Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

De har ikke tid

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

De har ikke tid

des 21 2020 - 20:24
Jeg vurderte å vente med innlegget til etter pandemien, for å slippe stadige kommentarer om hvordan dette er en særegen tid, at jeg kommer til å få meg et liv som tar tankene fra fortiden vekk. Det er dog intet lys i enden av tunnelen; jeg tror noen steiner falt ned og blokkerte den.

Jeg føler meg fanget, fanget i min mors omsorg og omtanke. Selv om det høres bra ut er det vanskelig å se en verdi i det. Jeg sitter stadig og venter på at hun skal komme hjem, for sliten til annet enn en film på TV. Jeg venter på den ene vennen som ikke har gått lei av mine virtuelle tårer, på at han skal gi en lyd etter jobb, etter reiser, etter middager med andre venner. Selv sitter jeg bare inne, og lever fra den ene alkoholrusen til den andre.

Jeg tok meg selv i å gå noen år tilbake, til universitetet og de vennene jeg hadde der. Korreksjon: kunne ha hatt, hvis ikke det var for mine psykiske forstyrrelser som gjør meg for emosjonell til å ville være med og deres neglisjé som gjør meg til en evig kasteball. Jeg begynte å gråte, for de har fremdeles hverandre og jeg har ingenting å erstatte det med.

Jeg vet det blir bedre med jobb, for da har jeg i hvert fall timer med distraksjon. Noen kommer til å se meg, verdsette meg, bry seg om jeg er på jobb. I tidligere forsøk på å bety noe har ingen vist interesse, ikke nok til at jeg føler meg verdsatt.

Jeg angrer. Jeg angrer på alt jeg ikke sa, ikke gjorde, men det er for sent. De har hverandre, og jeg drukner i de jeg har sine gjøremål, verdi for samfunnet. Jeg vil bety noe for dem, men føler det bare at jeg er et tidsfordriv mellom slagene. Om noe i det hele tatt.

Så jeg blir sittende i gjørmen, venter på at noen ikke setter meg sist som alltid, slik at jeg kan trives i deres selskap til jeg ødelegger det med mine psykiske lidelser. Kanskje jeg klarer meg bedre alene, men ikke uten en distraksjon, og det virker jeg ikke å få.
Til forsiden