jeg ønsker ikke å dø. jeg ønsker å få fjernet mørke jeg befinner meg i.
jeg er så sinnsykt sliten, men jeg finner i roen.
jeg føler rett og slett sjela mi svever i en svart tornado, og jeg klarer ikke å få tak i den.

Her kommer Tornadojegeren til redning. Ooops, der virvlet jeg selv opp og bort i mørket. Jeg skulle gjerne hatt makten til å redde oss

Jeg tenker, finn noen å prate med. Mammaen din, pappaen din, et søsken (om hxn er voksen), helsesykepleier, tante, bestemor eller evnt en venninne.
Jeg ville satt veldig pris på om barnet mitt pratet med meg når hxn var 19 år. Uansett alder håper jeg barnet mitt prater med meg om ting. Det vil jeg virkelig tro din familie også tenker.

Å bære på tunge tanker alene gjør det tyngre.

Så håper jeg du klarer å finne på noe gøy med venninner, kompiser eller familien din. Dra ut på kino, bowling, bading, lacer tag eller noe. Eller bare sitte hjemme hos noen av dere og prate, spille brettspill eller noe annet.
Få glede i livet tenker jeg er viking.

Å om du føler du trenger en psykolog å prate med, så kan du prøve å få henvisning dit av legen din. Men ikke sikkert du får pratet så veldig lenge med dem, kanskje du heller må prate med ROP tjenesten der du bor.
Ikke vær redd for å åpne deg og sette ord på tankene og følelsene dine, litt er bedre enn ingenting.

Trening, gå en tur eller noe er veldig godt for psyken. Å om du ikke er glad i å gå tur, så kan det hende du blir det til slutt. Det vil gjøre deg godt. Evnt annen type trening, svømming, klatring etc.

Håper og tror at ting vil bli bedte for deg.
Søvn er også veldig viktig. Rutiner.

Håper du får en god natt =)
Jeg skal legge meg nå.

Kjære jente 19 år!

Du er et godt stykke på vei når du sier at du vil leve, i lyset. Du får gode svar at Terese over.

Kanskje en bagatell av en metafor vil noen si, men i stedet for å fjerne mørket rundt deg som du skriver, kan du enklere og med bedre hell bevege deg ut av mørket og inn i lyset. For det er dette som skjer, en selv ser en bitteliten lysning i mørket og går mot det.

Livet vil alltid være opp- og nedturer, men å øke lengden på oppturene er et godt mål. Og kjenne på når oppturen faktisk er der, ikke ta den som en selvfølge. Feire skikkelig, hoppe og juble, uttrykke gleden, for det gjør noe med psyken også, altså i positiv retning. (I et annet innlegg her om dagen fikk jeg "kjeft" for å ha nevnt latteryoga på denne siden, men det er faktisk noe som hjalp meg til å forstå og hjelpe hjernen min bedre da jeg var så langt, langt nede.)