Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, eller hvor jeg vil med dette, kanskje jeg bare må få det ut å fortelle det til noen.

Jeg føler meg så tom, hver dag ligger jeg bare å venter på at jeg kan gå å legge meg igjen. Jeg føler jeg ble født inn i denne verden som uønsket av alle, ikke bare av mine foreldre. Jeg har opplevd mange overgrep, mye vold og mobbing. Alle rundt meg i løpet av tiden min på skole at jeg ikke hadde det bra, men ingen gjorde noe, ikke engang barneværnet da jeg ba på mine knær om at de måtte hjelpe meg bort. Jeg utviklet en forsvarsteknikk som reddet meg fra virkeligheten når alt det vonde skjedde, som om det ikke skjedde meg, bare kroppen mln. Nå har jeg dissosiativ lidelse, jeg kan høre de forskjellige delene av meg krangle inne i hodet mitt, en er redd å bærer på alt det vonde, en er sint å vil gjøre alt for å beskytte meg, en er likegyldig til alt å vil ikke slippe noen inn, mens en tryggler om hjelp. Dette gjør hverdagen min utrolig vanskelig, for jeg klarer ikke styre de selv, de kommer fram når de selv vil. Jeg føler ikke jeg kan snakke med noen om det, i reddsel for å bli sett på som gal. Det er vanskelig å holde på venner, for jeg får ikke til å stole på noen selvom deler av meg vil. Hvorfor må jeg slite så mye nå, når alt jeg vil er å ha det bra? Hvorfor må jeg enda lide for det andre har gjort meg, jeg trodde jeg kom til å vokse det av meg å bli mere trygg med alderen, men det blir bare værre jo eldre jeg blir, for andre på min alder kjøper seg hus, gifter seg og får barn. Mens jeg sitter her å gjennopplever fortiden hver dag, kjenner den samme smerten på kroppen som jeg gjorde når alt det grusomme skjedde. Jeg har gått til psykolog i 8år, men det var ikke før i fjor jeg fikk riktig diagnose, en diagnose jeg har brukt 1år på å godta at jeg har, en diagnose som får meg til å føle meg gal. Nå venter jeg på riktig behandling, ventetiden virker uendelig lang. Jeg prøver og holde meg sterk, fordi det er det jeg alltid har måtte vært, sterk. Hva skjer når jeg må bynne å åpne meg, å fortelle i behandling alle de grusomme hemmelighetene bare jeg vet, som jeg har prøvd å glemme å gjemme i så mange år, blir jeg å bryte helt sammen, når alt jeg kjenner til er å være sterk å begrave det vonde.

Det er meget komplekst og vanskelig å sette seg helt i dine sko og gå i de..for å forstå ditt ståsted...Du har sikkert dissosiert og utviklet disse delene av personligheten..Men det betyr jo ikke at dette er statisk og uforanderlig...Jeg har ikke nok kunnskap av det..men tenker at for mye fokus på disse tingene..bare fordyper din krise..og du står stille og fast i det..Hvorfor skal du...tenke på å vente på behandling ..Gå til gestaltterapeut som veileder deg fremover og ikke fokuser bare på fortiden..Noen sår må renses ..settes plaster på..imens andre gir deg varige synlige merker..men det betyr ikke at fortiden definerer hvem du er nå eller hvem du blir...Hvis du lærer deg sjøl å akspetere at du ikke kan gjøre noe med fortiden en å akseptere den og la det ligge...og se fremover ..til hva kan du gjøre nå og hvordan kan du utvikle deg til for at du skal oppnå et bedre livskvalitet..?Alt kan forandres til det bedre,sakte,bevist og tålmodig,med hjelp av meditasjon ,mosjon og en god plan...Sett deg mål:Hvor er jeg nå?Hva vil jeg oppnå?Hvordan skal jeg oppnå?Hva er mine resursser?Hva er mine svakheter?Hvem kan jeg snakke med når ting er vanskelig?Hva kan jeg gjøre for meg sjøl for å unngå å føle meg så nede?Sett en plan..små tiltak for å starte «å gå i motbakke» og møte og overvinne disse følelser og gradvis få energi ..Ikke gi opp,si til deg sjøl hverdag..høyt i speilet:»Det er ikke mitt feil,jeg er verdifull og sterk .Dette skal jeg klare»..Det er disse positive tanker som du høyt utrykker til deg sjøl i speilet..som etterhvert blir ..del av din ubevisste..og med tiden kan bli med på ,tilsammens med dine tiltak og handlinger ,å bygge deg for et bedre livskvalitet..Dvs du blir hva du tenker.:)De skaper magi...Gi ikke opp og grav deg ikke i fortidens smerte..det er fortid...Du lever nå og går mot fremtid..Du kan forandre det med sterk innsats og god strategi..Ikke la..»kreftsvulsten» av fortid spre seg og ødellege livet dit. Reis deg,snakk pent til deg sjøl,det er ikke ditt feil og ikke la deg grepet av offerrollen ..selvom om du var det..det skal ikke definere hele dit liv og fremtid...DET ER FORTID...La ikke fortiden definere deg,DET ER IKKE DIN SKYLD,livet dit blir mer en fortid og sorg hvis du ser fremover og jobber bevist med deg sjøl å ha det bedre.La ikke overgriperen og overgrepene ha makt på deg ennå...Reis deg sakte og sterkere med hver dag.Du er verdifull og sterk..Gi deg sjansen til et bedre hverdag ..Lykke til .:):)

