Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

eg orka ikkje meir

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

eg orka ikkje meir

nov 8 2016 - 23:34
eg er så lei. lei av å ha det så vondt, og at alt ska være så forferdelig tungt og vanskelig. eg sliter sånn, men det er så få som merker det, og siden eg virker så 'frisk', så forteller de meg gang etter gang at eg må slutte å være så lat, og prøve å tenke positivt... hvis eg slipper litt på 'masken', så unngår de berre å snake om det til eg oppfører meg 'normalt' igjen.

det er ingen som tar meg seriøst. eg var hos psykologen min idag og klarte så vidt å få ut alt det eg følte. eg var så åpen og ærlig som eg kunne. fortalte om korleis eg hater alt ved meg sjøl, og ingenting får meg til å sjå på meg sjøl meir positivt. eg fortalte om at eg har spart opp alle anti-depressivene eg har gått på de siste 3 årene, og har sterkt vurdert å ta livet mitt den siste veka. det tok så lang tid (før timen) å få opp motet til å dele alt dette... og etter 40 minutter var timen over og eg blei sendt av gårde med et 'ok, men prøv å ha det litt bedre de neste dagene da!'
Avatar

Clinghae

nov 9 2016 - 19:35

Når du skriver at du har spart opp antidepressiv medisin, har du da ikke tatt noe av denne medisinen på 3 år? Eller har du bare tatt mindre av den, for jeg tenker at det er kanskje ikke så lurt å ikke ta denne medisinen om den er skrevet ut til deg?

Men kanskje du ikke følte at den hjalp heller?

Det virker ikke som om du har så gode venner, om det er disse som sier at du må ta deg sammen når du prøver å fortelle hvordan du har det. Skulle virkelig ønske du fikk noen som var bedre, noen som brydde seg mer om deg og hvordan du faktisk hadde det. Som var genuint interessert i deg og å hjelpe, støtte og lytte.

Det er vondt å ikke bli hørt når du har det så tungt. Blir dobbelt tungt etterpå tenker jeg, når en får følelsen av at ingen bryr seg om deg eller hvordan du har det. Til og med psykologen din virker ikke å forstå alvoret i hvordan du har det nå.

Høres jo virkelig ut som om du har en dårlig psykolog når han, eller hun, sier sånt som "ok, men prøv å ha det litt bedre de neste dagene". Da har han, eller hun, ikke skjønt så mye av hva du har fortalt.

Og det dumme med dette er jo at for hver gang en åpner seg og ikke blir møtt, hver gang blir det ennå vanskeligere neste gang en skal åpne seg for noen.
Avatar

Re: eg orka ikkje meir

nov 10 2016 - 00:52
eg burde kanskje ha vært litt tydeligere. eg har gått på fire forskjellige antidepressiver de siste tre årene, men kver gang eg har byttet, så har eg ikkje kvittet meg med de eg hadde igjen.

eg trur eg har blitt så vandt til at folk ikkje tar meg seriøst, at eg måtte lese kommentaren din fleire ganger. av og til føler eg at ja, eg fortjener bedre - venner som tar seg tid til meg, og prøver å forstå de tinga eg sliter med - men andre ganger føler eg at dette her (sånn som eg har det no), at det er det eg fortjener.

fordi kem veit. kanskje eg overdriver? kanskje eg egentlig berre er lat men velger å tru at det er noke anna grunn til at eg er sånn som eg er.

men tusen takk for kommentaren din. for en gangs skyld føler eg ar noken har tatt meg seriøst.
Avatar

Re: eg orka ikkje meir

nov 10 2016 - 10:32
Hei! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det eneste rådet jeg har (men det funker!) er å ta av masken og tørre å vise din sårbarhet. Ikke for alt og alle selvsagt, men spesielt for psykologen. Hvis han ikke tar deg alvorlig ville jeg vurdert sterkt å bytte. Du nevner venner. Vet de hvor galt fatt det virkelig er med deg? Jeg ville sluppet maska for dem også, iallfall overfor dem du ser på som dine beste venner.

Jeg har gått med maska på altfor mye i mitt liv, noe som sannsynligvis har ført til at depresjonene bare blir verre og verre når de kommer.
Nå er jeg midt i en alvorlig depresjon, og jeg har bestemt meg for at jeg skal være så ærlig som mulig overfor lege/psykolog, mann og mine to beste venner. Møter bare respekt og forståelse, og det er en lettelse nå som jeg er full av destruktivitet.

Du skriver at du bruker antidepressiva. Det gjør jeg også, uten effekt. Jeg har med tiden fått en bipolar 2-diagnose, og for de med bipolar vil aldri antidepressiva ha særlig effekt med mindre man kombinerer det med stemningsstabiliserende. Er det noe som er vurdert med deg?
Avatar

Hei igjen chlinghae

nov 10 2016 - 13:50
Så fint at du orket å leste kommentaren min flere ganger:-). For det kunne jo også tenkes et senario hvor du bare trodde på den første tanken din, at jeg var nok en person som var ute etter å dømme deg og mente at; "hallo, dette er din egen feil, ta deg sammen" osv. Som mange av de rundt deg virker å gjøre nå.

Det vitner om, synes jeg, at du er en person som legger vekt på å forstå andre. Og da er det så dumt at ikke du blir møtt med den samme forståelsen av omgivelsene rundt deg.

Du fortjener bedre. Det kan jeg bare si med en gang. Du fortjener venner som er interessert i deg og hvordan du har det. For du virker å være interessert i andre, da fortjener du det samme tilbake.

