Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

40-årene = ensomhet?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

40-årene = ensomhet?

feb 23 2009 - 20:53
Jeg er 46 år. Av mange årsaker har venner blitt borte på veien, de har flyttet, jeg har flyttet, og nå etter et ekteskap er jeg alene. Jeg har en voksen datter men hun har nok med sitt.
Føler at jeg går under, er så alene, så lei meg. Jeg sliter med problemer fra en barndom full av alkohol og mentalt misbruk. Jeg har heldigvis kommet meg unna det ved å ikke ha kontakt med min mor, men det "stenger meg ute" fra resten av familien, for jeg vil ikke delta i sammenkomster av frykt for å treffe henne.
Så nå føler jeg meg som det eneste mennesket på jord, jeg eksisterer på jobb men ikke ellers. Er det noen som har det som meg? Noen som har lyst til å bli kjent med meg?
Jeg har forsøkt å finne noen nettsider for å bli kjent med noen, men det er bare dating og det er ikke akkurat det jeg trenger nå.
Er det noen der ute?
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

feb 26 2009 - 17:26
Hei.
Tro meg, du er ikke alene. Jeg er så sliten og lei av å kave rundt. Blitt uforskyldt arbeidsledig, og sliter hver dag for å få jobb. Enslig mor med tenåring. Ja livet er ikke like lett bestandig.

Klem til deg-
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

feb 27 2009 - 22:43
hei panteren
takk, godt å se at noen "ser meg".
Skjønner at du sliter, ikke lett å bli arbeidsledig nå i disse vanskelige tidene. Ekstra ille er det når du i tillegg er enslig mor. Hva med å søke praksisplass gjennom nav? du har vel krav på dagpenger og da kan de betale deg det når du er i praksis. Kansje du er så heldig å få jobb der du får praksis? Da får du jo vist dem hva du kan.
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

mars 8 2009 - 21:44
Vi er mange ensomme kvinner i 40-årene, begynner å merke at vi ikke orker så mye lenger, har ikke klart å etablere oss sammen med noen, eller det tok slutt. Det er noe naturstridig å bo alene, være så mye alene, skal ha mye psykisk styrke for å klare det uten å bli deprimert og gi opp. Jeg snakker for meg selv, og mange andre, men hva kan vi gjøre annet enn å skru ned forventningene til livet?
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

juli 2 2009 - 15:32
Hei jeg har akkurat logget meg inn som bruker på disse sidene. Fant innlegget ditt og er i samme situasjon som deg. Bor på Østlandet så det hadde vært fint om vi kunne få kontakt.
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

juli 10 2009 - 11:36
Jøss, jeg føler nesten at det er litt flaut, er helt ny her. Må innrømme at akuratt nå har ensomhetsfølelsen tatt litt overhånd på meg også. Er dette en sånn alderskriseting??

Jeg har det egentlig helt topp. Toppjobb, fantastisk hus, mann, sønn, har det meste som jeg ønsker meg, så hva syter jeg for?

Omverden kjenner meg som den evig sprudlende, energiske, innovative, omtenksome venn eller kollega. jeg får andre til å smile. Lærer dem hvordan vi kan hente det beste ut av livet, YES.

Bak min evige optimisme og mitt omsorgfulle og kjære smil ligger det egentlig mange tårer.

Ensomhet i stillhet, inger som ser........
Så mange tårer, bak en maske som alltid ler...

Uff nei dette blir jo helt feil.
Jeg har jo alt, men så føles det som ingenting......

Min mann som alltid reiser, sier at han elsker meg.
Jeg stiller opp, smiler og er hyggelig overfor alt som har med han å gjøre.
Er jeg lykkelig........, jeg har jo alt lykke? Eller ?

Uff nei dette blir bare dumt. Jeg angrer sikkert snart at jeg skriver dette. Jeg burde jo gått i skammekroken. Det er nok sikkert disse hormonene.

