Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

"man har det som man tar det"

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

"man har det som man tar det"

juli 10 2020 - 22:32
Jeg har møtt en holdning blant mange som selv sliter som jeg finner trist å møte... "man har det som man tar det". Eller "hvis jeg klarte å komme meg ut av det, klarer alle andre også"... Hvis man mener det har man ikke opplevd kronisk nok og sterk nok depresjon... Gjerne den sorten man får kombinert med helseproblemer.

Det er tungt å møte de holdningene hvis du nesten ikke makter livet lenger. Ja,vi har noen få valg vi mennesker og får prøve å ta de rette for vår egen skyld. Men det er nettopp de heldigste som har flest valg
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 10 2020 - 22:55
Det handler om de ressursene de har og har hatt tidligere i livet. De vet ikke hvordan det er for deg. Jeg har selv opplevd dette, at folk liksom mente at hvis jeg bare gjorde som dem, så ville jeg få det bra.

Men samtidig så må en være villig til å gjøre en egeninnsats. Uten egeninnsats kommer en iallfall ingen vei. Men en trenger og håp, og jeg vet at det kan være vanskelig å finne, når en aldri har kommet seg igjennom dette tidligere, og det føles ut som et stort mørke og at ting ikke forandrer seg. Finnes det da små forandringer, eller små gleder man kan legge merke til...? Man må alltid begynne i det små, det iallfall lurtå gjøre det.

Jeg tror at de som har fått god hjelp og støtte igjennom livet, f.eks. fra foreldrene sine, har allerede verktøyene til hvordan de skal komme seg igjennom f.eks. en depresjon, og at de kan greie å gjøre det uten å havne i en dyp en (depresjon er og en negativ sirkel man må bryte). Og når man ikke har lært slikt hjemmefra eller lært at man er verdifull og å gjøre gode ting for seg selv, så er det mye vanskeligere, og det krever mye av seg selv å komme ut av det da. Jeg har selv kjent på at det føltes skikkelig urettferdig at jeg måtte gjøre all denne jobben fordi jeg ikke har fått det jeg hadde trengt av emosjonell støtte da jeg var barn. Men det er virkelig verdt innsatsen når jeg først kom meg igjennom det. Og til syvende og sist så er det jo en selv det går mest utover å ha det slik, og at en for sin egen del skal prøve å finne det som hjelper en.

For meg var kanskje første steg å ikke høre på alle dem som sier at jeg skal gjøre det slik eller slik, eller at jeg var selv skyld i hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde noe som alle sa jeg ikke burde gjøre, men som reddet meg. Og selv om de trodde jeg ikke kunne gjøre det, så kunne jeg det. Jeg innså at de ikke visste hvordan jeg hadde - jeg gikk bare rundt i ring hvis jeg prøvde å høre på dem.

Noe jeg da skulle ønske at jeg hadde gjort annerledes, var å ikke tenke stort og skulle løse alt med en gang, men at jeg hadde begynt i det små og sett på hva som gjorde meg godt, og holdt på det. Jeg fikk da ting ut, som hjalp.

Jeg har hatt en veldig spesiell vei, og særlig start, som har ført meg hit jeg er i dag. Og jeg føler egentlig ikke at jeg kan fortelle noen om det, for den er så utradisjonell. Poenget er at den hjalp meg, selv om det og gjorde meg vondt, så fikk det meg til å kjempe meg fremover. Og det er jeg veldig glad for:)

Jeg så ikke alle de gode øyeblikkene, jeg greide iallfall ikke å ta vare på dem, de dårlige overskygget dem og jeg hadde det for travelt med å prøve å få dem vekk. Jeg skulle ønske jeg hadde tidligere greid å se det gode bedre, og beskytte meg selv fra det vonde. Jeg overlevde det da, og nå greier jeg heldigvis å gjøre det.

Man må alle finne sin egen vei her i livet, jeg håper du finner din!
Avatar

Hei

juli 10 2020 - 23:04
Ingenvitsen det er kun de menneskene som har lite kunnskap og erfaringer med psykisk sykdom som sier slike ting.Det er mange ting som avgjør og det har ikke med hvordan man tar det.Miljø og gener avgjør faktisk mye også.Arv har faktisk mye å di også.Når det gjelder de menneskene som sier når jeg klarer det klarer alle.Hva vet vel de menneskene om.så oftest ser de kun sin egen smerte og når de kommer seg da tenker siden jeg har hatt det så jævlig så klarer ihvertfall andre det.blir jo nesten som å overdramatisere sin egen sykdom og skryte av seg selv.Man kan ikke måle smerte og alt er individuelt så selv om noen kommer seg og blir bedre kan det være forskjellige årsaker kanskje er det nettopp de som har hatt det verre som fortsetter å slite mens de som har klart seg har likevel ikke vært så rammet som de vil ha det til.Alle har vi våre kriger og våre demoner.
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 10 2020 - 23:42
Ja, mrs Freak. Enig. Det er nesten som det er irriterende for de som har kommet seg gjennom problemer, å erkjenne at andre kanskje har større problemer. Som om det var noe å trakte etter... Som om deres egne problemer ikke var store nok, fordi det er andre som har større. Husker at jeg følte mye av det samme før jeg ble helt knust av depresjon. Vi liker å tro at alt kan fikses, og at andre er skyld i sin egen negatitivtet

