Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Angst, Ensomhet og Depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Angst, Ensomhet og Depresjon

feb 2 2018 - 14:00
Hallo, jeg visste ikke helt hvilken kategori jeg skulle velge for dette innlegget. Men, føler at ensomheten er den sterkeste faktoren, hvertfall akkuratt nå.

Men ja, jeg har egentlig ganske mye jeg lurer på..

Jeg er 22 år gammel, jeg har slitt med depresjon og angst siden 8 klasse, og for 2 uker siden fikk jeg diagnosen bipolar type 2! Jeg ble nylig singel (november 2017) å det har tatt helt knekken på meg. Min eks slo opp med meg pga han følte seg utbrent og sliten.. det er pga jeg har vært så ustabil følelsesmessig, jeg kunne gå fra super glad til helt knust på 30 minutter.. å det knuser meg så j*vlig at jeg mistet min andre meg pga noe jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg har kommet over han til en viss grad, men følelsen av hva jeg har «gjort» forsvinner ikke.. (at jeg ikke klarer å styre meg selv, og derfor mister jeg personer som betyr mest for meg).

Når det ble slutt så flyttet jeg hjem til stepappan min (pappa har aldri brydd seg om meg, og mamma sliter så psykisk at jeg ikke kan være rundt henne), å jeg har det helt jævlig her pga det har skjedd så utrolig mye vondt her. Jeg føler jeg dør inni meg hver dag å jeg blir verre psykisk for hver natt jeg sover her..

Stepappan min ble behandlet så dårlig av mamma så han lar frustrasjonen overfor henne gå utover meg. Hun ringer alltid til han hver gang hun trenger noe, så tørr han aldri si ifra at han ikke syns det er greit lengre (det ble slutt for 3 år siden), så han lar det sinnet gå utover meg, han sier jeg bruker han bare jeg glemmer å gå ut med tallerkenen i oppvasken.. så det gjør ikke min situasjon bedre.

Jeg går til psykiater hver uke, det hjelper der og da, men med en gang jeg går ut der ifra så blir jeg utrygg igjen. Jeg føler meg innelåst, redd og trist.. angsten og depresjonen er verre en jeg noen gang har hatt.

Så her kommer spørsmålene;

1. Jeg klarer ikke være her lengre, men hver gang jeg snakker om å flytte så er stefaren min så sinnsykt negativ og sier at jeg aldri kommer til å klare det å han ikke vill hjelpe meg før jeg har blitt stabil. Å når jeg sier jeg ikke klarer å bo hos han så leker han alltid offeret og sier ting som «ja alt er alltid min feil» «du gjør som du vill, men ikke forvent å få hjelp fra meg, spør moren din heller hvis hun er så mye bedre en meg» «du kommer til å bli ensom, å få et sammenbrudd». Å han skremmer meg så mye at jeg har utviklet angst mot å flytte, men jeg MÅ flytte... jeg får arbeidsavklaringspenger nå, så jeg har råd til å flytte for meg selv.. men nå klarer jeg ikke å «forstå megselv» så jeg vet ikke om jeg gjør en feil med å flytte, men jeg klarer jo heller ikke være her... jeg klarer ikke lengre å bo her, jeg blir bare sykere. Men hvis jeg flytter bort, så er jeg alene mye av tiden, å jeg jobber jo ikke så jeg er redd for å sitte en plass alene med tankene mine.. så jeg vet ikke helt va spørsmålet er i dette... men hva burde jeg gjøre?

2. Jeg TRENGER ting å gjøre om dagene.. jeg er åpen for alt, for er det en ting jeg er redd for så er det å være alene.. da blir alle tankene mine så høylytte. Har dere tips til hva jeg kan gjøre hvis jeg flytter for meg selv? Jeg har kjøpt dagbok, tegnesaker, puzzle spill, men jeg føler ikke det er nok. Burde jeg prøve å få nye venner? Problemet er bare at jeg sliter utrolig mye med å åpne meg for mennesker. Jeg føler jeg er sykt til bry siden jeg har så mye problemer..