Nei back to work. Smil og vær glad, ta deg isammen, kom igjen!


Hilsen,

En dame som egentlig elsker å hjelpe andre, men trenger litt hjelp selv kanskje??
Burde jeg gått til en psykolog???
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

aug 8 2009 - 16:00
Hei dere andre som har skrevet her.
Leste innleggene deres om ensomhet. Følte meg så truffet, og ensom og forlatt igjen.
Er i den sitasjonen at jeg som 43 åring har blitt singel igjen. Med det medfører av tap av trygghet. Den berømmelige armkroken som er borte. Usikkerhet. Tanker om livet framover.
Tanker om de valgene som er tatt fram til nå.
Det er så mye som kommer nå. Valgte jeg rett den gangen? Hvor ville vi vært om ikke?
Når jeg valgte å bli gammel med den personen jeg traff, og det viste seg ikke gå, kommer jeg noen gang til å tørre å forsøke på nytt?

Mange kommer med visdomsord. Det er bedre å våkne aleine, enn å våkne sammen med noen å være ensom eller noe slikt. Velmente ord. Men, det hjelper ikke mye når tårene kommer.
Man kan snakke med venner. Men de kan aldri forstå. Man er ensom selv med sine beste venner. Noe mangler.
Smilet. Latteren. Sårene vil gro sier de. Ja vel, hvor lang tid vil det ta?

Har vel kommet dit at jeg innser at det var like greit. Men, vondt er det lell. Å oppsøke hjelp tror jeg er greit. Nye venner bra. Men, ikke helt lett å komme i kontakt med. Enten er de opptatt med seg og sitt fordi de er i et forhold. Eller så er de kanskje ute etter noe annet enn det jeg er. Får liksom en følelse av at når en 43 år gammel mann ser etter venner på nettet, så ser han etter et elskerinne eller kjæreste. Ingen kan godta at han ser etter en spesiell venn.
En venn man kan dele godt og vondt med.

Livet må gå videre, man kjemper seg opp. Biter seg fast og gråter sine tårer. Utad virker det på andre som om alt er bra. Men blir en skuespiller. Men når kvelden og mørket senker seg kommer tårene. Drømmen om armkroken. Tryggheten av å være to.

Jeg lærte for en stund siden er ordtak jeg vil dele med dere. Selv den lengste reise på 1000 mil starter med det første skritt! Kanskje jeg har tatt det første skritt. Ønsker dere alle en god helg og lykke til:-)
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

aug 18 2009 - 02:52
Hei, nå er det ikke bare KVINNER i 40-årene som blir forlatt etter mangeårige ekteskap! Det er jo faktisk noen menn også, herværende eksemplar nå nylig.

Jeg burde ha visst hvor det bar hen for mange år siden, men klamret meg til håpet om å få beholde henne likevel. Det gikk ikke bra, tapte kampen om henne som aldri ble noen kamp.

Men som skrevet før her, har man flyttet på seg i årenes løp - bort fra familie og venner. Til å begynne med holder man en viss kontakt, men det blir mindre og mindre - til den til slutt opphører.

Og jeg vet ikke hva som er verst, savnet av henne eller det å ikke ha noen i det hele tatt. En venn eller venninne hadde nok hjulpet.

Har klart meg greit i noen måneder nå, jobben har vel klart å holde meg oppe. Men tida utenfor jobb blir stadig verre å komme gjennom. Første søvnløse natt nå, håper det ikke blir noen vane med det.
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

sep 13 2009 - 09:10
Hei dere som har skrevet her.
Ser det er mange som er ensomme og jeg vet og hva det vil si å være ensom.Bor i Oslo sammen med samboeren min,men er mye alene når han er på jobb og har bare han her.Flyttet hit til han for ca et år siden bort fra barn,barnebarn,søsken,foreldre og alle vennene mine.Tenkte jeg skulle prøve å flytte sammen med samboeren min til Oslo,men det er ikke bare bare når en er 50 år og skal få nye venner.Føler med alle dere som har skrevet inn her og vil på denne måten komme i kontakt med noen av dere og utveksle erfaringer og ikke minst støtte hverandre i en vanskelig situasjon.Sakner veldig en god venninne jeg kan prate med om alt mulig over en kopp kaffe og kanskje et hånarbeid.Har prøvd å lete i kontaksannonser etter venninner,men der er det kun kjærester som en leter etter.