Det var et veldig fint innlegg pinkeltje. Så klart som det kan sies. Jeg hører at du har gått gjennom samme leksa. Jeg for min del er veldig interessert i å høre om din utradisjonelle vei til bedring. Om du ønsker å dele. Det eneste jeg kan si noe på er det med egen innsats... Er det virkelig noen som ikke gjør egeninnsats? Spesielt de som sliter tungt? Det jeg ser fra ditt innlegg, som jeg er så enig i, er at det handler mer om at egeninnsatsen faktisk er din "egen". Det er din vei. Ikke veien til noen som har helt andre utgangspunkt

Avatar

pssssst ja

juli 11 2020 - 03:26
det kommer ikke an på hvordan du har det
men hvordan du tar det
jeg blir direkte uvel
så fuckings fordømt uvitende
og en direkte nedprioritering
av ditt liv og din smerte
null respekt
for skjebnen
nei faen heller
stå på du!
nietzsche: det som ikke dreper deg gjør deg sterkere ;)
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 11 2020 - 04:05
Takk, felles søvnløse;)
Avatar

hallo igjen tji hi

juli 12 2020 - 04:29
jeg har alltid hatt litt sansen for artisten robbie williams
og da særlig låter som come undone
og han sa en gang i et intervju
det har sikkert skjedd mye bra i livet mitt de siste par årene
men jeg har hatt hodet i ræva så jeg har ikke sett det
altså det kan være et poeng det
men hvem inn i granskogen
velger - frivillig
å ha hodet i ræva?????
tenk litt på det da ;)
Avatar

Takk for det Ingenvitsen:)

juli 12 2020 - 15:41
Jeg gjorde det eneste som føltes som hjalp meg litt, at jeg kom meg videre, men samtidig hadde jeg veldig dårlig samvittighet for å ha gjort det og det var mye styr, og det å komme "over" etterpå å ha gjort det. Det laget flere problemer at jeg gjorde dette, så det er derfor jeg er usikker på om jeg vil skrive noe om det. Det er vel fortsatt noe jeg er flau over eller veldig usikker på hvordan jeg skal tenke over det. Og at jeg ikke vet om jeg ville ha gjort det igjen, eller om jeg kunne ha valgt en annen vei som ville ha gjort ting enklere for meg. Dessuten så tror jeg ikke at hva jeg gjorde det nødvendigvis noe å fortelle til andre og noe de skal gjøre, men at prinsippet med om at jeg valgte det som føltes ut som det beste for meg, som var helt det motsatte av det "alle" andre sa at jeg burde gjøre, og at jeg var bevisst på at jeg mente at jeg måtte få lov til å gjøre feil. At det var den eneste måten å komme videre. Utfra det folk sa til meg, så føltes det ut som jeg måtte "hoppe" fra slik jeg var, til å bli "normal". Eller at de ville at jeg skulle gå til psykolog for å "fikse" meg selv, og så kunne jeg omgås dem etterpå. Og dette kjente jeg inni meg selv at jeg protesterte i mot. Jeg forsto at det var slitsomt for folk å ta for stor del i hvordan jeg hadde det, samtidig så var det jeg som hadde det så ille, og jeg lot dem "gå" etter litt for at jeg ikke skulle slite dem helt ut. I tillegg var det godt for meg å gå videre ved at jeg slutta å være med dem som hadde opplevd meg på det værste, og at ved at jeg stadig ble kjent med nye folk, så følte jeg at jeg gikk videre - at jeg la fra meg slik jeg hadde vært, ved å legge fra meg de folka. Jeg ønska da at noen ville bli i livet mitt, og det er noen som alltid blir, og jeg merker at det kanskje er greit å la dem du ønsker å beholde i livet ditt, ikke få merke det værste, for det kan være tungt for en sjøl, iallfall følte jeg det, når en er på vei videre at folk rundt deg vet hvordan man har hatt det. Og at det da føles ut som jeg måtte vise dem at nå hadde jeg det ikke slik lenger, og det har jeg innsett nå at jeg har brukt veldig mye tid og krefter på, og jeg har nå blitt så trygg på meg selv og på at jeg stadig møter og blir kjent med nye folk, at det ikke er så farlig om jeg mister folk på veien. At det egentlig er bedre for meg med nye folk som passer til det stedet jeg er på nå. Jeg har og tidligere valgt folk utfra hvordan jeg selv følte meg, at det var en tendens til at jeg var med folk som og tenkte dårlig om meg eller var kritiske til meg, da jeg selv tenkte så dårlig om meg selv.

