Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

om depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

om depresjon

mai 5 2022 - 15:06
Jeg er en kar som sliter mye psykisk. Jeg tenker veldig mye på at jeg har lyst til å forlate livet. Jeg har ikke noe som opptar meg som er noe å leve for. Jeg har slitt med angst og depresjon i mange år.

Barn & ungdoms tid: Helt siden jeg var barn har jeg hatt underliggende angst og urolighet problemer. I min barndom var jeg vært utsatt for det jeg vil mene er overgrep. Mobbing, utestengelse fra det sosiale, diskriminering grunnet hudfarge og etnisk familiære bakgrunn. Jeg kommer fra en familie der vold ikke er ukjent i oppdragelsen. Som barn ble jeg ofte plaget og mobbet av de andre barna der de voksne ikke gjorde noe for å stoppe det. Jeg ble ofte gjort til syndebukk og de voksne hadde en formening om at jeg selv var skyld i utestengelsen fra det mellommenneskelige og mobbing jeg var utsatt for. På ett tidspunkt så var jeg instutisjonert ved barne psykiatriske. På dette sted ble jeg sexuelt misbrukt. Opplevelsen av å ikke bli trodd på da jeg fortale om overgrepene gjorde at jeg måtte gå med alle de vonde opplevelsene inne i meg. Siden barn har jeg aldri hatt venner. Jeg har alltid vært en "a loner". Selv idag i voksen aldre har jeg ingen venner eller bekjentskapskrets. Jeg er alltid alene.
Alle de vonde opplevelsene jeg har opplevd har formet meg som menneske idag.

Voksen livet: I voksen alder har jeg opplevd mye dårlig. Spesielt i jobb sammenheng. Siden jeg begynte å jobbe i 1990 så har jeg opplevd å måtte slutte i mange jobber grunnet dårlig psykososiale forhold. Opplevet mye negativ og usann omtale, baksnakking, stigmatisering,kollegaer som ikke verken aksepterer, inkluderer ,respekterer en for den man er. Opplever å bli omtalt usant slik at man har mistet jobben. Jeg har forsøkt å fungere i jobbene men dette har pågått i så mangen år at jeg ikke orker mer. Har pr dato vært sykemeldt i 1 år der jeg nå går på aap i påvente av evnt uføre innvilgelse. Jeg føler meg ødelagt fysisk og psykisk. Eller jeg vil si at jeg ER ødelagt psykisk. Det har nå gått så langt og over menge år at jeg ikke klarer å være i jobb. Jeg føler mye frustrasjon og sinne i meg. Jeg har lyst til å hevne meg. Jeg hater folk med dårlig holdninger og oppførsel. Hvis jeg skulle skrevet en liste over folk jeg syntes var greie.. hadde denne listen vært svært kort. Jeg har for det meste møtt på mange folk med dårlig "vibes". Med all den negativiteten jeg har opplevd så går jeg rundt med indre følelser av å ikke like noen som helst. Skal mye til for at jeg synes noen person er alright.

Ulik behandling: Jeg har vært til utallige undersøkelser og utredninger. Både hos DPS, psykologer,psykiatere osv.. uten noen god resultater. Jeg opplever å få komme til disse der de tar meg inn til en slags "for undersøkelser" der de prater meg meg under noen få sesjon timer a 45 min der jeg etter en lite tid hos disse blir dyttet ut igjen uten noen form for oppfølgning i ettertid. Jeg har aldri fått noen form for behandling for mine psykiske problemer. Jeg bærer rundt på mye dystre tanker. Jeg tenker ofte på selvmord. Tenker mye på hvordan man kan ta livet av seg. Siden jeg nå ikke er i jobb så går dagene mine til å sitte hjemme å ikke gjøre noe. Typisk dagsform for meg: står opp i 10 tia, morgenstell,ta smertestillende medisiner, kle på meg, ta sykkelen min og sykler ned til stam kafeen, bestille en kopp kaffe, 1 gl juice, en kake bit. Så sitter jeg på kafeen i ca 45 min og leser nyheter på mobilen. Så drar jeg på butikken og handler det jeg skal spise til middag, så sykle hjem, sitte å se TV en stund, så lage middag, så sitte å se TV til kl 22-2230, så ta sovemedisinen min. Sover ca 4-5 timer urolig søvn. Drømmer mye, har ofte smerter i kroppen, Slik har jeg hatt det nå over 1 år.

Jeg ser ingen mening med å leve livet mitt. Mor & far er døde, har ingen kontakt med øvrig familie fordi det har jeg ikke hatt grunnet familiære omstendigheter. Døds lysten og tankene er meget sterke. De blir verre og sterkere som tiden går. Disse behandlerene som nevnt her tidligere har jeg ikke hatt noen hjelp i. Det sies at det er hjelp å få.. men jeg opplever ingen hjelp. Jeg synes at de som virkelig tørr å ta livet sitt er tøffe. De har ikke mer smerter. Det å bestemme seg for å gjøre det slutt har overveid dette veldig lenge. Og disse har heller ikke fått den hjelp de skulle ha fått. Hadde de fått dette så hadde de vel vært i livet i dag?! Jeg var på DPS her der det står ifra den behandler som tok imot meg, skrevet til fastlegen min at jeg trenger langvarig psykisk behandling. Men det har ikke skjedd. Har en fastlege som ikke er særlig god til å følge opp. Har en følelse av at han synes jeg ser tyngende å ha som pasient. Han er flink til å skrive ut sterke smertestillende medisiner og sovemedisiner. Jeg har nå spist sovetabletter i mange år. Jeg får ikke sove uten disse. Har forsøkt å avvende meg men til ingen nytte. Tar jeg ikke disse kan jeg gå fler uker uten å sove.
Avatar

Kan ikke stå uten respons

mai 5 2022 - 18:52
Hei :)
Fryktelig trist at du har det slik - virkelig. Nå prøver jeg et skudd i blinde;

Er det Kirkens Bymisjon der du bor?
Finnes Mental Helse?
Andre organisasjoner med lavterskeltilbud?

Jeg VET - fra her jeg bor - at mange finner en ny giv i livet gjennom slike fellesskap.

Gi det en sjangse er du snil :)
Avatar

re Midtlivskrise

mai 8 2022 - 17:32
Ja, det finnes det du nevner her i tråden. Har vært innom mental helse i bydelen men de responderer ikke på mine henvendelser. Har ringt de og lagt igjen beskjed på svarer uten at de ringer tilbake. Har skrevet til de via internettsiden uten responds.
Til forsiden