Jeg går til psykolog, men dette hjelper ikke så mye med tanke på at jeg svinger i humøret, noen perioder er gode der jeg ikke merker stort til problemene, så kommer det igjen en periode der jeg detter helt ned igjen. Jeg gjør det jeg kan for å prøve å holde meg oppe. Har fått meg jobb også, men når de dårlige periodene kommer blir jeg veldig deprimert uansett hva jeg prøver å gjøre.

Du har sikkert Ptsd?Det er slitsomt..det er gode og dårlige perioder med depresjon,angst ,fattigue i de dårlige perioder...Typisk Ptsd...Og du er så sterk..du har fått deg jobb..og har lyse tanker og perioder og..Ros til deg og din innsats...Det nytter!:):) Stå på og gi deg rom til å ta det med ro ,når fattigue periodene inntreffer...Men ikke glem at alle mennesker kan ha det sånt selvom de ikke har noe traumer(det er bare i mindre omfang ,men alle mennesker har perioder av mindre bra tider),fordi livet er en kamp for balanse mellom de vondte føllelser og de gode..Når du har det vanskelig..senk ned tempoet..ha bestandig kontakt med fastlegen og prøv litt behandling med tabletter(konstant dose og ikke for høyt..cca en 10 mg for eks)..kan holde i sjakk depresjonen og ikke dra deg heeeeelt på bunnen..og prøv i den nede perioden og gå turer og finne på små tilpassede tiltak for å motvirke at du blir isolert og heelt i kjelleren.:)Tabletter hjelper ...(cipralex for eks).:)Lykke til.:)

Hei. Så leit å høre at du har hatt det så vanskelig som du beskriver! Jeg skjønner at du har mye å bære på, og jeg håper virkelig du får god hjelp til å lette på alt det tunge. Jeg tror at selv om det føles overveldende å skulle gå inn i behandling etter så mange runder i helsevesenet, og kanskje følt begrenset med tillitt (?) til de som skal hjelpe deg, som jo er en helt naturlig reaksjon på å ikke ha opplevd sterke omsorgspersoner under oppvekst, at det vil være til god hjelp på lang sikt. Du vet den der klisjeen om at det ikke er noe å frykte annet enn frykten selv? Litt sånn tenker jeg at det ofte er. Jeg kan naturligvis ikke relatere fullt og helt til din opplevelse, da mitt eget har dreid seg mest om angst og depresjon, men jeg har likevel erfaring med at redselen min for hva som kommer og hva som faktisk skjer, er ganske så forskjellige, mao går det ofte bedre enn jeg tror, selv om det så klart også er noen riktig tøffe dager som føles helt uoverkommelige. Jeg vil uansett ønske deg masse lykke til! Du er sterk som har stått på i så lang tid allerede!