Den siste uken har jeg endelig turt å si høyt at jeg er ensom. Jeg har sagt det til 3-4 bekjente, men får bare til svar at det er en vond følelse å ha. Så skjer det ikke mer.
Hvor mye skal man presse seg på andre? Jeg var faktisk så naiv at jeg trodde at ved å si ifra så ville det kanskje skje en endring.

Jeg gråter hver dag aleine og det gjør meg så sliten. Jeg har lyst til å flytte langt vekk, men det går ikke pga barna.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg akter ikke å snakke med noen hvor det blir skrevet i en journal. Det blir bare brukt mot en ved en senere anledning.

Jeg bor i Grenland og jeg ønsker sårt å treffe noen som ønsker å se meg og bruke tid med meg, samtidig som jeg kan se deg og bruke tid med deg.

Jeg har ikke jobb, jeg har ingen venner som jeg omgås med, jeg føler meg mislykket. Jeg tar meg sammen når barna er hjemme, selv om det noen ganger er vanskelig.

Med utsagnet "[...] jeg akter ikke å snakke med noen hvor det blir skrevet i en journal. Det blir bare brukt mot en ved en senere anledning" så viser du at du nok har andre problemer enn bare ensomhet. For det første er påstanden din direkte feil. For det andre signaliserer du en generell negativitet, og det i seg selv kan være nok til at andre ikke vil ha med deg å gjøre.