Hei.
I sommer fant jeg ut at jeg ikke fikk være i behandling hos DPS mer. De «ville ikke ha så unge folk i omløp så lenge om gangen» - hva slags tankegang er det?

Jeg er ei jente på 25. Jeg har depresjon og engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse som noen av mine diagnoser.

Jeg sliter en del med paranoia og følelsen av mindreverdighet. Jeg har ødelagt alle venneforhold jeg har på grunn av paranoiaen. Nå har jeg ingen. Jeg vet ikke hva jeg skal foreta meg, og føler meg så utrolig alene. Til og med psykologen min sa «skulle ønske jeg kunne ha deg her fortsatt, for jeg er langt fra ferdig med deg». Nå har jeg ingen å snakke med.

Selvhatet blir mer intenst hver dag, og hver kveld ligger jeg og tenker på hvorfor jeg ikke har noen lengre. Det er så tungt å se at de jeg pleide å være venn med går videre med sine liv. Jeg har aldri hatt kjæreste, kun en flørt her og der. Jeg syns jeg er ekkel og uattraktiv, og jeg syns synd på den eventuelle personen som skulle ha endt opp med meg.
Ensomhet er helt forferdelig. Samfunnet er ikke laget for å være alene. Måtte bare lufte tankene ikveld.

Kan tipse deg om Angstringen hvis du ikke har råd til privat psykolog.

Finnes avdelinger rundt om kring i mange store byer.
Gratis å være med, ingen fagpersoner men driver av frivillige med mye erfaring og kompetanse.

Var en positiv opplevelse for meg her i Bergen.

Det er noe dritt å føle seg avvist og måtte slutte hos en behandler man allerede har et etablert forhold til.

Du har ikke fått noen henvisning fra lege siden sist, til privat psykolog? Det kan være litt utfordrende å finne noen, men det er nok verdt et forsøk, så du kan komme deg videre med behandlinga.

Hør med fastlegen din om han kan henvise deg til en privat psykolog med driftsavtale. Kan være litt venting, men når du er inne kan du stort sett gå der til du velger å slutte. Ellers ville jeg jo anbefale å øve på å åpne litt opp for venner, noe som kan hjelpe både på "trykket" og på ensomheten, men du skriver jo du har "ødelagt alle venneforhold ... på grunn av paranoiaen"... hvordan ser det ut egentlig? Hvordan ser paranoiaen din ut, hvordan har den ødelagt venneforhold?

Ellers kan jeg relatere veldig til følelsene du beskriver... slitt mye med ensomhet og selvforakt selv. Utrolig slitsomt.

Hei! Jeg har også tidligere blitt diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse, og sliter i tillegg med bla. depresjon og angst. Jeg kjenner med så utrolig godt igjen i det du skriver, det er omtrent som å lese om meg selv. Synd at du ikke lenger føler at du har noen å snakke med. Hvis du har lyst til å snakke om noe, dele erfaringer eller noe sånt er det bare å sende meg en melding :-) Jeg tror hvertfall det kan hjelpe å snakke med noen i samme båt, som virkelig forstår. Det er hvertfall noe jeg ofte savner selv. Bare husk å sende en venneforespørsel i såfall, ellers ser jeg ikke meldingen :-)

Ikke la deg knekke av ett dårlig selvbilde og disse vonde tankene, for jo mer du står i og klarer å takle jo sterkere blir du.Du er 25 år og det er ikke noen alder som sikkert mange kan være enig med meg i.Jeg er eldre enn deg og livet mitt har vært 95 prosent sykdom og tragedie og hvorfor forteller jeg deg dette? Jo, for det er sånn at når man er kommet inn i en livssirkel som kun bryter deg ned så må du tenke:


Hvorfor er ikke jeg bra nok for meg selv?


Hvorfor er jeg ikke fornøyd med meg selv?



Hvordan gjør man noe med dette?



