Har en tanke som har dukket litt opp i bakhodet innimellom siste tiden, og tenkte å dele den med dere for å høre eventuelle erfaringer og tanker dere har rundt tema.

Nå er det ca 15 år siden jeg hadde et aktivt sexliv. Før dette hadde jeg hyppig sex med ulike kjærester, one night stands.
Den gangen føltes det lenge med 1 uke uten sex og jeg kjente behovet vokse hvis det gikk for lang tid.

Så slo den psykiske sykdommen ut i full blomst og jeg fikk så store angstproblemer at jeg begynnte å isolere meg.

Og det er rart hva som skjer når du går fra å ha hyppig sex, være glad i sex, være en god elsker, til å ikke ha et sexliv på 15 år.
Når jeg prøver å se tilbake over denne perioden, og trekke de store linjene så oppleves det som jeg har gått gjennom ulike mentale faser med tiden.

Først frustrasjon og et sterkt ønske om å få et sexliv/kjæreste igjen.
Så depresjon og selvforakt over mine manglende evne til bli frisk nok til å gjøre noe med det.
Etter mange år kom en slags nummenhet og apati, og en tanke om at jeg kanskje aldri kommer til å oppleve nærhet til et annet menneske igjen.

Og nå den siste tiden, merker jeg at jeg er iferd til å miste evnen til undertrykke den bunnløse,kullsvarte depresjonen og fortvilelsen som jeg prøver å ikke forholde meg til.

Tanken på å ha det slik (eller verre) resten av livet, hmm, ja det er en rar tanke.

Kan man leve et fullverdig liv uten nærhet til et annent menneske, hvis man er en person som savner og ønsker den opplevelsen?

Hva tenker folk her, er sex et grunnleggende behov, eller en bonus/luksus/krydder i hverdagen?

Merker at jeg har skrudd av libidoen, ikke bevisst, men tenker sjelden på sex/onanerer. For meg har det å se at en partner har det godt alltid vært en turnon for meg. Så å gå til prostituerte eller sånne ting er det siste jeg ønsker, det er ikke driftene som driver meg, men fravær av ekte nærhet.

Hva tenker dere, blir man skadet psykisk av å gå 15 år uten nærhet og sex når man har behovet?