TW!!

jeg er 16 år gammel og har hatt det ganske vanskelig i det siste. moren og faren min skilte seg når jeg og søsteren min var 4 og 6 år gammel. faren min var lenge syk siden han ble operert for kreft i endetarmen. under operasjonen fikk han nerveskader i beina og måtte sy 50 sting på hver side av beina. etter operasjonen varte ekteskapet i 2 år og så skiltes de fordi mamma ikke kunne ta vare på pappa lenger.

moren min levde et ganske bra liv med hoved ansvar for meg og søsteren min. vi så fortsatt faren min annenhver helg og to ganger i uka etter skolen. han hadde det nok ikke så bra og gikk på nav helt siden operasjonen og bodde i en ettroms på Carl Berner i Oslo. da jeg gikk i andre fikk moren min en kjæreste fra jobben. han er 12 år eldre (ew) og har lowkey sinneproblemer. han chekker av på de fleste røde flaggene, han har kontroll problemer, to tydeligere ekteskap med 3 barn og jeg og søstera synes at han er forkastelig.

i 2015 fikk moren min et barn med han og jeg og søstera mi merker at de ikke kommer til å slå opp med det første. han har tidligere fått mye sin neanfall av humane ting som når jeg og søsteren min slettet opptaket på tv-en av en krimserie fordi han i første omgang hadde spilt over en ny film på Disney-channel som vi hadde gledet oss til å se på. han truet med å kaste tv-en ut av vinduet og ble helt rød i ansiktet og kjeftet på to barn på 9 og 11 år. det er vel ikke så normalt.

fast forward til vinter 2019 når faren vår ble diagnosers med kreft og alt ble verre x10. vi hadde 3 måneder i fravær fra Ungdomskole og vgs og i februar 2020 døde han. jeg joker mye rundt døden hans og har litt vel mørk humor noe som gjør vennene mine unkomfertable. men jeg og søsteren min ler rompa av oss.i sommer sa vi ifra om at vi ikke syntes det stefaren vår holder på meg ikke er greit, og at hvis vi er hjemme alene med han så føler vi oss ikke komfortable. jeg tror som ordtaket sier, kjærlighet gjør deg virkelig blind. kanskje døv, stum og blind.

TW!
jeg har lenge slitt med kroppsbilde mitt. jeg har virkelig lyst til å bli så undervektig at jeg ikke finnes lenger. jeg er 178cm og veier 71 kg. jeg hater med selv så mye at jeg har lyst til å kaste opp alle innvollene mine og dø på stedet, kaste meg selv ned en bro, ta overdose på Paracet og Ibux, og henge med i skapet. hver gang noen av vennene mine snakker om at noe var så flaut at de har lyst til å dø eller at de ikke liker noen og har lyst til å drepe seg selv, da flincher jega og får frysninger over hele kroppen. de skjønner ikke helt hva jeg sliter med. de største problemene de har hatt er at en av fedrene falt og fikk armen ut av ledd, eller at hun er enebarn og ikke får nok penger av foreldrene. jeg skal ikke si at jeg ikke er privilegert , for det er jeg. jeg lever i Norge som en hvit jente, med ingen tydelige disabilities. men det at folk klager virkelig mye på ting som virker så lite i forhold til andre. da blir jeg egentlig litt sur!

som du kanskje skjønner så går jeg til psykolog en gang i uka. men hun har aldri snakket noe om hvordan jeg kanskje blir bedre.
jeg vil ikke selvdiagnosere meg selv, men jeg mistenker at jeg sliter med moderat depresjon. det føles ut som om jeg aldri kommer meg ut av et sumphull som drar meg med seg nedover. jeg har virkelig lyst til å dø. jeg har lyst til å se alles reaksjoner på døden min. jeg er IKKE religiøs og tror egentlig ikke på et etterliv. men det hadde vært litt kult å kunne se hvordan folk reagerer når de skjønner at de bare har brydd seg om seg selv hele veien, og ikke har tenkt litt en gang på hvordan folk egt har det.

takk for meg, gjerne svar med din livsrant. det hadde vært litt gøyalt:))

jeg
leste ditt
innlegg
det var jo
bare trist lesning
jeg
håper virkelig
du
kommer deg ut av dette
dødslengselen
er fæl asså.....