Husk å aldri henge deg opp i diagnoser.......du er den du er og det må du leve med.Men tenk også at du må bli glad i deg selv før du begynner på de andre tingene som å søke etter venner og kjæreste.Du skriver inn her ergo så har du selvoppholdelses drift.Du vil ha råd og hjelp til å løse dine problemer og da har du allerede begynnt på jobben med å gjøre livet ditt bedre og mer meningsfullt.Noen ganger er det tiden som vil hjelpe deg å innse at det er bortkastet å hate seg selv og, men det vil da også samtidig ha gått masse tid tapt.Noen ganger lever mennesker hele liv uten å ta tak i ting som plager dem og det er menneskelig å tenke at man ikke orker forholde seg til vanskelige tanker.Jeg kan hvertfall si deg en ting, at du nok neppe beskriver deg selv korrekt for det er de depressive tanker som styrer her.Du må bli sjef i ditt eget liv og si til deg selv at du er god nok, pen nok, smart nok og så videre.Det meste kan løses og jeg har vært som deg, men holdt ut tankene på at å måtte forholde seg til alle alt som var vanskelig, ja for å elske og akseptere eg selv og mestre livet kunne bli tøft.Men jeg ga ikke opp......jeg drømte, ønsket og håpet at noen skulle se, meg plukke meg opp når jeg lå nede gang på gang år etter år.Til slutt fant jeg en god venn, nemlig meg selv og bestemte meg for at resten av livet skulle jeg ikke bruke meningsløse tanker som førte ingen steds hen.Jeg begynnte å gå ut med ett smil om munnen, så hei til folk jeg traff og selv om det bak smilet skjulte seg tårer lot jeg ikke meg stoppe.Etter mange nok år så lå dette i min underbevissthet.Ja, det at jeg var god, at kanskje ikke livet ble som jeg ville og det var bare sånn, eller at jeg ikke skulle være lei meg og trist fordi jeg ikke hadde fått oppleve det mange andre hadde fått oppleve.Jeg startet livet mitt på nytt og lovet meg selv at resten av livet skulle det leves.Jeg ble også opptatt av å være glad for den minste lille ting som gikk bra og sånn tenker jeg fremdeles.Jeg er på vei hele tiden og det er du også til ett sted i livet der det er akseptabelt og godt å være!


I dag kjemper jeg fremdeles jeg skal ikke lyve å si at alt alltid for alle vil eller kan bli rosenrødt.....en dans på roser, men det er det sjelden for noen.Det jeg kan si er at hver da så minner jeg meg selv på hvor mange år jeg kastet bort på å forakte meg selv...........I dag er jeg rakkrygget og stolt over meg selv for at jeg ikke lot meg knekke av traumer, sykdommer og dårlig selvbilde.Så gjør meg en tjeneste hvis du kan eller rettere sagt gjør deg selv en tjeneste, ikke kast bort flere dager på disse dumme tankene sånn som jeg gjorde for det er bare bortkstet alt sammen.Jo, dumme tanker vil av og til komme gjennom livet, men da må du tenke jeg har allerede overtaket på deg....kjære livet mitt.Og tenk også at med dette innlegget har du startet på din egen mentale helbredelses prosess.Du er modig og tøff som gjør det og så husk det, at venner kommer og går for sånn er det.Og kjærester før du finner det, ........så vær din egen beste venn, lær å trives med deg selv, vær trygg på deg selv, ikke vær avhengig av andre for å være lykkelig selv om vi er skapt for å være sammen og dele livet med andre.Så skal du se at ting ordner seg litt og litt.Ja, husk å være litt tolmodig og vær snill med deg selv og utfordre deg selv er også bra og nødvendig for at du skal lykkes med livs prosjektet ditt.Dette er min livs visdom påover forti år som jeg vil dele med deg fordi du fortjener det.Til alle dere andre ung som litt eldre........dere er flotte alle sammen!


Ønsker deg virkelig masse lykke til og sender maaaaange gode trøset klemmer din vei.Du skal klare dette her med tid og stunder, så imens kan du tenke på det jeg har skrevet her.Jeg vet det virker denne måten å tenke på og andres innlegg har også masse visdom som du kan tenke litt på.


Spis sunt, få nok søvn, kos deg iblant med det du liker og få masse sollys....og ikke dagslys.Ha det så godt....!