Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Den grufulle ensomheten

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Den grufulle ensomheten

aug 30 2020 - 21:17
Jeg føler at livet mitt er en smule tragisk da jeg aldri har opplevd ekte kjærlighet fra en kvinne, mens andre på min alder har kone og barn, jobb og karriere, så sitter jeg her kveld etter kveld, natt etter natt og er så fryktelig ensom. Jeg har bare vært sammen med en kvinne i mitt liv og det var ett veldig ødeleggende og destruktivt forhold for min del. Jeg føler meg som en taper, en taper i livet og en taper i samfunnet, da jeg kanskje har ett litt for enkelt og unyansert syn på hvordan samfunnet og verden fungerer.

Jeg har blitt til ingenting her i livet fordi jeg var for annerledes enn hva dette konkurransesamfunnet kunne akspetere og fordi jeg ble alvorlig psykisk syk, dette ødela det meste for meg. Jeg føler meg til tider (ganske så ofte) som tidenes største fadese, jeg føler meg så mislykket og jeg kan ofte ikke annet enn å forakte naturen i meg som gjorde meg så syk. Hvordan kan jeg være glad i en så dysfunksjonell hjerne, som har brakt meg så mye motgang!? Jeg har plass å bo og jeg har grei økonomi, så jeg burde vell være takknemlig i grunn, men allikevel så sammenligner jeg meg med de som har mer, de som har kjæreste (noen å dele livet med) jobb, karriere osv.

Jeg har gode kvaliteter som menneske som jeg heller burde fokusere på, jeg vet. Sånn sett er jeg ikke mislykket, og det er jo disse gode kvalitetene som menneske som betyr noe i bunn og grunn, jeg mister ofte synet av dette fordi jeg har en uvane med å sammenligne meg selv med andre, men jeg mener også at jobb og «ytre ting» betyr noe.

Jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg, på grunn av min diagnose/sykdom, da jeg ikke har klart å komme lenger i livet, kanskje fordi jeg har vært alvorlig syk så lenge. Spesielt dette med kvinner og forhold gjør fryktelig vondt for meg. Ofte så tviler jeg veldig mye på at jeg kommer til å møte en bra kvinne som vil ha meg, det er en frykt jeg har; å være singel for resten av livet og ikke få oppleve ekte kjærlighet. Det er her problemet mitt kommer inn; jeg er nødt til å gjøre en innsats for å få det jeg ønsker meg/oppnå det jeg vil her i livet, men jeg har for mange «demoner» og «spøkelser» som står i veien for meg, som sterkere enn hva jeg er for øyeblikket. Men jeg vet at dette går an å jobbe med, burde jeg insistere på å få psykolog? Jeg tror det.

Kanskje er jeg bare selvmedlidende og inntar en offerrolle her nå, men min livssituasjon henger også sammen med min diagnose/min sykdom, men det er folk som har det veldig mye verre på mange områder enn hva jeg har, dette vet jeg. Ville bare si noe om hvordan jeg har det i kveld, nok en kveld. Denne ensomheten begynner å bli drøy, og jeg har innsett at jeg må gjøre noe/ta noen grep for å komme meg ut av denne grufulle ensomheten. Jeg tror jeg skal spørre om psykolog på mandag, kanskje det vil komme til å hjelpe meg på veien videre, for jeg føler virkelig at jeg trenger hjelp til å bli kvitt/vinne over disse «demonene» og «spøkelsene» jeg har i meg.
Avatar

Re: Den grufulle ensomheten

sep 1 2020 - 19:04
Takk for at du deler! Ser du tar opp to viktige ting vi alle opptar oss av, det å sammenligne en selv med andre, alltid ha noe en higer etter - og behovet for å være elsket av en annen/nærhet. Uten at jeg kjenner til alle detaljene har du diagnose/situasjon som gjør at ting ikke har gått slik du ønsket og stopper deg der du er. Samtidig i verdenssammenheng har du det mye bedre enn mange andre, og oppegående ser man at du er i måten du ordlegger deg!

Eneste jeg kan si er å begynn appeller til det friske, gjøre aktiviteter som er sunne og verdiskapende for deg, og gjennom det bygg opp kropp og sinn. Kanskje etterhvert i en setting hvor man kan møte og dele med andre? Veien til et bedre selvbilde og det å potensielt møte en partner.

Det enkle er ofte det beste.
Avatar

Re: Den grufulle ensomheten (Selv-sabotering)

sep 2 2020 - 21:17
Takk for at du sier at jeg er oppegående Nacario89! Det er det jeg håper å være også. Sant, det enkle er ofte det beste. Jeg skulle egentlig på ett møte i kveld, men våknet så sent og kom på helene, jeg har vell lagd meg unnskyldninger for ikke å dra tror jeg, jeg har kanskje den oppfatning av at jeg egentlig ønsker å sabotere for meg selv, dette forstår jeg ikke helt, da jeg egentlig ønsker fremgang i mitt liv eller kanskje jeg bare egentlig ønsker å ha det fælt? Da dette blir resultatet av å ikke dra på dette møtet. Jeg svikter på en måte meg selv føler jeg, skuffer meg selv. Jeg vet sannelig ikke lenger. Kanskje jeg straffer meg selv eller noe jeg vet ikke, jeg vet ikke psykologien bak dette og syns det er vanskelig å ha innsikt i meg selv, og vite hva det er som egentlig foregår i sinnet mitt!
Avatar

Re: Skam

sep 4 2020 - 22:20
Leste det du skrev Trondheim2020, veldig interessant!
Avatar

Nok en ensom kveld

sep 11 2020 - 22:35
Jeg trodde jeg skulle ha en fin kveld, men ensomheten kommer og tar meg hver eneste kveld. Dette livet begynner å bli nedverdigende, jeg prøver å gjøre noe med saken, men ting tar tid. Så her sitter jeg da og lengter etter nærhet atter en kveld…for ett liv.
Til forsiden