Er akkuratt kommet ut fra noen måneders innleggelse og går nå på to forskjellige antidepressiva, men jeg føler meg like dårlig som da jeg ble innlagt. Sliter med veldig påtrengende selvmordstanker, null energi og motivasjon til å foreta meg noe som helst. Finner ikke gleden i noen ting, og ender bare opp med å isolere meg selv. Er satt opp til ukentlig samtale med psykriatisk sykepleier på DPS, men klarer ikke å se hvordan det skal hjelpe noe... har bare lyst å gi opp.

Hei!
Jeg vegrer meg alltid for å gi råd - jeg er overbevist om at vi alle sitter på svarene selv, men at vi av og til trenger litt hjelp til å komme i kontakt med "sannheten". Når det er sagt, vil jeg oppfordre deg til ikke å søke en "løsning", ikke kjemp mot ubehaget. Kanskje kan det være sunt å midlertidig "gi opp", rett og slett gi avkall på alt du føler du burde ha gjort, eller hvem du burde ha møtt, eller hva du skulle ha utrettet i dag, eller hvem du skal være som menneske. Om du tillater deg selv å virkelig kjenne på følelsene dine (vet av egen erfaring at dette er veldig vanskelig i kombinasjon med medisiner/rus), kan du kanskje komme i kontakt med problemenes rot, og få en viss klarhet mht hva du faktisk trenger å gripe tak i, eller hva du trenger for å være tilfreds.

Jeg oppfordrer deg til å dele litt mer av din historie her, i den grad du føler deg klar for det. Jeg vil også oppfordre deg til å gå til psyk.sykepleier, selv om det kan være tungt. Det høres ut som du distanserer deg veldig fra dine egentlige følelser/behov, og dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Selv om du føler akkurat nå at ingen kan nå fram/forstå deg, kan det allikevel være en lettelse å dele noe med noen, selv om det du er villig til å dele nå kan virke alt for trivielt. Samtalen med en fagkyndig person gir deg ikke svarene, den flytter ikke fjell, men den gir deg et sted å bare være, hvor du ikke trenger å prestere eller bevise noe, og hvor du blir møtt med medmenneskelighet og åpenhet. Det kan virke som du har hatt mye å gjøre med helsevesenet, og jeg kan forstå hvis det føles litt for voldsomt nå. Om du så ønsker å skrive mer her, vil jeg bare si at jeg vil svare deg helt fritt for fordommer, og gi deg muligheten til å dele smerten med noen, uten å lete etter løsninger eller svar. Om dette kan gi deg noe sjelefred, kan vi heller snakke om hva vi skal gripe tak i seinere. Ingen sak er for liten eller stor å dele, jeg vil gjerne lytte til deg. Ønsker deg en fredfull kveld!