Tilbake til det at jeg følte at folk mente at det var en "kvikkfix", så skjønte jeg selv at det var en lang prosess, og det er det. Og det beste en kan gjøre for seg selv, er IKKE å høre på de folka som mener at man bør fikses på en-to-tre eller som ikke vil være noe del av prosessen, men og det å forstå at det kan være tøft for folk å høre om at andre kan ha det vondt, og at de vil kunne ha behov for å beskytte seg selv i mot det, fordi de selv heller kanskje ikke er så psykisk sterke eller stabile. Vet at jeg selv turte å snakke om ting som var vanskelig, kunne andre bli minnet om ting de selv syns var vanskelige, og som de egentlig ikke ville tenke på. Jeg tenker at folk må få velge om de vil engasjere seg i problemene til noen andre eller ikke. Jeg har og oppdaga etterhvert at det er godt med folk som man kan gjøre fine ting med og få en til å tenke på andre ting, slik at en har en god opplevelse, istedenfor å bare snakke om problemer og det som er vanskelig. En trenger gode opplevelser!

Jeg var veldig inneslutta før jeg begynte å fortelle til folk, først greide jeg bare å skrive. Det var først den eneste måten jeg greide å åpne meg litt opp for folk. Etterhvert har jeg heldigvis mer og mer greid å snakke med folk, men det er fortsatt ting som er vanskelig for meg å snakke om med andre, særlig om hva jeg ønsker og trenger, og kanskje det å vise meg "svak". Jeg vil da egentlig ikke kalle det svak, men å vise hvordan jeg føler det for noen jeg gjerne vil være med og som får meg til å føle meg godt. Det er krevende å gi slipp på forsvaret når en føler at en har måtte forsvare seg så lenge - f.eks. i mot dem som sier at man skal gjøre ting som egentlig ikke er bra for en selv.

Det siste året har jeg da lært ting som jeg skulle ønske jeg visste tidligere, som at det ikke hjelper å snakke om alt som har vært vondt og vanskelig, hvis man ikke føler seg trygg her og nå eller har det noe godt. Da må en først begynne med det, begynne med å kunne glede seg over småting, og med det å føle seg trygg et sted. For når en snakker om det vonde, kan en bli overveldet, og da gjenopplever en det samme egentlig igjen, og slik har en det gående, at en hele tida har det vondt. Iallfall ser jeg nå at slik har det vært for meg.

Jeg vil si til dere alle, at hvis det er noe som dere føler hjelper, om bare bitte litt, så hold fast i det, uansett hva andre skulle mene om at du gjør det. Så får du selv ta konsekvensene for det. Det er lov til å gjøre feil. Det å tørre å gjøre feil, tror jeg er den eneste veien videre. At hvis en ikke tørr å gjøre feil eller ikke tørr å risikere at noe kan gå galt, så tørr en til slutt knapt å røre på seg.

Og en har da et veldig trist liv.
Avatar

Hei

juli 12 2020 - 22:40
Det jeg tenkte på når du skrev at du har lært at det ikke hjelper å prate om ting som har vært vanskelige hvis man for eks ikke føler seg trygg her og nå for det blir overvelmende.Jeg tenker for eks traumer det vanskeligste med traumer er å prate om det for de fleste det tar lang tid samtidig som her og nå er utrygt og overvelmende uansett med traumer for man er fanget uansett.mange klarer Ikke her og nå da traumer trenger og trenger seg på.enig med deg hvis det er andre problemstillinger du tenker på men med alvorlige traumer er det veldig komplisert det der.
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 12 2020 - 23:16
Hele behandlingopplegget i forhold til traumer, handler om å greie her og nå først. Det krever tid, fordi slik som du sier, er her og nå også vanskelig for en som har opplevd traumer og at man fort blir overveldet. Derfor er det viktig med et behandlingsopplegg som er tilpasset traumer. Modum bad har det (og de har og gitt ut bøker/manualer om traumebehandling).

Første steg er at man ikke er utsatt for noen direkte trussel her og nå. At hvis det er noen som utsetter en for et eller annet, så trenger en å komme seg bort fra det først.

Og så må en gå veldig sakte og forsiktig frem med småe mindfulnessøvelser. Sånn å kjenne litt på pusten, eller kjenne på en varm kopp med te. Det var ulike typer øvelser i behandlingsopplegget, slik at man selv kan finne det som passer en, og at en kan alltid stoppe. Det er da viktig at øvelse er så pass korte at det ikke blir overveldende.

