Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

ser ingen fremtid

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

ser ingen fremtid

juni 20 2020 - 22:03
Hei, jeg har slitt med selvskading siden jeg var 12-13- og sliter fortsatt som 22-åring. Har vært innlagt flere ganger enn jeg kan telle, både i somatikk og psykiatri. Har gått i en eller annen form for (mer eller mindre hjelpsom) samtalebehandling siden jeg var 14. Stort sett har oppleggene jeg har vært gjennom vært en gang i uka, til en gang annenhver uke.

Jeg har stått uten behandler siden begynnelsen av januar i år, da behandleren min plutselig ble sykemeldt til ubestemt tid. Jeg fikk ikke vikar før midten av mai. Etter 4 «behandlingstimer» med vikaren, konkluderte hun med at hun ikke kunne hjelpe meg, og at det ikke var noe vits i å gå i behandling, ettersom jeg ikke klarte å formulere gode nok mål for meg selv. Jeg trodde et ønske om å få et godt liv, og å fullføre utdanning, var gode og realistiske mål, men tydeligvis ikke.

Så nå står jeg uten behandler. Pandemien og lockdown har også bare gjort livet verre. Jeg går egentlig på skole (universitet) 2 ganger i uka, noe som da falt bort pga corona. Siden har jeg bare sittet hjemme og gamet og skadet meg selv i min rotete, støvete, og blodige leilighet. Jeg har ikke gjort husarbeid eller vasket siden starten av tiltakene, og nå som jeg ikke må ut jevnlig heller, går det fort en uke mellom hver gang jeg orker å ta meg en dusj.

Nå heller jeg mot at det å ta livet mitt vil være beste løsning. Ensomheten og isolasjonen under pandemien gjør det bare enda tydeligere hvor alene jeg er. At jeg skulle bli «dumpa» av DPS i tillegg er egentlig bare «the cherry on top of the shit cake». Jeg har ingen venner eller familie. Ingen vil savne meg. Og ingen, - og ingen ting er så viktig for meg at det er verdt å leve. Jeg har slitt i så mange år, og føler jeg aldri har passet inn noe sted.

Ikke passer jeg inn i skole/jobb/det normale samfunnet. Jeg har blitt mobbet opp gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og klarer rett og slett ikke bygge og holde på meningsfulle relasjoner. Jeg klarer ikke «connecte» med folk uansett hvor hardt jeg prøver. Ikke passer jeg inn i psykiatrien heller. Hver gang jeg blir innlagt på psyk. får jeg høre av behandlere «sånne som deg skal ikke være her, pasienter med din diagnose trenger ansvarliggjøring, og lære å håndtere livet på egenhånd», og blir hivd ut bare etter et par dager, uten noen reell hjelp, utover kanskje enda en beltelegging eller to (så langt det kan kalles «hjelp»). På møteplasser som Fontenehus, o.l. får jeg høre av belærende brukere «du vet ikke noe om livet» etc fordi jeg er relativt ung, har fullført noe skolegang, og ikke har blitt fôra opp på psykofarmaka (heldigvis). Alt sett bort i fra at det ser ut som om halve meg har vært påkjørt både to og ti ganger av en rabiat gressklipper. Andre brukere skal absolutt kommentere og stikke nesa si borti hva jeg får/har fått av tilbud, og folk som ikke vet noe om meg uttaler seg om min situasjon og hva jeg har behov for og ikke behov for. Å dra tilbake til slike steder er ikke noe jeg ønsker, og jeg tror ikke det har gjort meg noe godt å oppholde meg i foraer som kun handler om psykisk helse. (og ironisk nok poster jeg her nå)

Jeg føler meg bare så misoppfattet, alene og demotivert. Jeg ser ingen fremtid, for verken meg selv eller kloden. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å klare å skaffe jobb etter endt utdanning. Ingen arbeidsgiver vil vel ha et nervevrak. Jeg ser ikke for meg at jeg vil klare å bygge noe nettverk når vi ikke en gang kan håndhilse. Sist gang jeg fikk en klem var fra en og annen helsearbeider, før iverksettelse av tiltak. Nå er det nærmeste jeg kommer fysisk kontakt- sying på legevakt. Jeg klarer ikke se for meg at jeg noen gang kommer til å være skadefri. Selvskading er det eneste som gir mening i livet mitt. Og jeg hadde ikke hatt noe imot å dø på den måten.
Avatar

Synsing

juni 20 2020 - 23:19
Nei. Det er mye synsing, og misvisende råd når man bare trenger at noen forstår en. Sef vil man ha råd hvis det er hjelp i det, men mange pusher på sine løsninger på problemer de ikke forstår. Stort sett forstår vi oss selv... Selvskading er fks en ting jeg ikke har drevet med selv, selv om jeg kjenner igjen mye av følelsene dine. Så jeg vet ikke akkurat hvorfor du må gjøre det, men det er en grunn. Den kontakten du prater om kanskje? Å bli tatt alvorlig?

