Vet ikke om det kan kalles depresjon, men jeg føler lite interesse for "virkeligheten". Nesten alt dreier seg om å flykte fra den. Er det flere som har det sånn at de ikke takler å være i virkeligheten, men prøver hele tida å unngå å tenke på den?

ps.Liker ikke å være her heller egentlig..

Samfunnet har alltid vist meg en kald skulder så jeg har det også slik. vil ikke ha noe med samfunnet å gjøre så unngår det mye som mulig. derfor liker jeg å drømme meg bort i spill, og skrive fortelinnger/noveller for meg selv, og drive med mine egne hobbyer. men har heldigvis ingen som tvinger meg til å "være med" så jeg kan bare fortsette i min egen drømmeverden, der jeg trives best!

Jeg har det også sånn av og til at jeg får lyst til å rømme, men for meg handler det mest om å rømme fra meg og livet mitt.
Vi helst være alene å slippe og forholde meg til andre.

Jeg kan i høyeste grad si det høres kjent ut... Både ute og hjemme egentlig. Og da " skrur " jeg av tanker og følelser . Man blir jo helt jul og tom til slutt. Jeg føler meg på siden av verden, høres ut som du har det litt sånn og.. Klem til deg , ingen gode tips, jeg jobber med det selv