Og alle fortjener noen som er interesserte i dem, uansett.

Vennene dine mener kanskje at du er lat fordi du har den følelsen du har? Det er bare å ta seg sammen liksom? Eller mener de at du bør delta på flere ting?

En følelse er reel, uansett. Den prøver å forteller deg noe og fortjener plass. Ofte, om en bare skal skyve ting unna fordi det ikke er aksept for ting i miljøet rundt en, forsterkes jo denne følelsen. Og andre følelser kan komme i tillegg, ensomhet, skam, at en ikke betyr noe for det er jo ingen som er interessert i deg som person. Du har jo denne følelsen. Det er en del av deg akkurat nå. Og om de ikke er interessert i hvordan du faktisk har det, følelsene dine, så er de jo ikke videre interessert i deg som den personen du er heller.

Lurer på når den følelsen du har nå oppstod? Var det en spesiell foranledning, eller har den bare kommet snikende? Jeg tenker det er alltid en grunn for en følelse. En årsak.


Det du forteller i begge meldingene dine her vitner om at du ikke er lat synes jeg. Du ønsker jo for eksempel å gjøre noe med situasjonen din. Du tar initiativ til å snakke med psykologen din om dette, og dele det med vennene dine. Det er jo et initiativ og det er det motsatte av lat i mine øyne/ører.
Avatar

re: epleskrott

nov 12 2016 - 01:21
takk for kommentaren. eg har prøvd å fortelle vennene mine om korleis eg har det for tiden, og pleier stort sett å gjøre det via nettet siden eg sikkert aldri hadde turt å begynne den samtalen med de i virkeligheten. men de kommer med sånne kommentarer som "ja, det er mange som sliter med søvn.. du burde gå en lang tur før du legger deg, fordi det er umulig å holde seg våken når man er heilt utslitt". det blir veldig mange sånne negative kommentarer som får meg til å føle som om eg overdriver. eg veit ikkje om det er sant eller ikkje? kanskje alle har det like tungt, men eg er berre svak og klara ikkje takle det? så eg har gitt litt opp med akkurat det. det er mykje enklare å berre si at eg har vondt i hodet eller noke sånt, for det kan de forstå.

psykologen min meiner at eg er høgt oppe på risiko-listen (tok en overdose i 2013), så ho er veldig imot å prøve nye medisiner.
Avatar

re: makka pakka

nov 12 2016 - 01:30
eg er ikkje så sikker om det er det at eg prøver å forstå andre... trur kanskje det er meir det at eg er livredd for kritikk eller negative kommentarer. eg er interessert i ka andre synes om meg, sjøl om eg skulle ønske det ikkje var sånn. eg legger altfor stor vekt på ka andre meiner. eg trur det er noke som henger litt igjen fra når eg blei mobbet som liten.

eg trur vennene mine meiner at eg er lat fordi eg ikkje blir med på ting, og hvis eg først blir med, så 'ødelegger' eg for andre pga humøret mitt. samtidig har de fortalt meg mange ganger at det er berre å ta seg sammen, og smile. det er SÅ frustrerende å høre. eg bur heime hos familien min for øyeblikket, og de kommer stadig med kommentarer om at eg ikkje gjør nok til å hjelpe til. at de har vært på jobb i x-antall timer, og at eg har vært heime og ikkje gjort en dritt. eg trur det har litt med at de mørke periodene mine varer lenger no enn før, siden eg er i en veldig negative atmosfere.

triggeren til akkurat denne episoden veit eg ikkje ka er. det kom berre heilt plutselig, ut av det blå. psykologen min spør heile tiden koffor eg har disse følelsene, og kor de kommer ifra. av og til så er det en konkret årsak, men ofte kommer eg ikkje på ka det kan være.

tusen takk, igjen, for meldingene dine. det er en veldig god følelse å vite at noken 'hører' på det du har å si.
Avatar

hei clinghae

nov 13 2016 - 21:16
Eg trur nok at dei vonde følelsene dine kjem nettopp av at du blei mobba som liten, og at det har øydelagt sjølkjensla di. Du har antakelig ikkje fått snakka nok om det, ikkje fått bearbeida det....då blir det gjerne depresjon av det. Når då vennene dine ikkje vil høyre på koss du har det, men i staden kritiserar deg, så blir det nærmast ei fortsetjing av mobbinga. Det er liksom ikkje så viktig koss du har det, eller dei forstår det muligens ikkje, folk kan vera utrulig overfladiske, det er nå mi meining. Det kan ofte vera vanskelig å finne folk som lyttar på ein støttande og aksepterande måte. Sånn sett så syns eg at "makka pakka" skiller seg ut her, med ein veldig fin måte å kommentere, støtte på. Ta imot absolutt all positiv støtte du kan få, enten det er her eller der....ingen andre kan bestemme koss du skal føle i forhold til om det er gale nok eller ikkje...ingen kan sei at du overdriv, har du det vondt, så har du det vondt. Vennene dine har antakelig aldri sjøl opplevd å ha det verkelig vondt, så dei forstår ikkje. Har du fortalt dei at du blei mobba som liten?
Avatar

re: senadalen

nov 16 2016 - 19:35
hei, og tusen takk for kommentaren din!
eg har fortalt alle at eg var mobbet, men eg trur ikkje noken heilt forstår alvoret i det? som da gjør at eg tenker at eg ikkje burde bry meg om det heller, og at det var sikkert 'ikkje så ille'
Til forsiden