Korona vil i alle fall ende etterhvert. Så der vil ting forandre seg mtp sosialt liv. Jeg har selv ikke greid å holde meg inne... Må ut. Har møtt noen få folk også. Du kan kanskje knytte relasjoner om du har sosial distanse til de fleste

Arbeidsgiver ser kanskje ikke at du er nervevrak. Gjør det ikke det med meg i alle fall. De gangene jeg har vært yrkesaktiv. Det er mer jeg som ryker enn at de er misfornøyd
Avatar

RE: Synsing

juni 21 2020 - 23:11
Jeg snakker ikke bare om pandemien når jeg sier jeg ikke har tro på fremtiden generelt. Klimakrise, opptøyer og uro i samfunnet- som tvilsomt vil føre noen vei, økonomisk kollaps, og i verste fall verdensomspennende krig når vi går tom for ressurser... for ikke å snakke om all elendighet som allerede finnes i verden. Jeg skjønner ikke folk som velger å stifte familie og bringe barn til verden nå, for å si det sånn.

Og det er ikke bare sosial distansering som gjør det vanskelig for meg å knytte relasjoner. Har hatt vansker med å knytte relasjoner hele livet. Som jeg skrev, har jeg skadet meg siden lenge før korona, og skader meg ikke akkurat for å få fysisk kontakt med andre, hvis det var det du leste ut av det. Men at selvskading har vært en måte jeg har fått kontakt med folk. Det skal jeg ikke nekte for. All hjelpen jeg har fått- alle relasjonene jeg har hatt innen PHV, har stort sett vært direkte resultat av skadene jeg har påført meg, eller av selvskadingen generelt. Men like mye som man kan si at "uheldig forsterkning av atferd" har gjort det vanskeligere å slutte, føler jeg enda mer at jeg ikke vet hvem jeg ville vært uten selvskadingen. Min "relasjon med skarpe gjenstander" har vært den lengste/eneste varige relasjonen jeg har hatt i livet mitt per dags dato.

Jeg har arr oppover halsen og i ansiktet, og på hånden etter selvskading, og selv om jeg skulle gått i langermet, høyhalset genser, vil det være synlig. Og helt ærlig skjønner jeg det om en potensiell arbeidsgiver skulle tenke jeg er en dårligere kandidat på grunn av det. Har for øvrig prøvd meg i arbeidstrening for to år tilbake, og jeg måtte avslutte, fordi arbeidsgiver ikke syns det var forenelig at jeg skadet meg slik jeg gjorde, med det å stå i jobb. Kan egentlig ikke si meg uenig i det. Og føler dessverre ikke at noe er særlig annerledes nå enn det var da, og jeg har lite tro på at noe vil endre seg etter endt utdanning.
Avatar

Relasjoner.

juni 21 2020 - 23:41
Skjønner at det er vanskelig å knytte relasjoner, da jeg selv synes det er spesielt vanskelig.
Så, om du vil, så kan du alltid sende en melding, for å prate, om alt mulig.
Avatar

Re: ser ingen fremtid

juni 21 2020 - 23:57
Jeg også hadde veldig vanskelig med å skjønne at folk ville skaffe barn før. Nå skjønner jeg at det som driver mennesker er behov, og det som gir dem mening. Hadde nok laget barn selv nå, med rett dame. Fordi det er noe som gir meg mening med livet. Man trenger jo noe å leve for.

Du har et mot jeg ikke har. Har slitt med selvmordstanker siden ungdom. Men er for redd til å putte noe skarpt i meg. Så det er definitivt et uttrykk for noe som er deg. Jeg forstår at du har en trang til å holde fast på den tingen som gir den følelsen. Jeg tenker noen ganger at det er ikke så viktig å være noen bestemt. Bare eksistere. Så ser jeg at i samfunnet må man liksom ha definerte roller. Være sånn eller sånn
Til forsiden