Jeg har kjæreste og er på jakt etter en god venninne jeg kan treffe og bli kjent med uten at min samboer er med.Finne på jenteting.Jeg tror vi damer har behov for andre ting enn bare å gå op i mannfolkene fordi om en trenger dem og.Jeg har tenkt mye på det om jeg har gjort feil i å flytte til Oslo,men prøver på denne måten å kanskje bli lkjent med noen som også føler seg ensomme i Oslo eller omegn som føler det på samme måten.

Det er ikke godt å være ensom,en kan prøve det hvem som vil.Jeg unner ikke noen det,

Hilsen tutta
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

okt 24 2009 - 17:43
Jeg er ny her, fant siden ved å google ordet ensom. Kjenner meg igjen hos mange her. Jeg er gift og har kjekke barn i skolealder, men sliter med å finne gode venner. Så er det sagt, det er noe som ikke er in å si i dag, det er ikke trendy noe sted. Også er det ikke minst forbundet med skam. Jeg føler at jeg vil bli sett på som sosialt mislykket hvis jeg sier at jeg sliter med å få helgene til å bli ålreite m sammen med familien fordi vi savner andre å være sammen med. Og derfor sier jeg ikke det til noen, selv ikke mine nærmeste venninner (som selvsagt ikke bor her)
.
Vi har flyttet en del, men nå har vi bodd i denne småbyen i 9 (!) år, og blir sjelden invitert til andre. Vi har ikke klart å etablere noen vennekrets, jeg har noen venninner som jeg kan være fortrolig med, men de kjenner ikke hverandre. Har også utviklet en paranoia for å bli avvist. Hvis jeg spør noen om å gjøre noe i helga og de svarer at de skal noe annet med noen andre, da føler jeg meg fullstedig mislykka og mister helt motet. Det verste er at jeg føler at jeg må ta initiativet hele tiden, veldig slitsomt. De andre har alltid nok med seg og sitt.

Det som fikk meg til å skrive her ,var denne reportasjen som sto på trykk i dagbladet.
http://www.dagbladet.no/dinside/2005/06/27/435788.html

Hvor modig er ikke denne forfatteren og journalisten Geir Hasle!!
Å lese om andre helt oppegående mennesker som var ensomme , fikk meg til å tenke at dette er kanskje noe mange sliter med, og man trenger ikke føle seg som deeen taperen for det.

Hilsen 41 -åring på sørlandet
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

nov 3 2009 - 12:52
Sitter å leser alle innlegg om ensomhet å fikk lyst til å skrive litt om meg selv. Er ei dame på 47 som har opplevd mye psykisk vold i livet. Aldri følt meg helt akseptert og tatt på meg en maske for å ikke vise min sårbarhet. Har flyttet fra Nord til Østlandet for 5 år siden og har en snill mann som sliter med å forstå mine problemer. Jeg har gått sykemeldt i ett år og kjenner ingen her som jeg kan snakke med eller gå en tur med andre enn mannen min. Har barn og barnebarn men er så deprimert iperioder at jeg klarer ikke å engasjere meg i dem. Alt er liskom bare som et stort svart hull inni meg...Prøvd å få psykologhjelp her men ikke lett..Å bli kjent med folk i voksen alder er ikke lett, tenk å kunne hatt ei venninne å le sammen med, trent med og vært seg selv med... Hadde ikke løst alle problemer men isolasjon gjør det ikke bedre i allefall...
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

