Jeg tror hodet mitt ikke har fått med seg at samfunnet har åpnet igjen.
Det siste året har det blitt hamret inn "hold deg for deg selv, ikke ha kontakt med andre."
Så hva skjer med oss som er ensomme fra før?

Da Norge var nedstengt - da var det mange som var ensomme. Som fikk føle på det å være alene.
Jeg klarte meg greit jeg, sjøl om jeg synes det var vondt innimellom.
Men det var på en måte godt å slippe å "måtte" delta i sammenkomster, slippe å føle seg utenfor fordi man ikke hadde noe å delta i/på. Vi var alle i samme bås.
Nå er det slik at alle skal delta på alt - ta igjen det tapte.
Men hva med oss som ikke har noe å "ta igjen" ? Vi er tilbake til slik det var før, mens alle andre har noe å falle tilbake på.

Livet er ikke like enkelt for alle. Vet jeg er negativ nå - men godt å få si det til noen.

At "vanlige folk" gjennom pandemien har blitt tvunget til å kjenne på hvordan det er å være alene, er jo bare bra for oss som var vant til det fra før. Jeg har i alle fall merket en litt større ydmykhet blant de "supersosiale" etter pandemien.