3. Eksen min fridde til meg i mai 2017 (samme året han slo opp), på den tiden så visste vi ikke hva som var galt med meg. Nå fikk jeg vite det var Bipolar type to, å psykiateren forklarte meg hvorfor ingen av mine tidligere tabletter hadde virket, å at de nye tablettene mine kom til å endre livet mitt (når jeg finner de rette som passer til meg). Burde jeg snakke med han om det? Jeg føler bare at siden han ville gifte seg med meg det samme året.. jeg føler bare han fortjener at jeg forteller han at jeg ikke har vært sånn som jeg er med vilje. Jeg har vært en sånnen kjæreste som jeg alltid har snakket drit om... jeg har sååå dårlig samvittighet..:( jeg elsket han virkelig å jeg ville han ikke noenting vondt i livet.. jeg ble aldri med ut på fest, jeg slet sykt med å være med vennene hans også.. kan ramse opp mye men dere forstår tegninga. Vi har en god tone nå, jeg var på besøk hos han igår men da tok jeg ikke noe opp for vi var så godt humør begge to så jeg vill ikke stresse han opp.


Beklager utrooolig langt innlegg, setter kjempe stor pris på hvis dere gidder å lese dette. Jeg prøvde egentlig å ikke skrive så mye men det ble visst en del alikevell..

Ha en fin dag! :)
Avatar

Hei

feb 2 2018 - 21:26
Hei, takk for at du deler dette. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skrev her. Jeg skjønner at det ikke er lett akkurat nå men det kommer til å bli bedre. Det er synd at stefaren din oppfører seg slik, og det er noe du ikke trenger nå eller i det hele tatt. Familie burde være der for deg og støtte deg, ikke dra deg nedover. Jeg håper virkelig du finner deg et nytt sted å bo og jeg kan love deg at å bo for deg selv er det du trenger akkurat nå, og at du kommer til å bli lykkeligere.

Å finne en hobbie hjelper alltid, og det er kjempe fint at du er åpen til å prøve nye ting. Noe som har hjulpet meg er å skrive ned tanker hvis jeg har mye å tenke på, eller gå lange turer. Men å tilbringe tid med venner og andre er også kjempe fint. Jeg skjønner det er vanskelig å åpne seg for andre, men det kommer en tid der du greier det. For meg tok det flere år før jeg greide å gjøre det på grunn av dårlig erfaring, problemer med å stole på folk, og på grunn av at jeg ikke ville være til bry. Men det hjalp veldig når jeg fant de rette menneskene å snakke med, og samtidig greie å stole på andre. På denne siden er det mange mennesker du kan snakke med hvis du trenger noen å prate med, og kanskje til og med bli venner med.

Om du føler for det så kanskje det ville være lurt å nevne det til han hvis dere skulle ta en prat med hverandre om deres tidligere forhold. Det kan hende ikke det gjør at dere blir sammen igjen, men det kan hjelpe han å forstå hva som egentlig skjedde. Jeg tror noe dere begge trenger nå er litt alene tid fra hverandre for å se hva dere begge vil. Veit at det er vanskelig nå, siden ingen brudd er lett å komme seg igjennom. Jeg opplevde for en måned siden at min forlovede plutselig gjorde det slutt, og jeg tok det veldig tungt og det er fortsatt ikke lett, men det begynner å bedre seg. Jeg elsker henne fortsatt og føler at hvis vi bestemte oss for å prøve igjen så ville vi fått det veldig bra sammen siden vi har snakket ordentlig sammen om hva som skjedde, men samtidig er jeg litt enig i at det vi trenger nå er tid fra hverandre for å finne ut hva som egentlig er best for oss. Psykisk helse var en av grunnene til at det ble slutt.

Veit ikke helt om det jeg skrev hjalp, men om du trenger noen å prate med så er det alltid mulig å ta kontakt med meg med privat melding. Håper du får en fin helg :)
Avatar

RamuMaxJ

feb 2 2018 - 23:39
Tusen takk for en lang og god melding. Det hjalp utrolig mye å lese dette!


Det er godt å høre at du mener å flytte ut er riktig løsning, for til nå så har de jeg har av familie påpekt at det kommer til å bli myyye verre å at jeg kommer til å angre og angre.

