Eg har lenge vært den personen som fort blir "glømt". Eg føle at uansett korr hardt eg prøve så vil ingen nogen gang bry seg om ka eg har å visa/si. Foreldrene mine glømme meg fort siden søsknå mine trenge mer oppmerksomhet, men dette går for det meste fint for meg, det e mer når eg blir glømt av vennene mine eg føle meg ensom. Eg e, og har alltid vært den treige i vennegruppå og pga dette e det som om ingen rundt meg gidde å venta på meg. De merke ofte ikke at eg e vekke, og eg ser på de at de har det bedre og kjekkere sammen uten meg, men fremdeles føle eg at eg ikke kan sei at eg føle meg ensom. Eg har 4 venner på skolen som eg e med meste parten av tiå, og en fantastisk person eg snakke med på fritidå. Eg har alltid folk rundt meg, og pga dette føle eg at eg aldri kan kalla megsjøl ensom siden eg vet at folk rundt meg har det verre enn ka eg har.

At du føler deg ensom er ein følelse. Alle følelsar har du rett til å ha, for det er din følelse. Det er ein god grunn til å føle som du gjer og, når dine venner ser ut til å oversjå deg, og at det ser ut til at dei har det betre uten deg. Det er sjølsagt ein heilt forferdelig følelse.
Veldig bra at du har ein god venn på fritida!

Eg har vore i samme situasjon som deg tidlegare, og ein gang braut eg med nokon og, fordi vedkommande i gruppa både tok og fekk for stor plass. Det har eg aldri angra på.
Er ikkje sikkert du kan gjere det på samme måte. På små plassar kan det vere litt vanskelegare.

Eg håpar i alle fall at du kan møte nye, gode folk i framtida, og huske på å samle på dei ekstra fine folka.
Nokon folk tar berre for stor plass, og sånn vil det alltid vere.

Å sei ifrå om dette er ikkje sikkert det passar.. Det må du i såfall kjenne på sjøl..

Lykke til så lenge!

Kjenner meg igjen!