Hvorfor jeg føler meg annerledes kan ha mange årsaker men det kan også være noe bare jeg føler. Konsekvensen er at jeg isolerer meg litt for mye fra det sosiale livet selv om jeg fungerer godt når jeg en sjelden gang får muligheten til å delta. Jeg trives godt alene også for da slapper jeg av og er meg selv. Blir sliten av for mye mennesker rundt meg hver dag selv om jeg fungerte veldig fint på jobb (er pensjonert). Samtidig føler jeg meg ensom til tider og skulle ønske jeg hadde gode venner som kunne være med å dele kulturelle opplevelser og gode samtaler med av og til.
Filoseferer mye over mangt og meget og mener jeg er normalt oppegående og følger med på det som berører våre liv i verden. Vet at jeg tenker litt for komplisert og analyserende så selv om jeg kan føre en enkel samtale så blir jeg fort lei og utålmodig. Interessante mennesker med dybde får meg til å lytte tålmodig og med respekt og forhåpentligvis stille gode spørsmål. Selv er jeg ikke noe stort kunnskapsmenneske i det hele tatt annet enn at etter over 60 år så har jeg som alle andre livets erfaringer på godt og vondt. Har i tillegg noe utdanning som jeg gjerne skulle ha fortsatt med hvis jeg hadde vært yngre.
Men det ble full stopp i barne- og ungdomsåra på grunn av skolemobbing selv om jeg hadde gode evner. Avsluttet etter nesten ni år (manglet en måned) på grunn av at da tok sosialangsten overhånd. Selvtilliten ble helt borte og mindreverdighetsfølelsen tok styringen helt til jeg ble hjulpet ut av medfølgende depresjoner etter over 50 år. Det ble skole og studier etter 40 år heldigvis. Dette er nok årsaken til at jeg ikke orker mennesker så nært innpå ligger, for jeg har alltid opplevd at de jeg slipper inn på meg vil meg vondt. Å ja, bittelitte paranoid ble jeg etter det, skeptisk og introvert ble jeg vel også, men har nå heldigvis funnet tilbake til meg selv og det jeg står for, med andre ord så tørr jeg nå å være meg selv.
Er glad for en ting og det er at jeg har hatt en sterk evne til å stå oppreist samme hvor langt nede jeg har vært. Kan nok takke genene for at livet har fungert normalt med mann og barn selv om jeg inni meg tenkte på å avslutte noen ganger. Det sier seg selv at det ikke er så lett å få venner etter 50 hvis en ikke har hatt det før. Det er selvfølgelig opp til meg å gjøre noe her, men det er vanskelig å ta initiativ til kontakt eller melde seg på en aktivitet i hjemkommunen hvor jeg er stigmatisert og "judged". Når det er sagt så har jeg bodd borte fra hjemplassen lenge og fartet mye omkring både hjemme og ute. I tilleg til jobb har jeg også vært aktiv som frivillig med å hjelpe andre.
Hva vil jeg med dette innlegget? Ønsker bare å høre om noen kjenner seg igjen og vil fortelle om hvordan de håndterer dette med å føle seg ensom samtidig med at det er godt å være alene. Jeg tror om meg selv at jeg ubevisst aviser folk som vil ha kontakt med meg, for det er det mange som har prøvd, men det blir som oftest med en til to ganger og så trekker de seg unna. Innlysende at det er min fei for jeg har et beskyttelsesskall rundt meg så trenger derfor et "kick off"! Får kontakt med de jeg ikke vil ha kontakt med men ikkke med de jeg vil ha kontakt med så har et ambivalent selvbilde.

Har sendt deg en privat melding og venneforespørsel.