Jeg legger deg til som venn, har veldig lyst til å snakke videre med deg :-)

Igjen, tusen takk!
Avatar

Hei

feb 4 2018 - 23:24
Hei.

Det er flott at du deler. Det er bra å få ting ut. Det hjelper nokon gong å få andre sitt syn på ting. Another pair of eyes som dei seier. RamuMaxJ seier mykje bra. Og eg trur han har mykje rett.

Angst og depresjon er vanskelig, det er voldsomt tungt. Og med det kjem ensomheten. Det mørkaste av det mørke. Men me kjem oss ofte gjennom det. Og det gjere du og. I belive!
Det er synd du må kjempe deg gjennom alt dette pga noko du ikkje kan kontrolere. Og at du må ta i mot negativiteten fra stefaren din. Du er sterk, mykje sterkare enn du kanskje trur sjølv.

Det hjelper nok garantert å flytte ut. Komme seg vekk fra negativiteten. Det gjorde eg. Det hjalp mykje. Då får du deg ein plass som er din. Og du kan plassere talerkenen akkurat der du vil.

Kva interesser har du? Har du noko hobby? Eg var akkurat i samme situasjon, eg vart gal av å sitte heima med mine eigne tanker, dei vart alt for høge, tok alt for stor plass. Min redning var klatring. Det var dritskummelt i begynelsen, ikkje klatringen, men å møte nye folk å komme inn i miljøet. Men så fort det var gjort har eg ikkje angra eit sekund.
Har du ein interesse eller hobby som kan bli noko sosialt er du langt på veg i rett retning.

Kor mykje veit eksen din om situasjonen? Veit han dette med medisinene? Og at det må prøvast ut for å finne den rette typen? Igjen, eg var borti akkurat det samme. Men i mitt tilfelle vart det ingen medisin for eg reagerte så dårlig på mangen av dei. Men ikkje alle vart prøvd, det finnest nok nokon som passer deg heitl perfekt, som vil hjelpe på mykje.
Eg ville nok ha snakka med han, høyrt hans tanker og ideer om alt dette. Men du må og få fortelle om deg og dine tanker og ideer. Komunikasjon er key. Det er det i alle forhold, men eg føler det er ekstra viktig når nokon slit med eit eller anna. Enten det er fysisk eller psykisk.

Eg mysta min andre halvdel pga min psykiske helse, men det var til slutt noko me begge var einige om at var det beste. Men det kom fyrst fram etter me hadde ein skikkelig prat om kva og kvifor. Alle saker har to sider.
Igjen, kommunikasjon er viktig.

Håper du finn ut av ting og det ordner seg.

Eg har ikkje alle svar, men eg har to øyrer. Eller i dette tilfellet, to auger, visst du vil prate ein gong.
Uansett så håper eg du får det bra, og har ein fin dag/kveld/natt vidare. ^^

-Senatsni
Avatar

Re: Angst, Ensomhet og Depresjon

feb 8 2018 - 11:15
Med tanke på at du trenger noe å gjøre om dagene så kan du jo høre med legen din eller kommunen om det ikke finnes ett lavterskel tilbud hvor du kan dra å møte andre mennesker i samme båt. Her jeg bor har de en slik møteplass som er åpen fra 09.00 - 16.00 hverdager og på ettermiddager 14 - 20 i helgene.

De arrangerer også regelmessig eventer som bowling, turer, ski og annet av interesse. Er en fin måte å bli kjent med nye folk og miljøet er veldig inkluderende og ingen ser rart på deg for din lidelse da alle der har noe de strever med.

Var bare det jeg ville tipse om, syntes de andre svarte bra på din problemstilling :)
Lykke til
Avatar

Re: Angst, Ensomhet og Depresjon

feb 8 2018 - 22:22
til hermann:

Høres genialt ut... Trist at det ikke er noe lignende i kommunen jeg bor i (Tønsberg)... I hvilken by har man dette tilbudet?
Avatar

Herman

feb 11 2018 - 19:54
Tusen takk for svar! Dette skal jeg absolutt sjekke opp! :-)
Til forsiden