nov 10 2009 - 02:06
Har lest igjennom her nå, og må si jeg kjenner meg godt igjen.
Det er tabu å snakke om ensomhet, det skal man liksom ikke være idag.
Jeg føler at alle rundt meg er vellykkede og lykkelige, og det gjør bare nederlaget enda større.
Vet at det er feil, men vanskelig å tenke annerledes.
Jeg valgte å dra meg selv opp med rota, og flytte på meg, jeg angrer på det idag - men vet at jeg vil være glad for denne erfaringen senere.
Det er noe med å komme bort ifra det vonde, starte på nytt, osv.
Venner har jeg, og har ikke store problemer med å få, men den ene som forstår "meg", den mangler.
Nå er det greit å være for seg selv, jeg orker ikke for mye styr rundt meg. Tiltakslysten mangler helt, men jeg har heldigvis beholdt håpet og humøret. Det er trist nå, men en dag blir det bedre, det må det bare.

En ny sommer kommer for oss alle, vi får bare smøre oss med tålmodighet så lenge. :)
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

nov 18 2009 - 14:00
Hei nysingel!

Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Er 43 år. Ble regelrett "kastet" ut av mannen jeg hadde sett for meg å bli gammel med og som jeg virkelig elsket dypt og inderlig. Det er over 1 år siden nå, og like tomt fremdeles. Vennene hvor er de? Ingen, absolutt ingen stilte opp når jeg ble alene. Bortsett fra familien. Og det skal være sagt - jeg har en helt fantastisk familie som fortjener at jeg får det bra! Jeg må holde meg igang for familien sin skyld. En syk mor og en ung datter som er gravid. Jeg gjør alle de riktige tingene. Står opp hver morgen, gjennomfører studiene på attføring, er aktiv i foreningsliv, prøver å ta initiativ til sosial omgang. Til om med prøver å date. Ingenting gir meg noe. Klarer ikke en gang å glede meg over å bli bestemor! Kanskje jeg skriver på feil side, er vel deprimert. Men også utrolig ensom. Jeg går til psykolog og han er den eneste jeg virkelig kan prate med. Alle de andre må jeg ta hensyn til og vise at : Ja, det går så mye bedre nå så :))) Hvorfor har jeg fremdeles bare lyst til å falle ned i et sort hull og bli der? Jeg er så utrolig sliten og trøtt, det blir tyngre og tyngre å være aktiv og gjøre ting. Tror jeg trenger noen som tar meg fysisk i armen og drar meg med ut - ellers er jeg redd jeg isolerer meg totalt! Ja, det er noe med å ta det første skrittet, men jeg har tatt det om igjen og om igjen - når skal neste skritt tas? Og hvordan? Vel dette var ikke noe oppmuntrende innlegg, men jeg trengte å få ned noen tanker. Om noen har noen gode råd eller innspill blir jeg veldig glad!
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

des 10 2009 - 15:38
Hei, jeg også googlet ordet ensom og fant dette forumet.
Selv om jeg ikke er i 40-årene, men 51, er følelsen av ensomhet akkurat den samme. På samme måte som en annen skrev ble jeg forlatt av mannen jeg trodde jeg elsket over alt fordi han fant en annen. Det var ikke i mine tanker at det kunne skje, vi levde i en veldig tosomhet og jeg trengte ikke noe annet. Følelsen av svik var så total, og det har dessverre gjort meg bitter. Ikke utad, nei jeg er veldig flink til å holde fasaden, men innvendig følger jeg at jeg nesten blir spist opp av vonde følelser.

