Hei, jeg er en jente på 15 år som har vært deprimert i snart 2 år av og på , noen ganger er det lengre perioder enn andre. Tidligere har jeg holdt på med selvskading men klarte å slutte , men nå har jeg begynne igjen uten noen ordentlig grunn. Jeg snakker med psykologer og andre folk på nett fordi jeg ikke klarer å beskrive det som skjer inni hodet mitt verbalt uten å brase ut i gråt for så å få et panikkanfall der jeg ikke klarer å puste. Jeg har en kjæreste , vi har vært sammen i snart 8 mnd og han er den eneste personen som jeg føler er glad i meg og som faktisk viser det. tidligere hadde jeg selvmordstanker hele tiden , men de sluttet da jeg ble sammen med han. Alt ble egentlig mye bedre da , men nå har jeg begynt å kutte igjen og jeg vet ikke hvorfor. Jeg klarer aldri å forklare hva som er i hodet mitt. Jeg isolerer ofte meg selv på sosiale tilstelninger og alle vennene mine vet om at jeg er deprimert men uansett hver gang de spør om det går bra så klarer jeg aldri å svare nei..... Ting som var kjempekjekk før er ikke kjekke lengre og kroppen min er bare helt slapp hele tiden. Jeg tror jeg har snakket med noen på denne nettsiden før men det begynner å bli en stund siden sist.. Kjæresten min oppfordret meg til å ta kontakt igjen for å få noen råd om hvordan jeg kan hjelpe meg selv til å bli bedre å tenke mere positivt..... .. takk på forhånd for svar
- jente 15

Det finnes noe som heter Butterfly project.

Jeg forstår hvordan du har det og isolerer meg og fortsatt noe jeg har gjort i over flere år nå. Snakker heller ikke med psykologer i real, men skriver kun om det jeg sliter med på nett. Er litt eldre enn deg da.

Kan det hjelpe at i stedet for selvskading finner du noe annet å få ut følelsene dine på? Noe du kan uttrykke det vonde gjennom som er en positiv aktivitet. Det kan være dikt, tegning eller noe annet. Jeg vet ikke hva du liker, men krysser fingrene for at det går bedre noe det vil! Du er sterk! :)

D

Jeg syns også du skal prøve å ordne deg en psykolog. Jeg tror at hvis du finner en som du har god kjemi med, så vil det hjelpe masse. Kanskje du ikke finner den rette på første forsøk, men det er uansett absolutt verdt å prøve, og heller ikke gi opp dersom det skulle vise seg å ikke klaffe så godt med den første du møter. De skal jo være trent i å håndtere og forstå situasjoner akkurat som din egen, og det er vanlig å levere en kort, skriftlig egenhistorie før man starter, som oppsummerer hva det går i, og der kan du jo også nevne hvor mye du sliter med å uttrykke deg muntlig, og fohåpentligvis vil du kunne komme i møte med en som er i stand til å ta alt i ditt tempo. Det er jo det en behandler ideelt sett skal gjøre, hjelpe deg til å føle deg trygg til å kunne formulere deg og sortere tanker og følelser så ting oppleves klarere.