Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

surr surr surr

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

surr surr surr

des 25 2016 - 03:14
heisann, long time no see. jeg er back back back again og denne gangen er det både bedre og verre enn sist. sist jeg skrev her, i juli elns, var jeg ekstreemt deprimert og jeg hadde mye angst, selvmordstanker osv. det er det mer eller mindre slutt på, har selvfølgelig dårlige dager, og litt angst henger jo igjen, men ellers føler jeg meg ganske bra. dette er da pga bestevennen min (og meg, da, men du skjønner). han er fantastisk og favorittpersonen min i hele verden (som høres utrooolig barnslig ut, men det driter jeg i. jeg elsker han, og jeg blir både glad og trist når jeg tenker på han). livet smiler litt sånn skeivt til meg atm, og jeg kan leve fint med det!

MEN, som jeg sa, shit er verre enn det var også. denne bestevennen min, dette utrolig vakre mennesket som jeg hadde ofret alt i verden for (dramatic, i know, but true) har det nå like ille, om ikke verre, enn jeg hadde det i juli. han sendte meg rundt klokken ett i dag en helt hjerteskjærende melding om hvordan han hater seg selv, at han har lyst å kutte opp sitt eget ansikt og ta livet av seg selv, osv. jeg fikk selvsagt panikk, og prøvde å ringe både han, moren, faren, og søstera, men fikk ikke svar av noen. fikk til slutt en venn av meg til å ringe han, og da fikk jeg meldingen "hei, få X til å slutte å ringe meg, vil holde munnen stengt så lenge som mulig." eller noe sånt.

ble jo obviously utrolig lettet over at han fremdeles var i live. at this point hadde jeg vekket både moren min og bestemoren min i full panikk, og fått dem til å lese deler av meldingen (viste dem selvsagt ikke alt, bare en setning eller to så de skulle skjønne hvorfor jeg sprang rundt og ristet og hulket klokka to om natta), og de var ganske nervøse de og. jeg fikk skrevet en melding til han, men jeg har enda ikke fått noe svar av han. han har det helt grusomt, og jeg får fysisk vondt bare av å tenke på hvordan han må ha det. har litt lyst å tvinge mamma til å kjøre meg til han, men then again, det hadde sikkert vert utrolig flaut for han.

jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. jeg har aldri vert på "denne siden" før. hva skal jeg si som jeg ikke allerede har sagt? hvordan skal jeg vere vennlig men ikkje clingy? når skal jeg la han sitte alene og når skal jeg trenge meg på? skal jeg nå fortsette som vanlig eller skal jeg ta det opp med han? jeg skjønner ingenting og jeg er konstant engstelig for at han skal plutselig vere borte.
Avatar

Re: surr surr surr

des 30 2016 - 19:08
Jeg håper virkelig allt har ordnet seg for deg og vennen din! Når jeg var i hans situasjon en gang gav en veninne meg et ultimatum, enten tok jeg noen skritt for å vise henne at jeg kom til å overleve eller så ringte hun politiet.

I øyeblikket var jeg selvfølgelig rasende, men jeg tror ikke jeg hadde overlevd natten om det ikke var for det. Av og til kan man ikke hjelpe noen, og de kan ikke hjelpe seg selv. Da blir fort alternativet å ringe noen som kan "tvinge" på de hjelp. Eller hvertfall passe på de til de klarer å passe på seg selv.
Til forsiden