Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Alene blant alle

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Alene blant alle

okt 17 2021 - 20:00
Jeg lever det "deilige" studentlivet. Omgitt av masse mennesker hver dag, smiler og ler. Har toppkarakterer på universitetet. Har i grunn alltid prestert godt faglig. Er og forelsket i norsk natur, og tilbringer vel omkring like mange netter i telt hvert år som jeg gjør hjemme i senga (og en sjelden gang på sofaen..).

Det hender jeg tenker på hvor mange mennesker jeg møter i løpet av en uke, eller en måned. Det er mye mennesker man havner i kontakt med. Men hvorfor føler jeg meg da så alene? Jeg opplever ofte å bli utestengt (føles det ut som i det minste) fra sosiale lag. Middager, drinker, bowling.. Invitasjonen kommer aldri, men bildene på sosiale medier får jeg tilsendt. Bilder av mine venner og bekjente som har det så festlig sammen. Invitasjonen min må ha blitt glemt.. igjen og igjen. Må si at jeg har ikke akkurat brøytet meg frem og invitert meg selv med, da det føles verre enn å bli "glemt".

Jeg merker at jeg i større og større grad søker oppmerksomhet der jeg får respons: hos menn. Tinder er blitt den store greia. Der har jeg funnet et rom hvor jeg får ha gode samtaler med mennesker (og noen dårlige samtaler..), og jeg opplever at de gjerne ønsker å fortsette kontakten. Derimot er jeg ikke ute etter noen "het kveld" eller noe langvarig, og føler dermed jeg er uærlig og er misvisende. Jeg vil bare ha noen å snakke med. Om det er noen som genuint ønsker å være venner, eller noen som ønsker å snakke i noen uker på Tinder. Uansett så er det greit. Utrolig at man havner på Tinder for å få seg en midlertidig venn.. men slik har det blitt.

Den flinke jenta i klassen, alltid så blid, vellykket, sterk, søt. Men ensom. Jævlig ensom. Man blir overraskende god på å skjule hvordan man egentlig har det. Jeg tror ingen av mine nærmeste har noen sterk formening om at jeg har det dårlig inni meg. Smilet er alltid på plass, og skylder på skolearbeid dersom jeg ser sliten ut. Men det er ikke skolearbeidet som er problemet, det er meg.
Til forsiden