Jeg har som de sier "vunnet i lotto", vi bor i Norge og har det vi trenger. Synes egentlig at livet mitt er bra, venner, gode karakterer, greie sportsprestasjoner, egen bil osv. Men alikevell sitter jeg her midt på natten og prøver å formulere smerten jeg har. Eller tror jeg har.
For et par år siden begynte tankene om selvmord å nå hodet mitt. De forsvant og kom tilbake, gode og dårlige perioder. Ofte finner jeg meg selv i å ville kutte meg, kanskje jeg prøver forsiktig og det føles godt. Men jeg vil ikke dø, det vet jeg innerst inne. Så jeg utfører aldri selvmordstankene. Det er for mye ansvar som holder meg igjen, familie for eksempel, jeg kan ikke utsette dem for enda en død. Men å forestille meg min egen begravelse, folks reaksjoner og forhåpentlivis deres skyldfølelse, det føles godt.
Dette er sånn hjernen min tenker, spessielt på søvnløse netter. Men neste dag så kommer fornuften og forteller meg at : Nei du vil ikke dø, du vil bare ha oppmerksomhet. Du er ikke deprimert du er bare oppmerksomhetssyk!
Og jeg vet at når jeg er dø kan jeg ikke akkurat nyte oppmerksomheten lenger, så jeg lever enda.
Men når jeg leser over hva jeg har skrevet så synes jeg ikke disse tankene tilhører en frisk person. Videre så tenker jeg også mye på hvordan selvmord og mentale lidelser har blitt en trend, og jeg vil ikke bare være en del av denne trenden og søken etter oppmerksomhet. Derfor har jeg ikke greid å fortalt noen om dette. Jeg har så lyst å snakke om det, men greier det ikke. Jeg kan være ganske sjenert og er ikke særlig glad i oppmerksomhet fra folk. Og jeg bestemte meg egentlig for at nå må jeg fortelle det til noen, eller i det minste begynne å hinte til mine nærmeste venner.
Jeg har ikke vært på trening på flere uker, jeg har vært med på sosiale sammenkomster men ellers har jeg ligget hjemme i sengen og gjemt meg for omverdenen, jeg har sovet. Begynner å bli lei av å sove.
Jeg er forvirret, jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så nedenfor. Ja det er en del kjipe ting i livet mitt, men det er da også mye positivt. Dessverre så er det ofte det negative hjernen fokuserer på, og det blir så mye at jeg til slutt ikke vet hva som er fram og bak.
-J18

Vel, du sier jo at du ikke liker så mye oppmerksomhet fra folk, og da kan iallfall ingen beskylde deg for at du er oppmerksomhetssyk, verken du eller andre. Jeg synes forsåvidt at det er fælt at man skal bruke det ordet til folk som sliter med seg sjøl, fordi når man har det veldig vanskelig, er det siste man trenger, å bli dømt. Og ja, vi trenger faktisk alle oppmerksomhet fra andre, det er ikke noe galt i det. Du sier at du har det bra, samtidig som du sier at det er en del negative ting i livet ditt også. Du forteller ikke hva disse negative tingene er. Men det jeg iallfall har erfart i mitt eget liv, det er at når jeg bærer alle disse negative tingene for meg selv, ikke forteller noe til noen, så blir det enda verre. Så jeg tenker at du skal begynne å fortelle hva som plager deg. Enten her i dette fora, hvor du kan være anonym ( og gjerne får svar fra andre som har opplevd lignende...) eller til noen andre som du stoler på. Du vil nok merke at når du tør å være ærlig, så vil du føle deg letta, og særlig hvis du møter forståelse og støtte fra andre, så hjelper det godt.....