Det er godt over 1 år siden nå, og det gikk faktisk nesten best i begynnelsen. Akkurat nå er jeg inne i en forferdelig periode, det har bare blitt verre og verre, ikke bedre. Selv om jeg har barn, barnebarn og venner hjelper det ikke, føler de har nok med sitt. Fungerer overhodet ikke på jobben, sitter egentlig bare og depper døgnet rundt. Og selvtilliten er på bunn-nivå, ingen vil jo ha meg...
Hjelp, hvordan kommer jeg ut av dette? Hva gjør jeg for å bli den blide, glade, utadvendte, aktive og energiske damen som jeg var? Jeg har aldri før følt jeg har psykiske problemer og derfor ikke tenkt igjennom dette, men burde jeg gå og snakke med noen? Og evt hvor henvender jeg meg?
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

des 22 2009 - 21:58
Ja, jeg tror du har rett. På en måte er det godt å se man ikke er alene - på en annen måte er det naturligvis trist.

På en tredje måte....har jeg ikke egentlig vært ensom hele livet? I blant føles det slik. Jeg er vokst opp som enebarn. Snille foreldre, men av og til er det bare ikke nok. Antakelig har jeg en eller annen psykisk lidelse som ingen noensinne har greid å gi meg en diagnose på. Jeg vet i allfall at jeg som barn var plaget av angst og trolig "noe annet" også. Jeg vet bare ikke hva. Det vet ikke mine foreldre heller, for i den tiden var åpenheten mindre og legen var "gud" så det ble ikke spurt så mye.

Venner var i allfall ikke noe jeg fikk lett, selv om skolen gikk problemfritt til ungdomsskolen. Jeg var ikke den populære i klassen, men heller ikke noen hakkekylling. Det ble jeg på ungdomsskolen. 2,5 år med mobbing setter spor, selv om mange har det mye verre, mye lenger.

Jeg ble tenåring og slet fremdeles med å få venner, selv om jeg kom godt overens med klassekameratene. På en eller annen måte så gled jeg bare ikke helt inn i gjengen. Min egen teori er at angsten jeg hadde som barn og den senere mobbingen frarøvet meg en del viktig sosial kompetanse, slik at jeg ikke kunne "kodene" som måtte til for å passe inn.

Studietiden ble bra. For første gang fikk jeg faktisk venner. Det tok sin tid, men vennene jeg fikk da har jeg ennå. Kjærester kunne jeg imidertid bare drømme om. Igjen kunne jeg nok ikke kodene, så ingen ble tiltrukket av meg. Antakelig ble jeg oppfattet som "for sær" selv om jeg ikke er i stand til å si på hvilken måte. Noe må det være.

Etter endt studie og noen år i jobb flyttet jeg hit jeg bor nå. Også det på grunn av jobb. De vennene jeg har bor andre steder i landet. Etter mange år i denne småbyen har jeg enda ikke klart å få en eneste venn. Kollegene er hyggelige og jeg er "på hils" med halve byen - i allfall føles det slik, men venner? Nope. Ingen å drikke kaffe med. Ingen å gå på kino eller teater med. Turer går jeg som oftest alene og på trening kan jeg nok veksle hyggelige ord med de andre som trener, men vennskap? Nei.

I en alder av 38 fikk jeg "kjæreste". Det høres tåpelig ut når man er så gammel når man går inn i et forhold for første gang, men det går altså an. I ett år var jeg så tilnærmet lykkelig som det går an å være. Så gikk han. Det viste seg etterhvert at han gikk tilbake til sin ekskone. 2 år mellom separasjon og det å innlede et forhold til meg viste seg å ikke være nok. Jeg aner til dags dato ikke hva som skar seg.

Bruddet hev meg ut på dypt vann, og inn i depresjon. Det tok meg drøye 3 år å komme meg på fote igjen psykisk. ,Igjen var livet greit. Ikke fenomenalt fantastisk, men ganske rimelig greit. Jeg reiste en del. Traff venner (tross alt er jeg heldig som har venner, selv om de bor langt unna.) Fikk meg en hobby som jeg setter stor pris på.

Det gikk litt tid og så ble jeg sjekket opp igjen. Som det brente barn jeg er så var jeg skeptisk. Etter mye tenking og grubling takket jeg ja til en date. Som det så ofte er i vår alder så var mannen separert. PÅ andre året. Allerede på første daten spurte jeg faktisk om han faktisk var ferdig med sin eks, dersom det nå skulle vise seg at en date ble til flere. Helt sikkert?

