Tja så er det, det med hvor man skal starte når hodet er så kaotisk og fullt av tanker som svirrer runt som en tornado. Men ja, alene. Dette er noe jeg føler meg hver dag stort sett fra da jeg våkner til jeg endelig klarer å sove på kvelden ofte med noen tårer i øyekrokene. Jeg føler at jeg ikke har noen ordentlige venner lengre. den siste vennen min som var mine bestevenn har ikke sagt mer enn en setning eller to de siste 6månedene hvertfall. jeg har jo foreldre, familie/slekt osv men det er ikke det samme alltid. Jeg mangler å ha noen rundt min egen alder som jeg kan prate med, ta en kopp kaffe og prate med på det lokale senteret, shoppe med, chille med serier og snop en fredagskveld eller gå ut på byen med om jeg skulle tørre det. noe i den retningen. Men det er ingen. jeg har prøvd til mine beste evner som jeg ikke føler er noe bra da jeg sliter veldig med sosial angst. å møte fremmede folk er skrekkelig vanskelig for meg, jeg får et kaos inne i hodet og ender med å aldri si noe. jeg har ikke noe sosialt liv er det jeg prøve å si, siden etter jul så har mitt "sosiale liv" nesten utelukkende 95% bestått av 1halvtime med psykologen min hver uke og 2treningstimer med min personelige trener. Og jeg føler meg teit noen ganger når jeg treffer treneren min fordi hun er alltid så blid og glad og spørr om jeg har gjort noe gøy med noen i helga eller om noe lignende men som alltid så blir det den samme regla med at jeg har ikke gjort stort. Jeg prøver å snakke til de jeg kjenner online og de jeg kjenner utenfor nettet i person, jeg prøver å spørre om det er noe jeg kan være med på, om vi skal finne på noe osv osv men det er aalltid noe i veien, andre avtaler osv. har gitt opp litt egentlig med de få personene jeg troddee var vennene mine men overser meg hver eneste gang. jeg sier om det er noe som skjer så blir jeg gjerne med om det er plass, tid har jeg alt for mye av så en avtale er aabsolutt overkommelig fra min side. men 3-4år med de samme samtalene som ender med noe "alla" dette her. "Nei beklager har ikke tid". "hadde du spurt for en time siden hadde du fått plass". "Skal desverre bort". osv osv osv det er alltid noe selv om jeg sier jeg kan når som helst i uka... Er jeg bare naturlig avstøtende for folk? er lei, trist og sint på meg selv konstant og det er såå frustrerende.

Hei, dette høres veldig tungt ut og jeg kjenner meg dessverre igjen. Jeg har ingen magisk løsning på hvordan du skal få snudd denne tunge sirkelen du er i, det er det kun du som kan finne løsning på.
Jeg kjenner selv veldig på ensomheten, en ensomhet jeg ikke klarer å forstå. Fornuften sier at jeg er både høflig, snill, lojal og grei. Følelsen sier noe annet.
For min del er det snakk om små steg for å ta grep. Først utfordret jeg meg selv til å skille fornuft og følelser. På den måten ble det lettere for meg å filleriste meg selv litt om følelsene tok kontroll.
Det andre jeg gjorde, var å tvinge frem et smil, spesielt på tunge dager. Smil til kassadama, smil til han som trener ved siden deg, smil til dem du møter på gata når du skal hjem. Plutselig får du et smil tilbake, og det føles fantastisk når du føler deg som mest alene.
Er kanskje små og ubetydelig ting jeg nevner, men for meg hjalp det så jeg fikk mer kontroll over situasjonen.
Håper du finner det du leter etter, og det du trenger

Jeg syns det var trist det du skrev.jeg mø bare spørre de få personene du har er de gifte og har barn el ikke.for ofte når venner får egen familie og barn blir det vanskelig for den andre for ting blir aldri som før.og det er sikkert spesielt vanskelig når man har sosialangst.det er jævlig å føle seg ensom men det kan være like vanskelig å føle seg ensom selv med mange rundt seg.har du tenkt noen gang på støttekontakt.om det kunne være noe for deg.for med støttekontakt kan du gå på cafe og kino og shopping.

Dette er noe du kan prate med psykologen din med.om støttekontakt kan være noe for deg.jeg har støttekontakt hvor vi gjør mye sammen selv om hun ikke kan være som venninna mi men det kan hjelpe mot ensomhet og på en måte så kan det føles som venninne.jeg hadde en støttekontakt som var så snill og søt vi hadde kjemi med engang hadde henne flere år men hun måtte slutte som støttekontakt men fordi vi fikk så god kontakt forble vi venner.nå har støttekontakten barn men vi avtales og møtes allikevel med lille ungen etter henne fikk jeg nå ny støttekontakt.hun virker alright vi har fin kontakt vi går på cafe på kino på shopping.jeg tenker du bør prate med psykologen din om dette kan være noe for deg

en ukjent sa:
ser du noen uten smil, så gi dem ett!

skjønner?