Føler meg ensom. Ligger bare og gråter. Vil bare noen skal være her med meg. Bor alene. Lei av og kjenne på ensomheten. Lei av og måtte klare alt alene. Skulle bare ønske det var noen her. Noen og våkne opp med. Vil bare ikke være alene.. Er det slik jeg skal ha det? 26 år alene og uten partner. Jeg vil bare ha en mann som er her.

Jeg har kjæreste men jeg er også ensom. Jeg tror det er viktig å ta vare på venner også uansett hva som skjer. Jeg har ingen bestevenn(er) og blir sjelden invitert på ting med andre så jeg skjønner hvordan du har det. Jeg bor alene og er mye ensom og lei meg og vet nesten ikke hva jeg skal fylle helgene med noen ganger. Har begynt å gå veldig tidlig til sengs og håpe på at jeg kan sovne tidlig. Det blir nok bedre en gang, prøver å holde motet oppe.

Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Hvordan har du det? Takk for du skriver til meg, setter pris på det.
Har hatt noen gode venninner, men føler jeg har vokst litt i fra dem, eller dem i fra meg. De har barn og ting har endret seg. Jeg er ikke der de er i livet. Har en veldig god familie. Men kjenner jeg skulle ønske jeg hadde noen hos meg.
Går selv tidlig til sengs og helgene mine og er ganske tomme. Prøver og gjøre det beste utav dagene.

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg er en person som ikke liker å være alene. Jeg trives mye bedre med andre og helst i et forhold. Jeg har vært uheldig og funnet det jeg da trodde var den jeg skulle være med resten av livet, men som over tid ikke er som man trodde og som rett og slett har endt med at jeg er i forholdet bare fordi jeg er redd for å være alene. Jeg må distrahere med selv med tv og serie når jeg legger meg fordi jeg er redd for å legge meg alene og våkne alene. Så hele dagen prøver jeg å distrahere meg selv med tv og diverse nettsteder. Men alt i alt så ønsker jeg meg bare noen som er den jeg skal ende opp med og leve med. Lykkelig. Uansett hvor håpløst det føles, så håper jeg.

Hei, jeg trenger egt bare en venn, en som er der, en å snakke med, bare en faktisk venn. Er vel kommet til det stadie hvor jeg begynner å bli desperat. Jeg er en ung mann på 20 år og er ærlig med det. Gjerne skriv tilbake om det er så mye som litt "interesant" (jeg vil ha en venn som ikke er hannkjønn for føler det er litt mere og snakke om med motsatte kjønn...)