hei.

De siste dagene (ukene, månedene, årene) har vært vanskelige. Vet egentlig ikke hva som har holdt meg tilbake, for å være helt ærlig. Jeg vet om kanskje en ting, eller en person som holder meg tilbake, og det må være min lillesøster som jeg elsker over alt på jord. Jeg kan ikke gjøre det mot henne. Jeg vet henne og har det tungt, og jeg kan ikke gjør noen ting for å hjelpe henne, både pga at hun bor på andre siden av jorda og fordi jeg rett og slett ikke har ork og energi. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si for å oppmuntre henne eller gi henne håp.

Jeg var alltid den som alle kom til for å få råd og håp. Og de gjør det fortsatt, bare at nå lytter jeg uten å si så mye, fordi jeg ikke tror på mine egne ord lenger.

Jeg er sliten. Jeg vet ikke hva jeg skal ta tak i lenger: meg selv, kjæresten, mamma, lillesøss, andre mennesker rundt meg som har det vondt, eller skal jeg prøve å ta tak i fortiden, eller planlegge fremtiden?
Den siste kan jeg stryke, fordi jeg ser egentlig ikke noe fremtid lenger.. Og det er egentlig litt deilig. Det har gått fra skummelt til befriende.

Jeg pleide å klare å tenke at ´´Gud har en plan/ det går over/ dette er bare en test/ det ordner seg alltid´´og lignende. Men nå skjønner jeg virkelig ikke vitsen! Skjønner ikke vitsen med det som skjer med meg, men også det som skjer i hele verden av krig, urettferdighet osv.. NÅ MÅ DU GI DEG, GUD.

Jeg savner gamle meg, når jeg klarte å se det fine med de små tinga. Klarte å finne gleden i naturen, i andre mennesker, i musikk, i maling og i mat.

sender en klem ti dere der ute.

hilsen meg og corona extra. :))

Jeg kjenner meg igjen av så mye av det du sier, og jeg føler med deg. Er utrolig vanskelig å føle at man har helt mistet seg selv. Men kanskje det ikke er noen bestemt mening med noe? Personlig er det min konklusjon, :)

vondt å høre at du kjenner deg igjen i så mye av dette.

Hmm,, kanskje det ikke er noen bestmet mening med noe nei.. men da skjønner jeg i hvert fall ikke hva vitsen er ?

Tror personlig det er de små tingene som teller. Alt du gjør setter spor i livet til andre. Kanskje litt klisjé, men jeg tror å tenke for mye ikke er bra noen ganger , for man ender opp med å lete etter svar som ikke finnes.

Fikk lyst til å gi trådstarter en god klem og fortelle deg at du er ikke alene om å føle at ting er håpløst og vanskelig. Føler med deg. Hvis du trenger å lufte ut tanker med noen, så send meg gjerne en melding:) Husk det som ikke dreper oss gjør oss sterkere!

Det var snilt av deg. Tusen takk. <3