jeg også. Det vekker nok sikkert en del følelser hos mange og det er ikke meningen fra min side, jeg tenker vell at når vi lever i en tid hvor det er en del fokus på dette temaet så tenker jeg at alle sider av det bør belyses, også den siden av seksualitet som er problematisk for mange og den psykiske biten i forhold til det. Jeg tenker at det er viktig fordi jeg tror det er mange som sliter med dette temaet, da jeg mener det er en relativt stor del av vår psykiske helse og at den ytre påvirkningen vi får og har rundt oss når det kommer til seksualitet også påvirker oss psykisk. Jeg tror vi har en del å snakke om i forhold til seksualitet og psykisk helse, og kroppspress. De av oss som syns dette temaet er vanskelig, syns dette er vanskelig uansett tenker jeg, om det snakkes om eller ikke, for meg går seksualitet og psykisk helse hånd i hånd føler jeg. Men jeg har stor forståelse for at mange finner det veldig vanskelig å snakke om dette, jeg syns jo det selv. Jeg også skjønner veldig godt at dette er noe man ikke skriver så lett eller så mye om på nett, jeg hadde heller ikke gjort det hvis jeg ikke hadde vært helt anonym.

Ja, du har helt rett i det, jeg savner noen å dele tid og tanker med, først og fremst, det er helt riktig det du sier der, jeg savner vell aller mest en livsledsager eller hva det heter. Jeg tror en del svar har blitt slettet fra tråden faktisk, kanskje fordi noen har forlatt forumet eller noe jeg vet ikke. Jeg er nok ikke noen fan av ONS, uten at jeg vet for selv har jeg aldri hatt ett, så jeg vet ikke noe om det, hvordan det føles, men det er nok ikke for alle, det er veldig langt ifra meg føler jeg. Du kan sikkert ha rett i at flørten er mer givende enn selve akten som du skriver, slev er jeg veldig uerfaren på dette området med flørting, jeg vet ikke åssen man gjør det helt enkelt hehe, men det er Interresant det du skriver! :-)

Jeg lengter sånn etter nærhet fra en kvinne, jeg mener at dette er ett av de viktigste forklaringene på hvorfor jeg sliter sånn mentalt/psykisk som jeg gjør for tiden, jeg mener i grunn at det er så enkelt. Ensomhet er en veldig stor og viktig faktor som er veldig avgjørende for hvordan man har det mentalt/psykisk. Dette med nærhet fra noen man elsker og som elsker en tilbake er så fundamentalt i menneskenaturen føler jeg og når noe så fundamentalt mangler/uteblir i ens liv, og har gjort det lenge, ja da er det kanskje ikke så rart at man sliter med å ha det helt bra, spesielt når dette er noe man virkelig ønsker seg i livet, og når man har nådd en alder der man fra naturen sin side egentlig er ment til å stifte familie. Vi er natur, og vi har drifter og behov som drar oss i en retning, dette må vi dessverre leve med, livet hadde vært så veldig mye enklere uten disse driftene og behovene, men uten dem så hadde det ikke vært noe liv her på jorda.

Jeg mener at nærhet fra noen man elsker og som elsker en tilbake har veldig mye å si for den generelle psykiske helsa. Jeg er ingen lege, vitenskapsmann, forsker eller psykolog, jeg kan bare snakke for min egen del, og hva jeg tror utifra slik jeg ser virkeligheten. Jeg tror mye hadde vært annerledes for meg hadde jeg ikke følt slik lengsel etter nærhet fra en spesiell person i livet mitt. Jeg opplever også at det er særdeles vanskelig å snakke om disse tingene, hvorfor er det slik? Jeg anser dette for å være universiell problematikk.

Jeg er snart halvveis i livet og har kun en erfaring (en dårlig erfaring) men en kvinne. Dette opplever jeg bare som tragisk. Jeg burde vært der ute og kost meg, jeg burde ha blomstret og vokst, men i stedet så ødela sykdom livet mitt. Hvordan kan jeg være glad i en hjerne som har forrådt meg, som jobber i mot meg, som har gidd meg så mye smerte, lidelse, ensomhet og motgang i livet? Hvordan kan jeg være glad i en slik ondskapsfull natur?