Jeg forsto det sånn utfra opplegget, at uansett hvilke type traumer, så er dette veien å gå. At en må gå via det å greie å være tilstede her og nå, og kjenne at ting kan være trygt eller godt her. Det er en øvelse for hvordan en skal unngå at traumene trenger seg på, eller hva en skal/kan gjøre når det skjer. For hvis en greier å forankre seg i noe her og nå, så er det en måte å unngå å bli dratt inn i det gamle på. Men det krever øvelse. Og det er jo selvsagt vanskeligere jo verre traumer en har vært utsatt for. Og hvor lang tid det har vart.

Har du snakket med noen som har greie på traumer og traumebehandling?

Hvis man har opplevd traumer, er det viktig å få behandling for det, heller en for angst og depresjon som er konsenkvenser av å ha opplevd et traume.
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 12 2020 - 23:58
Blir bare mer og mer nysjerrig jeg, Pinkeltje. Jeg har veldig lite fordommer selv, og har selv gjort ting jeg ikke trodde jeg ville gjøre i løpet av de siste åra. Fordi jeg ville bare erfare ting, tross depresjonen. Og fordi jeg søker løsninger i alle kroker. Jeg hadde antagelig solgt sjela mi for å slippe mer vondt, så moralen tar def skade av å gå så lenge med tung depresjon. Men det hjelper ikke å myrde noen, eller robbe en bank lissom. Jeg våger å gjette på at du ikke har gjort noe sånt, og da er det helt innafor haha...

Jeg ser den med å bevege seg videre til nye mennesker. Jeg føler for å bevege meg og skifte steder og miljø selv.

Det med å finne glede i småting klarer jeg nesten ikke. Hvis jeg finner noe som er bra for meg skal jeg holde fast på det som du sier. Uansett hva andre mener. Har i alle fall fulgt den filosofien med tanke på å oppleve nye ting fordi jeg valgte det selv

Ja, mrs Freak. Det virker som om de fleste psykologiske løsninger funker hvis man ikke er for langt fra normalen. Har man smerte uansett hva man gjør, må man jo nesten gjøre ting i smerte. Det er ikke noe annet alternativ. Og det er forferdelig

Avatar

Hei

juli 13 2020 - 02:02
Pinkeltje jeg får traume behandling hos psykologen min som er flink på dette.men problemet mitt er at jeg har psykiske lidelser og i tillegg nevrologisk sykdom og når de blander seg sammen Er det helvete.jeg har heldigvis psykolog som hjelper både med traumer men som også er flink med denne nevrologiske sykdommen selv om den ikke kan endres.en depresjon kan behandles og man kan bli bedre men en nevrologisk sykdom er det verre med for den kan ikke endres men man må lære å leve med den.men det er blanding av psykiske lidelser og nevrologisk som gjJør livet mitt til helvete.
Ø
Avatar

altså

juli 17 2020 - 00:47
jeg har dype traumer
noen ganger har jeg snakket om dem
og havnet rett på psykiatrisk avdeling
ja det er ikke alltid
du er sterk nok til å snakke
for da må du jo konstatere
at det faktisk har skjedd
og noen traumer
er for jævlige rett og slett
fake it till you make it liksom <3
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 17 2020 - 03:02
Synes hele jævla livet er et traume... Er det mulig å være kronisk traumatisert av hele dette livet?
Avatar

forståelse jaaaaa

juli 18 2020 - 02:47
ja hele livet kan være
et fuckings traume
det kan være
så kaldt
så brutalt
så ufølsomt
så hardt
noen ganger føles det
som en helvetes
uoverkommelig verkebyll
Avatar

Re: "man har det som man tar det"

juli 18 2020 - 12:54
Hele livets gang, er så brutal. Selv det vi liker å kalle rettferdig er brutalt. Selv Norge, med sin høye levestandard.

At politikere ofte tyr til ordet "rettferdig" er en grunn til at jeg ikke orker høre på dem. Føler bare for å melde meg ut av alt sånn sett. Samtidig er det et driv etter å måle seg med andre, hevde seg, være sterk, frisk og attraktiv. Fundamentale ting som du bestemmer lite over selv, og som aldri kan bli rettferdig

Jeg ønsker ikke bare være en klager, jeg slåss hardt hele tiden for fremgang, men veldig mye selvhjelpsråd blir vanskelig å høre på. De skaper hele tiden denne illusjonen av at du nærmest kan få til hva du vil. Med andre ord om du ikke får det til er det bare fordi du ikke gidder like hardt som de beste.

Vet du at du har en slags poetisk måte å stille opp innleggene dine Aliengang?
Avatar

pssssst ja

juli 23 2020 - 02:42
he he
yeppers ingenvitsen
vet jeg stiller opp
mine innlegg
eller kommentarer
poetisk
det er bare meg da
tji hi
ellers er jeg enig
i det meste du skriver ;)
Til forsiden