Jo, det var helt sikkert! Ingen tvil. Jeg tok sjansen, en date ble til flere. Vi må være levende eksempler på "two wrong doens't make a right". Det ble ikke noe drømmeforhold. Et år etter første date så insisterer han fremdeles på å kalle seg "singel" til tross for at vi har sett hverandre jevnlig, vært på turer sammen, overnattet hos hverandre og til og med vært på ferie sammen. NÅ går det mot jul og han skal feire jul med sine barn (noe som jeg faktisk skjønner) og sin eks (hvilket jeg ikke skjønner i det hele tatt). Og jeg sitter her alene og kjenner ensomheten sige på. Det er ikke det at jeg hadde forventet å dele hans julefeiring. Til det er vi for lite etablert som par. Barna hans er voksne og flyttet ut og har ikke truffet meg. Jeg tror faktisk ikke en gang jeg ville feiret med dem om jeg hadde blitt invitert.

Jeg er ikke egentlig sjalu, men kjenner at det svir at han skal feire med eksen. Jeg skjønner de har en felles historie og alt det der, men det får meg til å føle meg nedvurdert og mindreverdig. Og akkuarat i kveld får det ensomheten til å kjennes påtrengende. Veldig.

Blir det noensinne min tur til å bli den viktigste for noen? Kan jeg en gang få oppleve å bli prioritert, ikke bare den som skal forstå og forstå og forstå til krampa tar meg? Forstå menn med famile, forstå at andre mennesker har sine liv og sine familier og at jeg aldri noensinne vil komme på prioriteringslista i noen som helst sammenheng?

Jeg regner meg som et oppegående menneske. Til daglig er jeg ikke engang særlig sentimental. Jeg regnes som morsom og (som oftest) fornuftig. Jeg klarer til og med å telle til ti før jeg blir sinna - de fleste gangene. Hvorfor er ikke det nok?

Men på kvelder som i kveld klarer jeg ikke la være å savne å føle meg viktig for noen. Det er ikke egentlig en kjæreste/samboer/whatever jeg savner. Det er mer å en gang vite med sikkerht at jeg ikke har siste prioritet.

Skal jeg alltid forbli "særingen" som kvalifiserer til tittelen "Den lokale Vigdis Venneløs"?

Mange spørsmål. Mye høyttenking. Ingen av spørsmålene krever svar. De er bare skrevet i en akutt tilstand av selvmedlidenhet. Jeg vil jo ikke belemre mine venner med tanker som dette - iallfall ikke i for stor grad. Da har jeg snart ingen venner igjen, tenker jeg. Så jeg beklager at jeg kuppet tråden, men i kveld føltes det litt nødvendig.

I morgen er det atter en dag og om en uke er jula forbi. Det er bare å stå på videre.
Avatar

Re: 40-årene = ensomhet?

des 26 2009 - 00:32
Hei!
Er ny her. Dette strevde jeg også med da jeg var i slutten av 20-årene. gamle studentevenner var borte vekk, vi hadde kanskje ikke så mye felles likevel På jobb blir man jo ikke venner. Hva sakl mAN GJØRE? Tenkte stadig at jeg måtte få mg en hobby eller gjøre noe der jeg møtte de samme menneske oveer tid og kanskje ble kjent. Jeg var i en sånn situasjon at jeg etterhvert fikk to barn. Heldige meg!!! Og da brukte jeg veldig mye tid sammen med andre gravide og etterhvert mødre. Oppsøkte steder der sånne møtes. Kjempebra bådr for meg og babyene/barna. Har man anlednig til å finne et miljø man trives i av en eller annen grunn: Vær den som inviterer, forslår aktiviteter man kan gjøre sammen o.s.v PRØV!!!. Det er ikke sikkert de andre som sr då vellukkede ut heller egentlig har så mange venner
Til forsiden