Sånn er livet, vondt og meningsløst. Hvorfor fortsetter man da...

I håp om at det endrer seg. For det kan endre seg. Får du profesjonell hjelp?

Ja, det blir medisiner og samtaler... det hjelper det, men begrenset hvor mye de kan gjøre. Lurer egentlig på om noen er lykkelige, virker helt absurd å skulle være lykkelig.

"Livet" blir ikke som man kunne forvente. Tragisk.

Jo , livet blir bedre enn det man kunne forvente. Det blir også som forventet for enkelte.
For enkelte igjen er det bare nedtur etter nedtur.
Jeg vet ikke hva som gjelder for deg.

Man forsetter i et håp om at ting kan endre seg. Det har gjort det for folk, og derfor vet man at det ikke er umulig. Selv de som har sett det aller mørkeste, har overlevd, og faktisk blitt lykkelige. Jeg skal være fornøyd om livet i allefall tilbyr lykkestunder i blant. Men å få et "nytt liv ", tror jeg krever hardt arbeid.. og viljen til aldri gi opp.

Livet handler ikke om å være lykkelig, tenker jeg, men om å ha et meningsfylt innhold som gir følelsen av tilfredshet . De færreste går rundt og er lykkelige til enhver tid, selv om de kan se ut til å ha et generelt tilfredsstillende liv.

Jeg vet godt hvordan det er å føle at alt er mørkt og håpløst, men jeg vet også at det ikke hjelper å forvente perfeksjon. Nå har jeg slitt med depresjon i en del år pga. et underliggende helseproblem, og det er umulig å se at det noen gang kan bli bedre når jeg står midt i det mørkeste, men før eller senere lysner det, og da kommer håpet tilbake sammen med takknemligheten over alle øyeblikk hvor jeg føler et snev av ro, føler meg støttet av andre og verdsetter meg selv for hvor ressurssterk jeg er, til tross for all motgang.

Det er ikke alltid man kan forvente av seg selv å fokusere på det positive, men det er ikke en dum ting å øve seg på innimellom. Jeg merker iallfall selv hvordan jeg kan ende med å sitte fast i en negativ spiral bare av vane, selv på dager som er lettere. Det hjelper meg å anerkjenne redselen det stammer fra, så jeg kan slippe det litt og fokusere på noe mer konstruktivt i stedet.

Jeg håper uansett at snart det lysner for deg.

Ingen som er lykkelige hele tiden nei, men som ofte føler lykke? Enig i at det er for mye å forvente...

Jeg tror følelse av tilfredshet forekommer oftere enn følelse av lykke, hos folk flest. Dessuten tror jeg også de fleste av oss har sitt å stri med i varierende grad, og det er lett å anta at "alle andre" har det lettere, men det kan man jo ikke alltid se på folk. Det er iallfall en hjelpsom påminnelse for meg selv iblant, selv om jeg vet hvor lett det er å miste seg selv i bitre tanker.

Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort å slutte å sammenligne seg med andre, men det er gunstig å fokusere mest mulig på hvordan komme oss gjennom utfordringene våre. Vet ikke hvor god erfaring du har med medisiner og terapi, men det fins jo litt av hvert å prøve ut, selv av ukonvensjonell behandling (noe som hjelper meg veldig), så det kan jo dukke opp behandlingsmuligheter etterhvert som kan være til bedre hjelp.

Ukonvensjonell behandling hjelper i alle fall ikke.