Jeg hater disse driftene og behovene i meg, som naturen har puttet i meg uten mitt samtykke, lenkene jeg må gå med i dette tilværelsens fengsel. Jeg får lyst til å kastrere meg, det er så mye som jeg hater mine drifter og behov, de er bare en byrde for meg.

Jeg er så ufattelig ensom, og jeg prøver å gjøre noe med situasjonen, jeg tar grep! Det siste jeg gjorde var å være på møte med ny støttekontakt. Men ting tar tid, og jeg føler i grunn av livet bare jobber i mot meg, at det egentlig ikke vil ha meg her! Jeg gruer meg til hver eneste kveld, da ensomheten kommer og tråkker på meg og mitt liv. Noe må skje snart, for dette er veldig helseskadelig, det er det også forskning som sier.

Har du vurdert samvær med dyr? Det dekker ikke alle behov, men det er god medisin mot ensomhet.

Takk for svar Elskverdig! :-) Ideelt sett så burde jeg hatt en hund. Men jeg vet hvilket ansvar det er da jeg har tatt vare på en hund tidligere. Men nå er det kommet til det punktet at jeg nesten tror jeg er nødt til å skaffe meg en hund, fordi jeg kan rett og slett ikke leve slik lenger, det går på helsa løs rett og slett!

Bare hyggelig. Anbefaler det virkelig, altså! Det er det som hjelper aller mest for min del. Jeg kan ikke ha min egen hund enda, men jeg har blitt kjent med ulike jeg får låne innimellom. Du kan jo kanskje prøve noe lignende for å kjenne på åssen det er/bli kjent med ulike raser. Selv har jeg kommet i kontakt med noen av de gjennom et par grupper på facebook, for hundepass.

Det er absolutt en god idé Elskverdig! :-)

Jeg vantrives ofte i mitt eget selskap. Sannsynligheten for at jeg finner meg en kjæreste føler jeg er veldig liten, med tanke på de problemene jeg har i livet. Alle sier at man må få orden på livet sitt før man kan ha noe å gi til en partner, men dette er så langt som jeg kommer, ting blir ikke bedre enn dette, det tviler jeg på. Høsten er her og vinteren kommer snart, jeg gruer meg allerede til ensomheten som vil komme til å hjemsøke meg kveld etter kveld, natt etter natt.

Drømmen min er knust, fordi jeg ikke har det som skal til for å bli artist, jeg har det simpelt den ikke i meg, enda denne drømmen er det som gir livet mitt mening! Når jeg skriver en bra låt så får jeg ett kick, dette gir livet mitt mening, men så kommer atter en gang livets mørke realiteter som jobber i mot meg og setter meg på plass.

Vil du virkelig være artist i Norge? Jeg vurderte det, men slo det fra meg allerede i starten fordi jeg har familiemedlemmer som er godt informert om hva artistlivet innebærer. Det finnes forskning som påviser at det er høyere andel psykiske lidelser blant artister enn i resten av befolkningen, bl.a. på grunn av stress som følge av uforutsigbarhet. Så jeg fant ut at det holder å være musiker, jeg _må_ ikke være artist. Samfunnet som helhet trenger kunstnere og musikere som ikke er en del av det kommersielle artistmaskineriet!

Hei Frikar-1 og takk for fint svar! Det viktigste er at jeg holder på med musikk for min egen del, tenker jeg. Så får eventuelt det å gi ut musikk og spille live komme som ett biprodukt av at jeg driver med noe jeg liker å gjøre! Hvis man ikke liker det man holder på med selv så er det jo ikke noen vits. Ja det kan jeg kanskje tenke meg. Sant.

Jeg burde være takknemlig for det jeg har i livet, da jeg vet at veldig mange har det så mye verre enn hva jeg har det, selv om jeg selv sliter noe voldsomt til tider, med mitt. Sitter på nett og leser om alt mulig slags problemstillinger folk har, mange har problemer i forholdet de er i, er mye forskjellig. Jeg tenker at det er problemer med alt, å være i ett forhold eller å ikke være i ett forhold. Så kjekt det hadde vært å bare være fornøyd med der man er i livet! Men så er det disse hersens behovene og driftene da, denne ensomheten og behovet for intimitet og nærhet. Jeg får vell kanskje bare akseptere at jeg ikke er en av dem som er så heldig på den fronten, men det er kanskje ikke så rart heller da, for jeg gjør jo så og si ingenting for det heller, fordi jeg har så store problemer med akkurt dette.

