Nå er jeg så langt nede som jeg aldri har vært, og ser ingen mulighet til å noensinne komme meg opp igjen.. Jeg føler jeg har forsøkt alt, de to siste årene har vært BARE nedturer, og jeg føler at jeg virkelig ikke klarer enda en nå..

men jeg er faktisk ganske langt nede sjøl også. I det siste har jeg løst det med å bli hard. Hard overfor andre slik at de ikke skal greie å såre meg. Men jeg vet ikke om jeg klarer å være hard altfor lenge, det er liksom ikke meg. Likevel så hjelper det å sette opp et hard ytre, man blir mer beskytta faktisk, og andre får mer respekt for en. Så jeg går rundt og tenker mye på dette: skal jeg være hard og kald for å beskytte meg selv, eller vise varme og åpenhet slik jeg egentlig er..... ?? Jeg har ikke svaret...

Ja, i grunn mye det samme her. Bygget seg opp en stund før jeg gikk fullt og helt på denne smellen. Kjenner meg igjen i dette med å bli hard. Tar meg i å irritere grenseløst over de mest trivielle ting blant annet. Ikke snakke med venner og familie. Kan vel mest bare snakke for min egen del her. Men det jeg har erfart er vel mest at det gjelder å stå i det. Det pleier å gå over. Men så er det neste gang da... Den er litt kjip å ha i bakhodet. Jeg og føler å ha prøvd "alt". Vært i systemet i åresvis, inn og ut. Prøvd å ha kjærester, jobb, venner, terapi, medisiner. Og ender alltid opp her. Eneste forskjellen er at jeg er litt eldre, litt mer kynisk og misantropisk. Men hvis du leser litt om Keanu Reeves, skuespilleren som har opplevd mer smerte og ulykke enn de fleste, han sier det egentlig litt bra. Man trenger ikke å være lykkelig for å leve. Men alt er jo relativt selvfølgelig. Man kan oppleve mye drit i livet. Men ens subjektive erfaring av dette og ens reaksjoner er i stor grad med på å forme hvor viktig "driten" er.

den må jeg tenke på....."man trenger ikke å være lykkelig for å leve......" det er jo forsåvidt sant, og livet går vel til dels opp og ned for de fleste, ingen er vel lykkelige hele tida....men jeg skulle nå gjerne hatt litt mer lykke i livet mitt, da......

Ja, nei. Alt er hva man gjør det til. Til og med fysisk smerte. Frykt gjør den mye sterkere blant annet.
Skulle gjerne hatt mer lykke i fremtiden ihvertfall. Slik jeg føler det har alt som jeg har bak meg vært ekstremt lærerikt, og det kan ha sin nytte en dag.
Med det sagt så annerkjenner jeg at jeg sitter i hybelen min på sykemelding, både deprimert og småpsykotisk, er faktisk ett valg jeg har tatt, og har fortsatt å ta hver dag siden jeg ble sykemeldt.. Det er bare veldig vanskelig for meg å fatte ett annet valg akkurat nå.
Det høres nok kanskje litt rart ut.
Men det er også en annerkjennelse av at jeg føkte ikke ting var greit før heller.
Hva vedgår lykke.. "ignorance is a bliss" er vel den opplevelsen jeg ofte har sittet med etter ting har vært "bra" en periode. Folk flest har jo en hektisk hverdag og ting går slag i slag mesteparten av dagen, så man får gjerne ikke mye tid til å redlektere. Gjerne ikke før tankene begynner å tvinge seg frem...

har du valgt å være deprimert og psykotisk? Det forstår jeg ikke.....

På sett og vis. Når jeg ikke gjør noen tiltak i hverdagen for å føle meg bedre, så kan man si det. Når jeg i tillegg takker nei til hjelp, så er det ganske selvsagt. Men hjelpen hjelper jo ikke alltid så mye. Men samtidig så husker jeg hvordan jeg følte meg før jeg tok ut sykemelding også, så jeg visste jo litt hvordan det ville gå. Ting er uansett litt annerledes for meg denne gangen. Tidligere husker jeg at det var mer smertefullt, på en litt mer uskyldig måte. At jeg var istykker og ikke visste hvorfor.
Nå tror jeg gjerne heller at det er litt mer at min sinnlidelse er til tider en refleksjon av mine omgivelser. Og jeg klarer ikke å slutte å se på de. Fordi jeg vil forstå. Vil lære mer. Livet må jo være rikere og mer innholdsrikt, enn at man går på jobb og betaler regninger, drikker seg full i helgene osv? Jeg føler bare at verdiene vi omgir oss med i vestlig kultur i dag begynner å bli veldig hule.

akkurat det som du sier om verdier, er jeg faktisk helt enig med deg i. Jeg tror også på at din sinnslidelse som du kaller den, eller vi kan ta sekkebetegnelsen: psykiske problemer....handler mye om hva omgivelsene har påført deg av smerte, ja. Tror nok at det er mange sårede mennesker her inne, mange som har blitt tråkka på, som ikke føler seg gode nok. Det er ikke rart at det blir psykisk sykdom av slikt. Selv så holder jeg meg sånn noenlunde på beina, går i full jobb, men ofte krever det ganske mye. Men jeg tror faktisk at de fineste menneskene er her inne, det er de som blir syke, de som ikke takler all falskhet, all ondskap og egoisme.

Ja.. I mitt tilfelle føler jeg til tider at min måte å se verden på, selv om den gjør meg deprimert, er viktig. Nå i disse dager er det gjerne ikke så mye om hva jeg har opplevd og gjennomgått lenger. I disse dager er det gjerne mer om hva vi mennesker gjør av skade på planeten og omgivelsene våre.. Og hverandre.
Jeg er enig med deg i at vi med psykiske plager gjerne har noen annerledes kvaliteter, i i motsetning til folk flest. Ofte føles de kvalitetene vi har viktige. Vi vil gjerne ikke være med på mainstream narrativet.
Det er godt gjort at du holder deg i full jobb. Min erfaring er at når det står som verst er det gjerne slik at det meste av overskudd går til jobben. Men det kan være det bare er meg.
Men uansett. Det viktigste er å gjøre det du syns funker for deg, ikke for alle andre.