Ikke så ofte jeg føler meg ensom og sårbar som nå.
Som regel trives jeg godt alene og har relativt god kontroll på depresjonen og min sosiale angst. Men det hender når jeg går gjennom lengre perioder med høyt psykisk trykk at ensomheten kommer snikende, som nå.
Det er litt fascinerende også hvordan en 99% av tiden har det tilsynelatende greit med seg selv og plutselig flippes bryteren. Så sitter en der med følelsen av håpløshet, udugelighet og det som hører til.
Ufør, passert 40, barnløs og tilnærmet venneløs. Jeg ser ikke på meg selv som et offer på noen så helst måte. Min sosiale situasjon er på alle måter en sum av min sosiale angst og unnvikende personlighet. Og det er helt i orden, 99% av tiden.
Det er bare den ene prosenten da. Herre min så dryg den kan oppleves til tider. Tanker og følelser skriker etter å kunne få oppleve, om bare en stund, full aksept av hvem en er og fordomsfri støtte og nærhet fra en annen person. Det er så sterkt og intenst inntrykk, men det sitter heldigvis ikke i så altfor lenge om gangen.
Ja, det er klart at jeg innerst inne skulle ønske jeg var "normal" og hadde et A4 liv med jobb og full familie osv. Men det er ikke noe jeg vil kunne få oppleve. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å gjøre det beste ut av det en har å jobbe med. Det er noe dritt, men det hjelper litt å skrive det ned og sende det ut i eteren. Det er ganske befriende rett og slett.

Jeg har jobbet hardt og lenge med min mentale helse for å kunne fungere 99% av tiden. Og gjort en livsstilsendring som har blitt en stor del av mine daglige rutiner, som er viktige for å opprettholde det som finnes av livsglede. Det begynte som et sunt og kontrollert vekttap med litt trimming, og har etter noen år blitt til aktiv trening. Det var under en treningsøkt i går at frøet ble sådd til at jeg ville lufte litt her inne.
Mens jeg, en 40+, halvblubben fjols med 10kg for mye på kulen fremdeles, kom pesende bortover stien i går, løftet jeg blikket akkurat når jeg passerte noen. Og det øyeblikksbildet jeg enda ser for meg var så veldig kjent. Det unnvikende "ikke møt blikket", "jeg eksisterer ikke" skamfulle uttrykket h*n hadde kjente jeg umiddelbart igjen. Sier ikke at h*n nødvendigvis faktisk følte akkurat det. Det kan jo ikke jeg vite, men min assosiasjon med det er slik. Jeg har skamfullt og flaut mange ganger følt for å hoppe inn i nærmeste busk når jeg treffer på noen ute på tur i fortiden. Ingen spesifikk grunn, bare angst og uro og følelse av verdiløshet.
Men det var da det slo meg. Hva hvis h*n faktisk var stresset, angstfull, urolig.... Hva hvis h*n er som meg?..... I et brøkdels sekund vurderte jeg faktisk å stoppe å si noe, men min sosiale angst fikk heller bena mine til å sette opp tempoet istedenfor.
Har tenkt på det uttrykket i hele dag også, og klarer ikke å slutte å tenke på om h*n gikk der fylt av angst e.l og kanskje så på meg som sikker så selvsikker ut i full sprang. H*n skulle bare visst.
Derfor ville jeg lufte litt her. For hvis du for eksempel er ute å går i morgen og kjenner på skam, uro eller hva det måtte være når du møter på andre. Så kan det være at det er meg du treffer på, som ser tilsynelatende selvsikker og "flink" ut. Men som skriker innvendig og det eneste jeg løper fra er demonene mine i den timen jeg trener. Jeg tror kanskje vi treffer på ganske mange "likesinnede" når vi er ute uten at vi er klar over det. Vi som er litt "utenfor" skulle hatt et hemmelig tegn eller noe så vi kunne følt oss litt mindre alene der ute, he he.
Litt sårbar og ensom i en periode, og inntrykket etter i går trigget meg bittelitt så det var godt å bare få lufte ut litt. Er ikke så mye som skal til alltid.

Håper dere alle får en fin kveld!

Hei, jeg også trodde att det var greit å føle seg ensom,og trivest i sitt eget selskap, men jeg kjenner jeg er langt forbi den nå, nå kjenner jeg meg ikke tilfreds i mitt eget selskap i det heletatt, jeg blir bare lei meg, føler meg gjennomsiktig, og veldig sårbar

Flott att du trener og kommer deg ut ????

Hei Robvan22,

Vi er alle forskjellige og har forskjellige behov. Jeg kan bare svare for min egen erfaring, og sammenlikner ikke på noen måte min historie med smerten du opplever nå.

Jeg levde mesteparten av livet mitt i en eksistens der følelser og tanker dreiet seg mye rundt nettopp slik du beskriver det her.
Det er selvfølgelig en forenkling av historien, men dårlig selvbilde og selvtillit var absolutt en stor del av hverdagen. Det er fremdeles noe som tar stor plass i livet mitt, men jeg har en annen måte å se ting på enn jeg hadde før.
Jeg kjente ikke til noen annen tilværelse enn å leve med konstant press i brystet, humørsvingninger og angstangrep. Overraskelsen var stor i 2015 da jeg lærte at ikke alle gikk rundt å hadde det så vondt hele tiden. Jeg trodde alle hadde det slik, for det var den eneste tilværelsen jeg kjente til.

Etter det har jeg jobbet for å forsøke å forstå hvem jeg er. Hvorfor jeg reagerer og føler hvordan jeg gjør i gitte situasjoner, og hvor det kommer fra. Jeg vil nok aldri kunne finne svar på alt, og vil alltid ha mine utfordringer, men gjennom å lære mer om meg selv har et bedre selvbilde vokst frem over tid. Nok til at jeg kan akseptere og leve med den som stirrer tilbake på meg i speilet. Jeg legger mer energi i å forstå og endre meg selv enn å finne ting og tang å skylde på. Jeg kan ikke endre fortiden, ei kan jeg heller endre folk som kan ha bidratt til utfordringene jeg opplever. Jeg kan derimot endre meg selv og holde fokus på å fortsette å jobbe mot det som jeg anser som riktig retning for min fortsatte bedring av meg selv.

Jeg har forståelse for at det jeg skriver er sannsynligvis en mager trøst for deg, og kanskje har liten verdi. Men jeg håper det i det minste kan bidra til å ikke føle at alt er håpløst selv om det kanskje føles slik mye av tiden. Jeg har opplevd lite lykke i løpet av tiden min på denne planeten, og har først de siste par årene kjent på virkelig vekst. Jeg har kanskje gått glipp av muligheten til mye av livets gleder (partner, barn osv.). Men jeg ser fremover mot videre vekst og finne mening i min egen eksistens. På mine premisser.

Derfor trives jeg godt i eget selskap, mesteparten av tiden.
Et langt svar på et spørsmål du ikke stilte, men samtidig ikke helt irrelevant håper jeg.

Jeg håper også du finner mening i din egen tilværelse med tid.

Du kan muligens ikke endre folk som har bidratt til dine utfordringer, men du _kan_ kreve tilbake det de har tatt fra deg - gjerne med litt renter også.