Jeg hater mine drifter og behov, jeg ser på dem med forakt og avsky, jeg har ett veldig anstrengt forhold til min egen seksualitet. Jeg ser på det som usannsynlig å få tilfredstilt mine behov, fordi jeg sliter sånn med meg selv og livet. Jeg ønsker ikke å ha disse driftene og behovene, men de er der i kroppen min og gjør livet mitt vanskelig, det forsurer livskvaliteten min helt enkelt! Jeg ser for meg at jeg må gå ett helt liv uten noen form for fysisk nærhet og intim kontakt, men dette er vell opp til meg, noe som skremmer meg da jeg bare trekker meg unna og skyver dette vekk ifra meg, i frykt. Jeg skjønner ikke hva det er som er så galt med meg når så mange andre får til dette! Jeg har Tinder-konto men tørr ikke bruke den, frykten har fullstendig kontroll over meg, frykten for å leve. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg måtte bare skrive noe i kveld, fordi jeg holder på å bli gal av denne ensomheten og fordi dette plager meg noe voldsomt.

Jeg hater disse driftene og behovene jeg har i kroppen, jeg vurderer å kastrere meg helt enkelt, vil det hjelpe? Kan hvem som helst kastrere seg?

Takk for svar Tardetsomanhardet! Hmm, ja kanskje ett legebesøk ikke hadde vært så dumt. Jeg tror hovedproblemet mitt er en fryktelig sterk frykt blant annet for det motsatte kjønn, jeg har Tinder-profil men tørr ikke bruke den, og jeg vet ikke hvorfor, det er bare en blendende frykt som møter meg. Hehe nei, jeg skal ikke gjøre det hjemme med kjøkkensaksa ;-)

Den eneste driften som storting og regjering mener man skal være i besittelse av i dag er trangen til å beskytte seg mot coronasmitte. Tragisk.

Takk for svar igjen Tardetsomanhardet! Jeg har tenkt litt på om jeg kanskje har en slik diagnose, det som er så rart er at jeg i utgangspunktet er en veldig sosial innlagt type! Men så har jeg også en unnvikelses-adferd føler jeg når det kommer til å relasjoner med andre, jeg vet ikke, jeg syns dette er vanskelig.

Jeg syns også at Tinder og slike ting blir på en måte litt kunstig for meg, selv om det sikkert er naturlig at folk møtes på den måten også. Men først og fremst så har jeg en frykt for å komme nær ett annet menneske i følelsene mine. Det er vell de jeg er redd for sikkert; følelsene mine, jeg vet ikke.

Begynner å bli slitsom denne tråden din. 76 svar og ingenting gjort.

Du har det veldig tungt, du har muligheter til å gjøre noe med situasjonen men du gjør absolutt ingenting.
Unnskyldning etter unnskyldning.
Ingen som fortjener å ha det så forferdelig som du har det nå, men på et punkt må du ta ansvar for deg selv og dine følelser og faktisk GJØRE noe med det når det finnes muligheter i form av nettdating.

Det kommer aldri et innlegg her som plutselig får deg til å tørre å gi det mot til å ta steget og prøve å gjøre situasjonen din bedre. 6 måneder og du er på samme sted som da tråden startet.

Gi andre mulighet til å avvise deg istedenfor at du ANTAR at andre tenker det samme som deg.

Takk for ærlig svar Martaifarta, det gjorde ikke godt å lese det du skrev, men noen ganger må man høre ting som ikke er så godt å høre, kanskje fordi det er sant. Jeg setter pris på at du bryr deg.

Til Tardetsomanhardet, jeg setter også veldig pris på svaret ditt og takk for at du også er ærlig om disse tingene. Du har også helt rett i det du skriver føler jeg. Jeg skal sjekke litt mer rundt dette med unnvikende peronslighets-forstyrrelse. Jeg setter pris på at du sier at jeg høres ut som en veldig hyggelig person, og leit å høre at du føler det på samme måte som meg.

Til Tristtrist, takk for at du bryr deg!

Jeg ønsker dere alle en fin kveld og en fin uke. B-)

Det varmer at du sier det Tristtrist! ^^

...over alt på jord.

Hva sier fastlegen? Du kan jo argumentere med at Erna Solberg har sagt at Norge trenger flere barn, da må fastlegen følge det opp slik at det blir mulig.

Har ikke vært til fastlegen enda, men det blir kanskje en tur til uka, eller kanskje man må ta det over telefon nå, jeg vet ikke, på grunn av korona. Men takk for humoristisk svar Frikar-1, humor er det jeg trenger akkurat nå tror jeg. ^^

Musicman: det rullet nå en debatt om sjekkekurs her, det kan jo være noe i den debatten som kan bidra. Foruten div apper også selvsagt, men motet svikter trolig før fysisk date tipper jeg - og da må det vel til litt mere innspill. Betviler ikke at du søker en kjæreste for å skape mer mening i livet.

Ja, leste den tråden, mye interresant som sto der! Ja, det er mellom ørene det sitter for min del. Jeg har bestemt meg for å legge dette litt på is for øyeblikket, og heller prøve å jobbe med å styrke selvbilde og selvtilliten min, kanskje det blir lettere når jeg får meg jobb og blir mer sosialt engasjert å komme i kontakt med damerne, jeg vet ikke.

Høres bra ut! La attraksjonsloven gjøre jobben for deg!

B-)

Lytter til plata "Wolverine Blues" av Entombed og gir fullstendig beng i om jeg får meg dame noen gang. :-p

Flytt til Filippinene! Det beste valget jeg har tatt i mitt liv. Jeg arva en go del penger fra mora mi og sparte opp i 15 år. Så flytta jeg hit permanent.

Jeg jobber nå som frivillig i kirka og hjelper til på barnehjem. Meningsfullt med andre ord. I Norge jobba jeg i som seniorrådgiver før jeg ble dønn lei og slutta.

Jeg har sletti med depresjon i mange år også. Ble mobba på ungdomsskola fordi jeg er bi så følte ikke at jeg passa inn. Alltid vært sjenert og likt å være alene.. Ble også misbrukt av onkelen min fra jeg var 6 år til 13 år. Han var speiderlærer og jobba med barn. Alle trodde han var snill som et lam, men han var en mann som sleit.

Damene her er søte som fy! Du kan gå ut på kvelden og dem kaster seg over. Mange av dem er fattige og blir tvunga til å prostituiere seg av foreldrea dems. Pass deg for sykdommer.Jeg bor ved stranda og betaler ikke no for mat, bolig i forhold til Norge. Føler meg rik her. Tenker å flytte tilbake til Norge fordi dattera mi har fått tvillinger nå og så har blitt bestefar.

Bra at du er fornøyd med valget du tok! :-) Og godt at du finner mening med det frivillige arbeidet du gjør! Men det var veldig leit å lese at du har blitt misbrukt må jeg si, og leit å høre at du har blitt mobba på ungdomsskolen, det kan ikke ha vært noe greit. Ja det er sikkert mange søte damer der! :-) Trivelig at du har blitt bestefar da! B-) Beklager at jeg ikke svarer deg mer enn dette. Håper du har en fin kveld!

Jeg hater mine drifter og behov! Hvordan kan jeg få fjernet disse? Finnes det medisiner?

Kan svekke kjønnsdrift. Og/eller få ned testosteronnivået generelt. Google is your friend. Fastlege helst. De kan mer om dette her.

Men: hva med å ta kontakt med Frikar og få til noe studiojobbing ? Det øker sjansen for å få lagt bredsiden til og styre pucken i goal.

Det fantes ingen medisin mot seksualdriften i følge legen min. Så da må jeg ha dette faenskapet i kroppen min da. Livet er stygt.

Takk Tardetsomanhardet :-) Ja det er det jeg frykter. Jaja, jeg har ikke dame men jeg har metal og øl, og det får vell holde!? :-p Så får man heller ta en "Stille Anders" i ny og ned. Akkurat nå lytter jeg til ett irsk metalband som heter Primordial. Låta "Empire Falls" fra plata "To the nameless dead" er så majestetisk bra! Må jo være mye bedre enn s-e-x! :-p